Av Irmelin Kjelaas, stipendiat ved institutt for sosialfag ved Høgskolen i Telemark
Publisert 3. desember 2014 kl. 11:39
Forskninga mi når flere, og flere av dem jeg er opptatt av at den skal nå, når jeg skriver på norsk, skriver Irmelin Kjelaas.
I kronikken «Hev ambisjonene» i Forskerforum 4/14 skriver Kari Bø, forsker og rektor ved Norges idrettshøgskole, om det lave ambisjonsnivået i norsk forskning. Som en av dem Bø mener kommer til å ende opp som en middelmådig klubbmester (jeg skriver doktorgradsavhandling på norsk), reagerer jeg ikke bare på den ufordelaktige karakteristikken jeg selv blir til del, men også på Bøs generelle diskvalifisering av norsk som akademisk språk. For ordens skyld: Jeg forstår at norsk er et lite språk og det skandinaviske forskerkollegiet et lite miljø. Det er viktig at norske forskere deltar, deler og får kvalitetssikra sine bidrag på internasjonale arenaer, noe som nødvendigvis innebærer bruk av engelsk. Men å gå fra dét til bastant å diskvalifisere norsk som vitenskapelig språk, er i beste fall en spissformulering, i verste fall både ureflektert og arrogant.
Med utgangspunkt i rapporten Room for increased ambitions? Governing breakthrough research in Norway 1990–2013, gir Bø en rekke forklaringer på hvorfor norsk forskning holder så lav kvalitet, og deretter tolv råd om hvordan en kan heve kvaliteten. Én av forklaringene på middelmådigheten er altså at det fortsatt fins norske stipendiater og forskere som «under dekke av at det er vanlig i den gjeldende fagtradisjonen», skriver avhandlinger, rapporter, bokkapitler og artikler på norsk, framfor (kun?) å skrive vitenskapelige artikler på engelsk. Dette er ifølge Bø «som å delta i et klubbmesterskap og hevde at man er best i verden, når man egentlig må delta i VM eller OL for å bevise dette», og det holder altså den vitenskapelige kvaliteten nede – «for det vitenskapelige språket er og blir engelsk»
Bø sier «[å] publisere på norsk øker ikke standarden» og ser altså ut til å mene at det å skrive på norsk nærmest per se er ensbetydende med å holde standarden nede. Hvordan kan det henge sammen? Selv om deltakelse på internasjonale arenaer er viktig, betyr vel ikke det at det ikke fins gode og relevante norsk- og skandinaviskspråklige tidsskrifter, eller at norskspråklige bidrag ikke er viktige for å bringe sentrale faglige diskusjoner videre – slik at «standarden øker»? Har ikke eksempelvis anerkjente sosialantropologer som Marianne Gullestad og Thomas Hylland Eriksen bidratt til å «øke standarden» med sine norske bidrag? Bidrar ikke språk-, tekst- og skriveprofessorene Brit Mæhlum, Anders Johansen og Olga Dysthe med originale, innovative og viktige forsknings- og kunnskapsbidrag selv om de skriver mye på norsk?
Ifølge Bøs argumentasjon er det altså nærmest en automatikk i at et engelskspråklig forskningsbidrag er bedre enn et norskspråklig. Det faller på sin egen urimelighet. Skulle min avhandling nødvendigvis være svakere enn min kollegas fordi min er skrevet på norsk og hennes på engelsk? Kan det ikke like gjerne forholde seg motsatt – at engelskspråklige avhandlinger og artikler skrevet av nordmenn med engelsk som andre- eller fremmedspråk, ofte lider under uelegant og tannløs språkføring, slik at også innholdet og formidlinga blir skadelidende? I sin analyse av den såkalte språkmeldinga, Stortingsmelding 35 (2007–2008) Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk, understreker Anders Johansen dette når han beskriver hvordan både «faglig presisjon» og «personlig utstråling» svekkes når forskeren formidler på et fremmedspråk eller et andrespråk (Johansen, 2012, s. 53).
Synet på språk, og på sammenhengen mellom språk, tenkning og formidling, er sentralt her. For mange som har språk, tekst og skriving som fag og interesse, forstås ikke tanken som noe som foreligger fiks ferdig i skribentens hode før og uavhengig av skrivinga. Tanken er ikke ferdigformulert slik at den kan settes direkte ned på papiret. I stedet er det skrivinga som bringer – eventuelt tvinger – tanken fram, opp og ut. Professor i sakprosa, Anders Johansen, sier det slik: «Tankene oppstår underveis, av selve anstrengelsen med å formulere seg» (Johansen, 2003, s. 36). Slik blir skrivinga kanskje den vesentligste delen av forskningsprosessen – ikke som prosessen der forskningsresultatene og den nye kunnskapen skrives ned, men som prosessen der forskningsresultatene og kunnskapen blir til. Det er all grunn til å anta at denne prosessen er bedre og mer produktiv på morsmålet, hvor forskeren kan spille på et rikt register av språklige og stilistiske virkemidler, enn den vil være på et fremmedspråk. Johansen sier om sin egen skriving på engelsk: «Jeg oppfatter ikke mange stilnyanser, og betydningsfeltene åpner seg ikke særlig generøst for meg. Altfor lett faller jeg tilbake på det som er gjengs i litteraturen jeg leser. Det er mer sannsynlig at jeg tenker skjematisk og konvensjonelt på engelsk enn på norsk, og jeg merker ikke like lett når jeg gjør det» (Johansen, 2003, s. 68).
Skriving er altså tenkning og kunnskapsutvikling, men det er (selvfølgelig) også kommunikasjon: Skrivinga har alltid en adressat, noen skribenten vil formidle til og være i dialog med. Dette grunnleggende dialogiske innebærer at språket er noe langt mer enn et nøytralt medium for kunnskapspresentasjon og kunnskapsoverføring: Det er tiltenkt og tilpassa en mottaker og en situasjon, og det bør være det. Professor i sakprosa, Johan L. Tønnesson, fastholder at de retoriske grunnprinsippene – å belære, behage og bevege – fortsatt har og bør ha sin selvsagte plass i skriving og formidling (Tønnesson, 2012, s. 19–20). Han tar til orde for at skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa bør bygges ned, og at også den saksorienterte skribenten bør være «litterært ambisiøs» for å kommunisere godt (sakprosabloggen.no): Formidlinga kan ikke bare berette om sak, den må også «bevege og fornøye hvis kommunikasjonen skal komme i stand» (Tønnesson, 2012, s. 143). Også disse ambisjonene er det naturligvis lettere å realisere på morsmålet enn på et fremmed- eller andrespråk.
Til dels uavhengig av hva en måtte mene om sammenhengen mellom skriving, tenkning og formidling, skulle en tro at valg av formidlingsspråk burde henge sammen med hva som er forskningas mål, og hvem som er dens primære målgruppe eller dialogpartner. I mitt doktorgradsprosjekt, som handler om enslige asylbarn på en norsk barnevernsinstitusjon, er jeg langt mer opptatt av å kommunisere med miljøarbeiderne, lederne og byråkratene i barnevernet, enn med diskursforskerne i Discourse Studies. Begge deler er viktig, ja visst, men selve grunnpilaren i mitt forskningsfelt, anvendt språkvitenskap, er at forskninga skal ta utgangspunkt i faktiske problemstillinger i den sosiale verdenen og ha praktisk relevans. I mitt tilfelle innebærer det at målet og ambisjonen først og fremst er å utvikle kunnskap som har relevans for barn, barnevernsansatte og andre profesjonsutøvere som jobber direkte med brukere, i en norsk velferdsstatskontekst. Denne kunnskapen må nødvendigvis kommuniseres slik at disse gruppene, i denne konteksten, kan forstå og nyttiggjøre seg den, altså fortrinnsvis på norsk.
Bø mener forskere og stipendiater som skriver på norsk, gjør det «under dekke» av at det er fagets tradisjon. Videre er de sannsynligvis ofre for dårlig veiledning, og de er lite ambisiøse. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen: Når jeg, som en del av en stadig mindre minoritet, velger å skrive på norsk, gjør jeg det med åpne øyne, rak rygg og høye ambisjoner, på egne så vel som på fagets, forskningsfeltets og språkets vegne. Jeg er overbevist om at kvaliteten på både tanke og form – kunnskapsutvikling og -formidling – blir bedre når jeg skriver på norsk, enn om jeg hadde skrevet på engelsk. Og jeg er overbevist om at forskninga mi når flere, og flere av dem jeg er opptatt av at den skal nå, når jeg skriver på norsk. At jeg samtidig bidrar til å utvikle og styrke norsk som akademisk språk, og til mer mangfold i et stadig mer ensretta akademia, er en flott bonus.
Litteratur:
Bø, Kari (2014) Hev ambisjonene! Kronikk, Forskerforum
Johansen, Anders (2003) Samtalens tynne tråd. Skriveerfaringer. Spartacus Forlag.
Johansen, Anders (2012) Språkmeldingen som handlingsplan: Retorikk og resultater, Språkrådets skrifter, nr 2. 2012, Oslo.
Tønnesson, Johan V. (2012) Hva er sakprosa? Universitetsforlaget, Oslo (2. utgave)
Sakprosabloggen.no
Stortingsmelding 35 (2007–2008) Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk
