Publisert 4. januar 2019 kl. 10:00
Det hadde pågått en tid. Urovekkende meldinger om hvordan studenter ble behandlet, hadde kommet ham for øre siden juli. Men det Eli Friedman fikk høre høsten 2018, var noe annet. En student ved Renmin universitet i Beijing hadde blitt truet med å bli utestengt fra universitetet hvis hun ikke signerte på at hun ville slutte å uttale seg om arbeidstakeres rettigheter. Som sjef for de internasjonale utvekslingsprogrammene ved School of Industrial and Labor Relations (ILR School) ved Cornell universitet i New York, kunne han ikke la det passere.
– Det var siste dråpen, forteller Friedman til Forskerforum. Han er selv førsteamanuensis med Kina og arbeidsrettigheter som fagfelt og hadde vært ansvarlig for å opprette de to utvekslingsprogrammene mellom Renmin universitet og ILR School.
Saken hadde bakgrunn i en konflikt ved en fabrikk i byen Shenzhen i Guangdong-provinsen. Studenter hadde engasjert seg i fabrikkarbeidernes krav om bedre arbeidsbetingelser og hjalp dem med å opprette en fagforening. Det hadde ført til at flere studenter hadde blitt trakassert, forfulgt og pågrepet. Men da Friedman fikk beskjed om utestengningen fra universitetet, var en prinsipielt viktig grense krysset.
– Situasjonen i Kina er blitt verre, og ser ikke ut til å bli noe bedre. Vi er nødt til å ta disse problemene veldig seriøst, sier Eli Friedman ved Cornell universitet. Foto: privat
– Det berørte ikke landets lover. En student ble straffet av et universitet fordi hun sa sin mening.
Friedman vektlegger at IRL School nettopp er en høyere utdanningsinstitusjon for studier av arbeidsliv og næringslivsrelasjoner.
– Hvis studenter ikke lenger kan lære om og ytre sine meninger om sentrale arbeidslivssaker, underminerer det den akademiske utvekslingen, sier han.
Friedman fikk ingen forklaring på hva som hadde skjedd, fra Renmin universitet, men fikk beskjed om at hans vanlige samarbeidspartner, en dekan, ikke lenger ville skjøtte kontakten. Den ble overført til en i ledelsen som representerte kommunistpartiet.
– Da tok vi den endelige beslutningen om å bryte samarbeidet.
I en tid der vestlige universiteter kjemper om en plass ved bordet i verdens største forskningsnasjon, avsluttet fakultetet sine utvekslingsprogrammer.
Saken ved Cornell er ett av mange eksempler på at kinesiske myndigheter øker sin kontroll over studenter, akademikere og universiteter. Flere forskere med Kina som fagfelt beskriver de samme tendensene. Fra 2008 begynte en innstramming på flere samfunnsområder, som har blitt forsterket etter at president Xi Jinping kom til makten i 2013. Akademia er ikke unntatt. Kontrollen med pensum er blitt sterkere, utenlandsk pensum blir i stor grad fjernet. Studenter blir bedt om å rapportere lærere som sier noe politisk sensitivt. Kommunistpartiet har styrket sitt nærvær ved universitetene, som eksplisitt er bedt om å være på vakt mot infiltrasjon av vestlige verdier, som inkluderer demokrati, sivile rettigheter og menneskerettigheter. Og en rekke forskningstemaer innenfor samfunnsvitenskapene er politisk uakseptable; de blir enten ikke tillatt gjennomført eller de blir sensurert i ettertid.
Forskerne som nordmenn samarbeider med, er godkjent av kommunistpartiet, de fotfølges og rapporterer tilbake for enhver sving de tar.
Torbjørn Færøvik
Samtidig har Kina seilt opp som en viktig forskningsnasjon og samarbeidspartner for vestlige land. På grunn av den diplomatiske krisen mellom Norge og Kina har norske universiteter kommet sent til ballet. Ikke før normaliseringen av det diplomatiske forholdet var et faktum i 2016, kunne norske universiteter få mer offisiell tilgang til kinesiske universiteter igjen. Våren 2018 reiste en stor delegasjon av universitets- og høyskoleledere, forskere og politikere for å signere utvekslings- og samarbeidsavtaler og knytte bånd med kinesiske myndigheter og universiteter. Også under kongeparets og regjeringens besøk i oktober ble en forsknings- og innovasjonsavtale signert.
Det norske flagget vaiet foran Folkets store hall i Beijing da kongeparet og regjeringen besøkte Kina høsten 2018 for å signere en rekke samarbeidsavtaler, deriblant om forskning. Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix
– Kina er åpenbart viktig for norske universiteter, og det i en tid der det strammes veldig inn, sier Torbjørn Færøvik. Den tidligere utenriksmedarbeideren i NRK og forfatteren av en rekke bøker om Kina er kritisk til den norske iveren:
– Kina er ingen naturlig samarbeidspartner for norske akademikere. Det er et hardt diktatur, det ledes av kommunistpartiet som anstrenger seg til det ytterste for å ha kontroll over landets akademikere.
Han mener norske universiteter ikke må tro at de samarbeider med frie, likesinnede forskere i Kina.
– Ved hvert enkelt høyere lærested i Kina er det en partiledelse og en partikomité. Det er et krav at minst visepresidenten ved universitetet skal være partimedlem. Det betyr at man samarbeider med partnere som er under streng styring fra kommunistpartiet. Alt samarbeid er ikke galt, men man må legge dette til grunn. Forskerne som nordmenn samarbeider med, er godkjent av kommunistpartiet, de fotfølges og rapporterer tilbake for enhver sving de tar, sier Færøvik.
Han får støtte av Eli Friedman ved Cornell universitet.
– På overflaten ser universitetene veldig like ut som våre, men kommunistpartiets nærvær er en fundamental forskjell, sier han.
For utenlandske forskere er det kanskje sensuren av forskningen som i størst grad griper inn i deres arbeid. Et mye omtalt eksempel skjedde høsten 2017. Reuters og The Guardian avslørte at myndighetene i Beijing krevde at Cambridge University Press sensurerte 315 artikler i et vitenskapelig tidsskrift, China Quarterly. Det som særlig satte sinnene i kok, var at forlaget ga etter. Senere samme høst kom Financial Times med nyheten om at Springer Nature også hadde valgt å sensurere over 1000 artikler etter krav fra Beijing. Springer Nature opprettholdt sensuren, men Cambridge University Press omgjorde beslutningen og publiserte artiklene på internett i Kina.
Koen Wellens får ikke lenger visum til Kina, mens hans kollega og kone Mette Halskov Hansen fortsatt får forske der. Foto: Aksel Kjær Vidnes
Mette Halskov Hansen ved Universitetet i Oslo (UiO) er en av de vestlige forskerne som fikk en artikkel sensurert i saken med Cambridge University Press. Hun er professor i Kina-studier ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, og har tilbragt i alt seks år i Kina som student og forsker.
– Det er interessant at kinesiske myndigheter har begynt å legge press på utenlandske publikasjoner. Og enda mer interessant er det at Cambridge gikk med på det. Det er direkte sjokkerende at sensuren brer seg ut fra Kina, sier Hansen.
Hun forteller at sensuren var av det mer rudimentære slaget. Selv helt «ufarlige» artikler ble sensurert på grunn av ord som kinesiske myndigheter anser som politisk sensitive.
Hun presiserer imidlertid at den akademiske friheten ikke bare er preget av innstramminger:
– Det er åpninger ved at kinesiske forskere og universiteter er blitt mer internasjonalt orientert, særlig innenfor de harde vitenskapene, som naturvitenskap og medisin.
– Men det som er nytt i det akademiske miljøet, er at man følger mer med på hva utenlandske forskere skriver om Kina. Det gjør det vanskeligere å forske på en del områder.
Samtidig forteller hun at det er umulig å vite hva som til enhver tid er mulig å forske på og ikke, og hva kinesiske myndigheter reagerer på. Hun beskriver det som en strikk med noen uvanlige egenskaper. Den strammes og løsnes hele tiden, men kan også være stram og løs på en og samme tid.
En som har fått merke hvor stram strikken kan bli, er Hansens ektemann og kollega, førsteamanuensis Koen Wellens. Da den norske delegasjonen dro av gårde til Beijing i 2018, var han én av to forskere som ikke fikk visum.
– Jeg vet ikke om jeg er nektet adgang som forsker, men jeg får bare ikke svar på min visumsøknad, sier Wellens.
Problemene startet allerede i 2008 da han ble kalt inn på intervju for å få visum. Sist han fikk ordinær tillatelse til å komme inn i Kina som forsker, var i 2010.
– Det er meget problematisk siden jeg er antropolog og skal gjøre feltarbeid. Jeg har måttet endre forskningen min. Den blir mer tekst- og nettbasert. Jeg snakker mye med kinesere utenfor Kina, og må heller dra til andre steder der det bor kinesere, som Taiwan.
Du kan ikke løse klimakrisen uten å samarbeide med Kina. Hvis vi ikke kan samarbeide med Kina, skal vi da ofre planeten?
Koen Wellens
Dette har også rammet Eli Friedman. Men der det for Wellens er høyst uklart hvorfor han blir nektet adgang, er det for Friedmans del ganske åpenbart. Han har forsket i Kina siden 2004, men ikke fått visum som forsker siden 2015. Da forsøkte han og moren, som også har undervist i landet, å arrangere et møte om arbeidstakeres rettigheter med andre undervisere, med håp om å få til et samarbeid. Dagen før møtet troppet politiet opp på morens hotellrom. De hadde lest e-postutvekslingene mellom deltakerne. De anholdt og avhørte moren i mange timer. Møtet ble beordret avlyst.
– Det var siste gangen jeg kunne jobbe i Kina, forteller han.
Det har ikke fått så store konsekvenser for Friedmans karriere, for han har fast jobb. Han er mer bekymret for at slike historier om visumnekt kan gjøre yngre forskere mer forsiktige.
– Hva gjør du hvis du jobber med en stor undersøkelse, som du har brukt mange år og masse penger på, og resultatet viser seg å ikke være gunstig for den kinesiske regjeringen? Da skriver du kanskje noe du ikke er så stolt av.
Også Torbjørn Færøvik bekymrer seg for selvsensur.
– Kinas ambassade sender et signal: «Vær forsiktig! Er du ikke det, kutter vi forbindelsene dine til Kina.» Det er veldig uheldig, plutselig kan ikke disse forskerne tale fritt lenger, sier han.
En så dyster virkelighetsbeskrivelse vil ikke alle være med på. Det har aldri vært skrevet mer omfattende og kritisk om kinesiske forhold i internasjonale publikasjoner, argumenterer Hans Gåsemyr. Han er forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt, postdoktor ved Universitetet i Bergen og førstelektor ved UiO.
– Det er selvfølgelig veldig problematisk og trist at enkelte forskere ikke kommer inn, og det tjener ikke Kinas interesser. De kritiske ytringene vil ikke begrenses av det, snarere tvert imot. Det formidler jeg også til mine kinesiske samarbeidspartnere og myndighetskontakter.
Dag Rune Olsen mener at Kina-samarbeidet til Universitetet i Bergen er viktig. Her fra åpningen av universitetets China Law Centre. Foto: Eivind Senneset/UiB
Til tross for alt vi vet om menneskerettighetsbruddene og sensuren, er det få som mener vi burde kutte samarbeidet. Universitetet i Bergen, som har et omfattende samarbeid med kinesiske institusjoner, deriblant Renmin universitet, mener kontakten er svært viktig
– Vi er opptatt av å få et mangfold i vårt kunnskapssyn. Da er det ikke bare samarbeid med vestlige universiteter som gjelder. Vi må tørre å samarbeide med dem vi ikke føler oss like familiære med, sier rektor Dag Rune Olsen. Han vektlegger at Kina har gått forbi USA i forskningsproduksjon.
– Det er helt utenkelig for oss å sitte på sidelinjen og ignorere en slik kunnskapsgigant. Vi må forholde oss til Kina på en måte som vi og Norge er tjent med, sier han.
Han forteller at UiB ikke har vurdert å kutte kontakten med Renmin på bakgrunn av studenten som ble truet med suspendering.
– Nå kjenner ikke jeg til denne situasjonen. Det er ikke noe jeg har fått rapporter om, eller som jeg er kjent med. Cornell er et utmerket universitet, og jeg er sikker på at de gjør gode vurderinger, men vi må forholde oss til hva vi opplever, og hva vi ser.
