Publisert 8. november 2019 kl. 11:53
Merete Vadla Madland ville bli kunstner, men så lyttet hun til faren sin. Det førte henne til topps innen oljeforskning. I en tid da klimaendringene overskygger oljens samfunnssmørende egenskaper, ser Madland fortsatt gode tider for petroleumsforskningen.
– Visste du alltid at oljen var din vei?
– Det er litt tilfeldigheter, men ingenting er helt tilfeldig. Jeg hadde en kunstner i meg, så da jeg var ferdig med gymnaset, søkte jeg Kunst- og håndverksskolen. Faren min syntes det var mer fornuftig å ta en ingeniørutdanning, så jeg begynte på det i stedet. Som nyutdannet i 1988 fikk jeg jobb innen rensing av drikke- og avløpsvann. Jeg jobbet i ni år, lærte mye, og bestemte meg for at det ikke var dette jeg ville. Jeg ville noe mer. Jeg gikk tilbake til skolebenken og søkte master da jeg var 30. Jeg hadde to barn, ikke barnehageplass og en mann som jobbet offshore, men jeg og en venninne hjalp hverandre, og jeg tok masteren på tre år. I 1999 fikk jeg tilbud om en doktorgrad av en av foreleserne mine, Rasmus Risnes, som forsket på kalk, nærmere bestemt innsynkningen på Ekofiskfeltet.
– Kan vi få en kjapp innføring i innsynkning?
– Ekofisk ble funnet i 1969, begynte å produsere olje i 1971 og produserte godt frem til midten av 1980-tallet. Da måtte man begynne å jekke opp oljeriggene fordi havbunnen hadde sunket. For å opprettholde oljeproduksjonen og forhindre ytterligere innsynkning ble det bestemt at man skulle gå i gang med injeksjon av sjøvann, og oljeproduksjonen steg igjen. Men selv om trykket økte, fortsatte havbunnen å synke. Det ga utspring til forskningen som min veileder førte an, og som jeg fikk være en del av. Professor Risnes døde i 2004. Da hadde jeg fått mitt tredje barn og var nesten ferdig med doktorgraden min. Jeg overtok undervisningen og veiledningen av studentene hans, samt forskningslabben hans. Vi hadde nylig fått tre internasjonale forskningsprosjekter, som jeg startet opp alene. Jeg disputerte i 2005, og i 2006 traff jeg fysikeren Aksel Hiorth fra forskningsinstituttet IRIS. På noen år skrev vi flere søknader og fikk hele fire store forskningsprosjekter finansiert av Forskningsrådet. Så, i 2013, fikk vi innvilget søknaden om et senter for økt oljeutvinning. Jeg har ledet det siden, og for to måneder siden ble jeg prorektor.
– Og om et par uker er du, på grunn av alt dette, invitert til å delta i et panel om hvorvidt oljeforskningen er bærekraftig. Er den det?
– All oljeforskning er nok ikke bærekraftig, men den må og skal være bærekraftig. Det er vel på sin plass å definere hva «bærekraftig» er. Rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling fra 1987 definerer bærekraftig utvikling som en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge muligheten for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. Kort sagt: Klimaet skal reddes, samtidig som alle mennesker har krav på tilgang til energi.
– Og her har oljen fortsatt en plass?
– I dag bidrar olje og gass med mer enn 50 prosent av verdens energiproduksjon. Kun 1,5 prosent er fra sol- og vindkraft. I 2050 forventes det at jordas befolkning vil ha økt med 2,2 milliarder til totalt 9,8 milliarder mennesker. Da vil en femtedel av energibehovet dekkes av sol og vind og en tredjedel av olje og gass, ifølge International Energy Agency. Vi vil altså trenge olje og gass flere tiår frem i tid. For meg er det da et stort poeng at denne oljen og gassen blir produsert på renest mulig måte i et land som gjør det trygt og sikkert.
– Kan oljeforskningen være bærekraftig all den tid man jobber for økt utvinning av petroleum?
– Jeg foretrekker ordet «bedret». Det overordnede målet til forskningssenteret jeg ledet, er å bidra til å øke utvinningen på norsk sokkel, men ved bruk av miljøvennlig og kostnadseffektiv teknologi. Der har det vært et skifte. For bare ti år siden dreide det seg om mest mulig kostnadseffektiv utvinning. Nå handler det om bærekraftig og ren utvinning.
– Hva har endret seg?
– Klimautfordringene vi ser nå – hadde det vært et alternativ til energi fra olje- og gassproduksjon, hadde vi startet med det i morgen den dag. I mellomtiden trenger vi olje og gass, som nok vil være en betydelig del av energimiksen mange år frem i tid. Vi trenger også inntektene for å drive forskning på å drive frem fornybare alternativer.
– Ifølge forskningsinstituttet NIFU er det ingen indikasjon på at vi er på vei mot et grønt skifte i forskningen, når de ser på satsinger på petroleum opp mot fornybar energi. Burde vi legge mer vekt på annen energiforskning enn på petroleum?
– Det er ikke et enten – eller, det er begge deler. Det må gå hånd i hånd i ganske lang tid fremover. Nå har finansieringen av petroleumsforskning blitt kuttet. Det tror jeg ikke nødvendigvis er fornuftig. Det har skjedd en endring i oljenæringen fra kostnadseffektivitet fokus på bærekraftig og ren produksjon, med utvikling av nye metoder, og vi trenger dermed finansiering til bærekraftig oljeforskning frem i tid.
– Hva slags nye metoder er det snakk om?
– Det er blant annet energieffektivisering i produksjonen. Noe vi har jobbet mye med, er «smart water». Ta for eksempel sjøvannsinjeksjonen på Ekofisk, som har pågått siden 1980-tallet. Når vi pumper ned sjøvann, kommer oljen opp, men jo lenger du fyller på med vann, jo mer vann kommer ut igjen sammen med oljen. Det er ikke ønskelig. Men sjøvannet inneholder naturlige salter. Ved å endre sammensetningen av salter, ved å legge til eller ta ut noen av saltene, kan vi gjøre vannet «smartere» og dermed få enda mer olje ut av steinen. Oljen som ligger i hulrommene i steinen er enkel å produsere, men det er vanskeligere med oljen som er limt til steinen. Med dette smarte sjøvannet går det lettere. Da pumper vi mindre vann ned, bruker langt mindre energi, og får mer olje ut.
– Hvordan ser du for deg fremtiden til petroleumsforskningen når vi ser at olje- og gassnæringen i Norge har begrenset levetid fordi den enten ikke er lønnsom eller ønsket lenger?
– Jeg tror det vil være behov for oss oljeforskere 30 år frem i tid. Men vi som jobber med dette, driver ikke bare med forskning knyttet til olje og gass. De fleste oljeforskerne her på UiS er opprinnelig matematikere, fysikere, kjemikere og mekanikere, og flere av oss driver også med forskning innen andre fagområder, som eksempelvis helse. Modellene og simuleringsverktøyene vi har utviklet, har vist seg å kunne brukes innenfor medisin. Mens olje og gass strømmer gjennom porøse bergarter, kan man eksempelvis forstå en hjernesvulst som et strømningssystem i et porøst medium der vevet spiller en lignende rolle som steinen i reservoaret. Våre modeller for strøm i oljereservoarer kan altså faktisk anvendes når en skal utvikle modeller for hvordan kreftceller vokser og sprer seg i kroppen vår.
– Jeg leste at du ville valgt fysikk om du fikk starte på nytt?
– Ja, jeg tenker at fysikere kan jobbe med hva som helst.
– Når vi ser den samlede kunnskapen om klimaendringer og de utfordringene klodens innbyggere kommer til å møte i tiden fremover, skulle du ikke ønske du ble klimaforsker i stedet?
– Men det kan det jo godt hende at jeg blir! Etter fire år som prorektor for forskning er det ikke sikkert at jeg går tilbake til petroleum. Eller – jeg ser at det er mye spennende innenfor helse. Nå får vi snart et nytt universitetssykehus her på haugen, og vi vil også ha medisinutdanning på UiS. Det er mye spennende som skjer her.
– Du er inspirert av oljenæringens omstillingsdyktighet?
– Jeg liker ikke rutine, jeg liker dynamikk og endringer. Å snu seg – ikke bare rundt, men raskt rundt. Å kunne levere – raskt. Sånn har jeg alltid vært av natur, og det er nok derfor jeg har blitt tiltrukket av oljenæringen.
– Så du vil ikke tilbake til kunsten?
‒ Kreativitet er en del av forskningen – jeg får brukt kunstneren i meg som forsker.
