Publisert 3. januar 2024 kl. 10:01
Den tidligere forskningsrådsdirektøren hadde fram til nyttår Utenriksdepartementet som arbeidssted og tittelen global helseambassadør. Norge er takket være et stort bistandsbudsjett og tiår med innsats en tungvekter innen global helseinnsats for utviklingsland. Røttingen har siden 2020 frontet dette arbeidet. I neste uke tar han over som leder for den private, britiske stiftelsen Wellcome Trust. Stiftelsen ble etablert i 1936 for å forvalte formuen etter legemiddelgründeren Henry Wellcome. Den har i dag en kapital på 38 milliarder pund eller nesten 500 milliarder kroner.
− Wellcome er en av verdens største private stiftelser innen finansiering av helseforskning, noe mindre enn Bill & Melinda Gates Foundation i USA og på størrelse med Novo Nordisk i Danmark. Hva slags organisasjon er det?
− Det er en stiftelse med lang historie når det gjelder å finansiere helseforskning og livsvitenskap i Storbritannia. Det er en helt uavhengig stiftelse som har en egenkapital som forvaltes slik at den har en avkastning som kan brukes til å investere i forskning.
− Wellcome har varslet at stiftelsen vil bruke 16 milliarder pund (219 milliarder kroner) på helseforskning de neste ti åra. Hva innebærer det å lede en så stor stiftelse?
− Det er litt som å lede et forskningsråd. Forskjellen er et mer fokusert arbeidsfelt, siden det er kun helse. Det er et globalt mandat, men med tyngdepunkt i Storbritannia. Det er større grad av frihet i hvordan man arbeider. Så kommer i tillegg ansvaret for å forvalte kapitalen. Man får ikke bevilgninger fra noen, og må ikke mobilisere penger fra noen givere, men man har et ansvar for å forvalte kapitalen, og å bruke avkastningen i tråd med stiftelsens formål.
− Hva slags forskning er det som får penger?
− Det er fire strategiske områder. Det ene er forskerinitierte prosjekter på det biomedisinske feltet, og så er det tre tematiske prioriteringer. Wellcome har lenge arbeidet med infeksjonssykdommer, og blant annet bidratt med kjernefinansiering til forskningssentre i Afrika og Asia over flere tiår. Mental helse er en relativt ny strategisk satsing. Det siste området er klima og helse. Universitetet i Oslo fikk nylig tildelt 200 millioner kroner fra Wellcome til forskning på helseinformasjonssystemer på dette feltet.
− Du har hatt mange oppgaver i forbindelse med koronapandemien. Pandemien førte ifølge FN-tall til 15 millioner dødsfall og store helsemessige, økonomiske og sosiale konsekvenser. Har vi lært noe?
− Vi har absolutt lært noe, og vi har etablert nye internasjonale samarbeidsmekanismer. Vi har etablert et pandemifond i Verdensbanken. Det arbeides med å oppdatere det internasjonale helsereglementet i Verdens helseorganisasjon og med å få på plass en ny internasjonal pandemiavtale.
− Nye vaksiner ble avgjørende for å stoppe pandemien, men rike land ble kritisert for å finansiere forskning og utvikling og kjøpe opp vaksinene på forhånd. Andre land måtte mer eller mindre greie seg selv.
− De kom lenger ut i køen. Jeg tror ikke at vi skal overvurdere at det var pengene det sto på. Det handlet i praksis også om nasjonale og regionale sikkerhetsinteresser. Både USA og Europa brukte ganske sterke og tydelige virkemidler for å sikre at vaksiner produsert i deres land eller region ble gjort tilgjengelig for egen befolkning først. India, som er en viktig vaksineprodusent for utviklingsland, gjorde tilsvarende beslutninger som USA og Europa.
− Land som Sør-Afrika, med omfattende smitte, måtte vente lenge på vaksiner?
− Vi ser at i virkelig store kriser kommer hensynet til nasjonal sikkerhet inn. Man må derfor for framtida sørge for at det er kapasitet i vaksineproduksjon i alle deler av verden. Det er i dag særlig Afrika som har minimal kapasitet til å produsere vaksiner. Så der må man bygge opp produksjonskapasitet om man skal være klar for nye pandemier i framtida.
− Verdens helseorganisasjon ønsket at vaksinene skulle fordeles etter behov, ikke etter landegrenser. Slik gikk det ikke.
− Ja, ut fra et rent faglig, rasjonelt perspektiv så kunne man fordelt vaksinene på en annen måte. Man kunne latt være å vaksinere for eksempel en stor del av den yngre befolkningen i høyinntektsland for å prioritere de mest sårbare i lavinntektsland. Men politisk sett var det nok veldig krevende. For alle ville ha nytte av vaksinene, og så er spørsmålet, hvor setter man grensen? Ideelt sett burde man fått til en fordeling ut fra behov. Det ville spart millioner av liv, ut fra de beregninger som er gjort.
− Sa du millioner?
− Ja, millioner. I modellene ser man da bort fra utfordringene med å rulle ut vaksinekampanjer og for eksempel at det i noen land kan mangle nødvendig kjølekapasitet for å oppbevare vaksinedosene. Heller ikke vaksinemotstand er tatt med.
− Er vi bedre forberedt på neste pandemi?
− Ja, det vil jeg si. Men utfordringen er kanskje ikke å være forberedt på pandemien, men å unngå at infeksjonsutbrudd blir epidemier og pandemier. Der mener jeg vi fortsatt er sårbare. Det er en økende forekomst av utbrudd av virussykdommer som smitter fra dyr til mennesker. Vi vet at det vil drives videre av klimaendringer og miljøendringer og vi ser at dette i stor grad skjer i tropiske og subtropiske områder, og dermed ofte i utviklingsland. Derfor er kapasiteten til utviklingslandene til å raskt oppdage og begrense infeksjonsutbrudd kanskje den viktigste faktoren. Der har vi fortsatt et stykke igjen, men Verdensbankens pandemifond er en god start.
− La oss gå tilbake til Wellcome. Du var inne på at stiftelsen også bidrar med kjernefinansiering ved enkeltinstitutter.
− Ja, og det er særlig i Sørøst-Asia og i Afrika sør for Sahara. Det er sentre i Sør-Afrika, Kenya, Malawi og også i Vietnam, Thailand, Singapore og Indonesia. Da har jeg ikke nevnt alle.
− På et personlig nivå, hvordan er det å ta over ansvar for en så stor virksomhet?
− Det er absolutt en jobb jeg går til med stor ærbødighet. Det er en ryddig organisasjon med godt kvalifiserte medarbeidere og godt med ressurser.
− Har du noen egne ideer når det gjelder hva som bør løftes opp?
− Mitt oppdrag er å levere på de prioriteringene som er gjort i den ferske strategien. Men jeg er opptatt av at vi fortsatt må tenke gjennom hvordan vi skal bidra til oppbygging av forskningskapasitet i Afrika og Sørøst-Asia, slik at disse landene bedre kan forstå og håndtere sine helseutfordringer. Wellcome kan ikke gjøre dette alene. Det handler om samarbeid med andre institutter, andre finansieringskilder og ikke minst myndighetene i landene selv.