– Hvor går grensen for hva dere kan tolerere av en samarbeidspartner i utlandet?
– Grensen for oss går der vi opplever at akademiske kjerneverdier blir brutt.
Når det gjelder Kinas dokumenterte menneskerettighetsbrudd, mener Olsen at det ikke angår det akademiske samarbeidet.
– Vårt hovedanliggende er om akademiske rettigheter står i fare i vårt samarbeid.
Mette Halskov Hansen har publisert mye forskning på kinesisk, og har opplevd å bli sensurert i Kina. Foto: Aksel Kjær Vidnes
Også forskerne som jobber med Kina, er opptatt av å ivareta kontakten med sine kinesiske kolleger. Mette Halskov Hansen ønsker særlig å opprettholde forsker-til-forsker-samarbeidet. Institusjonssamarbeidet mener hun kan ofres i visse tilfeller.
– Jeg støtter veldig opp om at hvis studenter blir utsatt for noe vi ikke kan stå inne for, eller vi samarbeider med et universitet som begynner å sparke ansatte av politiske grunner, så kan vi ikke stå som en institusjonell samarbeidspartner, sier hun.
For Hans Gåsemyr ved Nupi betyr det mye å være aktivt til stede i et land som får en stadig viktigere posisjon globalt.
– Det er dilemmaer der, og vi må ha debatt om dem, men det er et for avgjørende land, også i kunnskapsutviklingen, til ikke å bry seg med, sier han.
Koen Wellens ved UiO, som selv er utestengt, mener det er enormt viktig at universitetene samarbeider med kinesiske forskere og institusjoner.
– Det er ikke kinesiske universiteter som har bestemt at jeg ikke får visum, og jeg har fortsatt et tett samarbeid med kinesiske forskere. Jeg kan bare ikke besøke dem i Kina.
Han har gjort overveielsen at det er større ting på spill, for eksempel klimaspørsmålet.
– Du kan ikke løse klimakrisen uten å samarbeide med Kina. Hvis vi ikke kan samarbeide med Kina, skal vi da ofre planeten?
For Eli Friedman ved Cornell universitet har avgjørelsen om å kutte kontakten ført til en storm av reaksjoner – tilbakemeldinger og utallige medieoppslag verden over. Han tror det er en reaksjon på at akademia godtar for mye.
– Så langt har vestlige universiteter godtatt brudd på akademisk frihet og forskningsetikk. Vi er ett av de første eksemplene på et universitet som sier at disse bruddene er for alvorlige til at vi kan ignorere dem.
Det betyr ikke at han mener alt samarbeid bør kuttes.
– Men når samarbeidspartnerne dine igjen og igjen bryter dine prinsipper, må noe gjøres.
Anniken Huitfeldt
Anniken Huitfeldt (Ap), leder av Stortingets utenrikskomité
– Mange har nok tatt feil i spådommer om Kinas utvikling og sammenhengen mellom økonomisk vekst og politiske reformer. Men når det gjelder akademisk samarbeid, er jeg fremdeles overbevist om at mer kontakt og åpenhet er viktige bidrag for å styrke blant annet akademisk frihet i Kina. Terskelen for å bryte samarbeid bør være veldig høy.
Audun Lysbakken
Audun Lysbakken, SV-leder, medlem av Stortingets utenrikskomité
– Jeg kjenner dessverre ikke godt nok til samarbeidet som universitetene i Norge har med Kina, til å vurdere fordelene med samarbeidet opp imot menneskerettighetsbruddene. Men det er avgjørende at vi kan ta opp brudd på menneskerettigheten med myndighetene, slik jeg gjorde da utenrikskomiteen var på reise der tidligere i år.
Marianne Synnes
Marianne Synnes (H), medlem av Stortingets utdannings- og forskningskomité
– Vi skal respektere Kina som vi respekterer andre samarbeidspartnere, men vi må være tydelige på vår egen integritet i samarbeidet og ikke godta å bli presset inn i noe som strider imot våre egne verdier og holdninger. Det beste er nok om samarbeidet bygges rent faglig mellom forskere, på akademikernes premisser.
