Av Bår Stenvik Foto: Kateryna Lukina
Publisert 16. mai 2023 kl. 11:06
Dette intervjuet ble først publisert i Forskerforum nr. 9 2022.
I fjor gikk flere professorer ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) hardt ut mot sin egen ledelse. I en kronikk i Khrono beskrev de en hierarkisk organisasjonsstruktur der det eneste organet med beslutningsmyndighet var universitetsstyret. All reell demokratisk innflytelse i form av styrer og utvalg var fraværende. «USN lever knapt opp til ideen om et universitet», skrev de, fordi det manglet «demokratisk dialog» og «arenaer som binder institusjonen sammen».
Slike vendinger kan mange bruke. Men en av USN-professorene bak kritikken har faktisk brukt tre tiår på å studere nettopp demokratiske prosesser og lokalpolitiske arenaer. Og nettopp i Sørøst-Norge.
Da Halvard Vike studerte sosialantropologi tidlig på 90-tallet, var det vanlig å reise ut for å gjøre feltarbeid på eksotiske steder. Selv vurderte han Afghanistan og Pakistan.
– Men under et opphold ved USC Riverside i California unnfanget jeg ideen om å gjøre feltarbeid i Norge. Jeg ville utfordre ideen om at den eneste måten å erkjenne på er å oppleve «kultursjokket». Det slo meg at få hadde sett på spørsmål om demokratisk samfunnsendring fra et lokalt nivå – og at det mest interessante stedet å undre seg over det var i lokale nordiske sammenhenger, der lokaldemokratiet har sterke røtter.
Dermed endte Vike opp med å studere ved Universitetet i Oslo (UiO) og gjorde tidlig på 90-tallet feltarbeid i sin egen hjemby, Skien, og omkringliggende kommuner.
– Jeg studerte frivillige organisasjoner, partier og fagforeninger og var opptatt av hva som gjør at folk knytter seg til kollektiver og oppgir noe av sin individualitet. Som arbeiderne i Ulefoss sa: «Vi må ha éin stemme». De mobiliserte for å bekjempe nedskjæringer i de viktigste tjenesteområdene, som helse, sosial og skole. I Ulefoss mobiliserte «vanlige folk» mot «elitene». Og da snakket de om et stadig mer profesjonalisert lokalt byråkrati, i allianse med ordfører og formannskap, som ble mer opptatt av økonomisk husholdningsfornuft.
– Var det nytt?
– Før var det en forventning om at eldreomsorgen skulle bli som staten lovet, og dessuten at tjenestetilbudet skulle vokse, bli stadig bedre og nå flere over hele landet. Store deler av befolkninga har inntil nylig hatt stor tru på at myndighetene faktisk tar sine egne ambisjoner helt på alvor. Fra et antropologisk ståsted kan vi kanskje si at tilliten har vært altfor stor. For staten har ingen vilje til å finansiere ambisjonene, samtidig som de heller ikke vil justere ambisjonene ned. Det er et nordisk fenomen, en kontrakt mellom myndigheter og folk om at velferdsstaten skal føres videre. Velferdsmodellen er en enorm suksess her, i den forstand at det ikke finnes noen kritikk mot den som blir grunnlag for alternative partier eller programmer.
– Men de blå skulle jo fjerne byråkratiet. Den såkalte haikjeften, figuren som viser flere eldre og færre arbeidstakere, skulle løses med pensjonsreform. Er ikke det forsøk på realitetsjusteringer?
– Som jeg forstår det, er det først og fremst argumenter om at vi skal klare å få «mer velferd for mindre» ved å bli mer effektive. Som jo er en fantastisk myte – og kanskje et ektefølt barn av velferdsstaten. En stor optimisme og naivitet om hva politiske myndigheter kan klare.
– Hva betyr dette for lokalpolitikerne?
– De skal handle etter statens mål og har ytt stadig mer tjenester uten kontroll over betingelsene. Kommunene er blitt «statstjenere», som professor i statsvitenskap Harald Baldersheim kaller det.
– Men det var de ikke før?
– Jeg husker en kommune der formannskapet i 1994 bestemte at budsjettet måtte kuttes med rundt 20 millioner. Helse- og sosialutvalget mobiliserte, og Frp-representanten fikk med seg hele utvalget i det han beskrev som «et oppgjør mot elitepolitikere i alle partier». Ikke bare utvalget, men også de ansatte og deres organisasjoner, mellomledere, brukerorganisasjoner og mange andre folkevalgte sluttet seg til mobiliseringen. Fram til ut på 90-tallet sa lokalpolitikerne om seg selv at «vi er representanter som for de svake gruppene». De oppfattet den identiteten som i konflikt med det de kalte «rådmannsveldet» eller «økonomene i Rådhuset», som de kalte det lenge.
– Og sånn er det ikke nå?
– I en større kommune i 2021 ble helse- og sosialbudsjettet kuttet med over 20 millioner. De folkevalgte forholdt seg rolige og sa de skulle ønske de kunne unngått det, men at en ansvarlig økonomisk politikk var forutsetningen for gode tjenester. Kommunalsjefen var den som frontet saken i lokalavisene og sa at kvaliteten på tjenestene ikke ville reduseres fordi man skal ta igjen det tapte med «økt egenmestring».
– Hvorfor ble det sånn?
– Lenge hadde sosionomer, lærere og sykepleiere stor selvstendighet og evne til å definere situasjonen. De førstelinjeansatte hadde kolossal appell hos lokalpolitikerne med å si at folk lider, og at de ikke får tilbudene de ble lovet. Nå snakker politikerne mer ut fra det som mange kaller «realisme», og sier «Vi må se de økonomiske realitetene i øyene».
– Det høres ut som en uenighet som hva som er den viktigste sannheten: budsjettet eller folks opplevde virkelighet?
– Ja, økonomien som et symbol på «helheten» og objektiv virkelighet har tatt over. 90-tallet var første gangen budsjetteknologien gjorde det mulig digitalt å vise et budsjett på en skjerm. Da kunne du vise: «hvis du flytter to sykehjemsplasser over til teknisk sektor og bruker de pengene på asfalt, …» og se utslagene med en gang. De første reaksjonene jeg husker i et formannskap som brukte det, var at: «Nå kan vi jo bli ferdige på en halvtime.» De viste en enestående begeistring over å se tallene så tydelig som en klar representasjon av virkeligheten. Og det var som om de politiske problemene forsvant.
– Det ble lettere å se bort fra det folk fortalte dem om virkeligheten der ute?
– Nettopp. Nå ser vi på samfunnet gjennom budsjettet, og diskusjonen om kvaliteten, det faktiske innholdet, er via indikatorer. Men bare for noen tiår siden ble politikken nesten helt definert av kvalitative erfaringsnære ting, av sosiale erfaringer. Noen ganger var de fordomsfulle og ufullstendige, men de var knyttet til virkelig erfaring og til gjensidige forpliktelser som folk hadde, og som ofte ble artikulert i de organisatoriske nettverkene i kommunene.
– Det høres også ut som dette griper inn i ideer om hva effektiv styring er? Hvorvidt alle kravene og tregheten i kommunene er noe som forsinker vedtak og forpurrer planer, eller noe som fyller en funksjon?
– Absolutt. Det ligger en enorm styrke i den tunge betydninga som kommunal politikk har hatt for hele den politiske ordenen i Norge og Norden. Den høye graden av tillit henger sammen med et intenst konfliktnivå, som kan spille seg ut uten dominans fra hierarkier utenfra.
– At tillit kommer av konflikt: Det høres ut som et paradoks?
– Dette er en klassisk antropologisk innsikt. Stein Rokkan kalte det «kryssende konfliktlinjer», og det kjennetegner Norden i høy grad. Selv små kommuner har ikke bare hatt konflikter definert av klasse, slektskap, religion eller språksak, eller bønder mot arbeidere – folk har vært medlem av en haug med organisasjoner samtidig. Det forklarer også at det har vært lite korrupsjon. Men konfliktnivået har vært undervurdert. Amerikanske og engelske samfunnsvitere som studerte Norden på 50- og 60-tallet, observerte at avstemninger var enstemmige i kommunene. På en måte var det sant – men det var etter alle de intense konfliktene og forhandlingene var unnagjort andre steder. Det er ikke så mange andre samfunn i verden der konfliktene har fått så fritt spillerom som i Norge. Og samtidig blitt så systematisert og effektivt uttrykt.
– Her kan det kanskje passe å spørre om du ser noen paralleller mellom utviklingen i det norske lokaldemokratiet og universitetsdemokratiet?
– Demokratiet i Norden har vært preget av at folk ikke bare har stått utafor og bedt om noe, men har hatt mange veier til innflytelse inne i institusjonene. Da jeg var ved SV-fakultetet i Oslo, hadde fagmiljøene mye innflytelse, gjennom instituttstyrer, valgte dekaner og fakultetsstyrer. Det gjorde det mulig å ivareta mye av den krafta som faglige fellesskap kan ha. Det kan også føre til store konflikter, og det var det også på SV-fakultetet. Men de ble kanalisert på en ganske interessant og produktiv måte som holdt linjestyringen noenlunde i sjakk.
– Hvordan?
– Når fakultetet fikk bevilget mindre ressurser, hadde institutt- og fakultetstyrene demokratisk autonomi nok til at vi kunne håndtere ressursfordeling på en måte som gjorde at det var mulig å komme til orde, og det var umulig for noen å dominere andre fullstendig. Selv de mindre fagene, som sosialantropologi, hadde stor trygghet innafor den ramma, med en mulighet til å bli hørt.
– Så selv om hvert institutt ikke følte at de fikk nok ressurser, opplevde de likevel at de hadde sjølråderett?
– Ja, det er et godt uttrykk.
– Du var professor ved UiO til 2016, da du gikk til Universitetet i Sørøst-Norge. Hvordan opplevde du forskjellen?
– La meg først si at det er mye spennende og meningsfylt her: Det er en institusjon som er tett på lokalsamfunnet, og som skaper mange interessante kontaktpunkter, med kommunen og andre institusjoner i nærheten – som offentlig sektor og kommunene, for eksempel i helse og omsorgstjenesten. For en som har jobbet mye med teoretiske problemstillinger i antropologi som kan bli vel abstrakte, er det veldig spennende å se hva som kan appellere til dem som driver med mer praktiske problemstillinger.
– Mye bra altså. Men?
– Men jeg ble sjokkert over hvor lite innflytelse den kollegiale formen har her ved USN. Institusjonen er veldig hierarkisk og har langt på vei vært preget av en insistering på at «sånn skal det være».
– Som du og dine kollegaer gikk til kamp mot med kronikken i Khrono?
– Ja. Nå er det et lyspunkt at rektor har signalisert at det skal opprettes fakultetsstyrer. Det kan virkelig bli en avgjørende endring. Men jeg har undret meg over hvorfor USN er så hierarkisk, og så lite åpen for kollegial innflytelse. Høgskolen i Telemark var lite hierarkiske. Der var det stor respekt for kollegial innflytelse, men kanskje var det mindre ved høgskolene i Buskerud og Vestfold. Det kan ha å gjøre med en sånn arv. Eller rett og slett at ledelsen har lite erfaring med å bli utfordret av faglige miljøer eller ikke tenker at faglig innflytelse er en naturlig del av et universitet.
– At de ikke ser nytten av det?
– Ja, mitt inntrykk er at det har vært nødvendig å argumentere for at det er nyttig og viktig. Det hele blir redusert til «at en gruppe skal ha medvirkning» – det er liksom i tida. Men en hierarkisk form uten reell innflytelse er et enormt sløseri med kreftene. Et universitet handler om kapitalen som fagfolk er i fellesskap. De er ikke bare som noen som skal utøve undervisning og publisere artikler og svare på høringer, men noen som skal forme selve institusjonen. Det kan ikke skje på annet vis enn representasjon den faglige veien.
– Noen mener kanskje at det mest effektive er at de vitenskapelige ansatte først og fremst skal bruke sine ressurser til å skrive artikler og undervise?
– Jeg husker da instituttlederne ved SV-fakultet fra UiO var på besøk i København for 15 år siden. Da sa dekanen der at den nye generasjonen med vitenskapelig ansatte ikke har noen interesse for universitetspolitikk, de vil bare bli ansatt, gjøre forskerkarriere og gjøre jobben sin. Det var en fremmed ting for oss den gangen. Nå møter vi også her en kultur der en forventer at folk skal være lojale og vente på neste ordre. Eller svare på en høring. Jeg mener ikke å være sarkastisk, bare å beskrive. Det er interessant å merke hvor utrolig raskt kulturen kan endre seg. Og trist.
– Handler dette også om en maktkamp der professorene er redde for å miste innflytelse?
– Vi hører ofte om faren for «professorvelde», men jeg synes det er pussig å identifisere kollegiale demokratiske former med professorstyre og nepotisme. Det er ikke noe empirisk grunnlag for det, og det er veldig ukritisk tenkt, når vi vet hva slags maktkonsentrasjoner som oppstår innen de institusjonene som har valgt bort demokratiske former som kan korrigere makta. I et system der du er avhengig av å være lojal overfor ledelsen, får du mye lettere et professorvelde. Da får du et lojalitetssystem som er individuelt, og folk blir personlig avhengige av hverandre. Det er dessuten naivt å tenke at ikke sentralstyrte institusjoner veldig fort begynner å realisere ambisjonene til dem som leder institusjonen, som ikke nødvendigvis er de samme som er bra for institusjonen.
– Hvilke da, for eksempel?
– Det kan være ønsket om å vinne i en konkurranse om å bli den beste lederen eller det beste universitetet. Andre interesser enn de gruppene som du er ansvarlig for. Kollegialt demokratisk organiserte institusjoner er den eneste formen vi kjenner som kan unngå det. Vi trenger mekanismer for kontroll med makta. Og de kan forsvinne i en institusjon som dette, akkurat som de kan forsvinne i en kommunal sammenheng.
Les også:
