Av Kristina Leganger Iversen, førstelektor Universitetet i Oslo
Publisert 11. april 2019 kl. 09:00
Diktet sto først på trykk i Universitas.
Etter ti år seier eg takk for meg.
Ti år er ei lang tid: For ei som var nitten år då vi møttest, er det nesten ein tredjedel av livet.
Du har lært meg så mykje av det eg kan: Eg har fått vandre omkring frå emne til emne, førelesingssal til førelesingssal, seminar til seminar, kollokvium til kollokvium.
Fått vore student, fått vere undervisar.
Du har opna opp ei verd av litteratur, av kunst, av tanke:
Lært meg å drøfte, å undersøke, å problematisere.
Du har lært meg å lese, å lese, å lese, å lese: Å ikkje gi opp, når teksta verkar lukka for meg.
Å tru på den draumen: At teksta skal opne seg. At kunnskapen skal opne seg.
At dører skal opne seg. At kjelder skal springe fram.
At det skal sive fram samanhengar eg ikkje viste om.
Eg trur framleis på den draumen.
Men eg veit ikkje om eg framleis trur på deg,
Eg veit ikkje heilt kva du trur på lenger, kjære Universitet.
Når tellekantar, vitskaplege poeng, og EU-middel er det du bekjenner deg til.
Når seminara om forsking meir og meir handlar om søknadsskriving.
Når dei som arbeider hos deg, ikkje har tid til å prioritere undervisinga.
Møta med studentane. Forskinga, dei lange, djupe tankane.
Fordi dei må skrive søknadar. Og ha møte med forskingskoordinatorar.
Og dra på kurs. For å lære meir om å skrive søknadar.
Vi har hatt eit godt forhold, du og eg:
Eg kan med handa på hjartet seie at det ikkje er nokon
som har tydd så mykje for meg som du har gjort.
Likevel er det slutt no, litt fordi du vil, litt fordi eg ikkje kan halde fram meir.
Det er ikkje det at eg ikkje elskar deg lenger.
Eg elskar deg for dine rynkete professorar med store kvite krøllar.
Menneske det finst meir visdom i enn eit gjennomsnittleg norsk bibliotek.
Eg elskar deg for dine små kontorar,
der dei sit gøymd bak bøkene sine, som grevlingar i holane sine.
Alle dei som blei, berre fordi dei elska kunnskapen.
For å dele den med alle som kom inn dørene.
Eg elskar deg for dei, sjølv om det ikkje verkar som om du elskar desse lenger.
(Dei er kanskje ikkje så oppteken av Horizon 2020?)
Eg elskar deg fordi dine unge forskarar:
alle dei som kjempar seg gjennom ti år med midlertidige stillingar
berre for å kunne bli ein del av deg. For lidenskapen deira, for viljen.
Du gir dei ein kontrakt på tre månadar her, fire der, eit halv år i slengen.
Og blir dei meir enn fire år på eit institutt, så kastar du dei resolutt ut.
Så dei ikkje skal få rettar. Så dei ikkje skal få bli.
Korleis elskar du desse tilbake?
Alle dine offentlege intellektuelle.
Alle dine lidenskaplege undervisarar.
Som ofte har enda opp akkurat hos deg, sjølv om det ikkje er dei du dyrkar.
Sjølv om du absolutt ikkje verkar som du vil ha fleire av dei.
Når du i utlysingstekst etter utlysingstekst ber om dei
som har ”dokumenterbar evne til prosjektakvisisjon og tilslag på eksterne midler”.
Og ”høy vitenskaplig produksjon”.
Og aldri om dei som vil drive folkeopplysing eller undervising.
Sjølv om det er folket som betalar for alt som skjer i husa dine.
Sjølv om opplysinga er sjølve eksistensgrunnen din.
Sjølv om det undervisinga er sjølv blodåren, og studentane blodet.
Dei som gir deg næring, som gir oksygen, som får livet til å spreie seg ut, i heile din lekam.
Kjære universitet, eg elskar den du er, men det verkar som om du har gløymd kva du er lagd av.
Dine undervisingsrom, dine førelesingssalar, dine kollokvierom.
Alle dine studentar, som myldrar omkring, kvar haust, kvar vår, over Fredrikkeplassen.
Som spring ut i blomster under trea som spring ut i eksamenstida.
Som modnar under blada som blir raude.
Som sit med krumme ryggar over bøker som er tyngre enn dei kunne førestille seg.
Som drikk kaffi etter kaffi i kantina, som kanskje lurer på om dei nokon gong kjem til å kome gjennom, men som like vel ikkje gir opp.
Som sovnar på førelesinga, på seminaret, på biblioteket, under vekta av studia, arbeidet, alle sine tusen engasjement.
Som skal forelske seg, få hjarta knuste, som skal vere einsame, tvile på seg sjølv, finne ut
kven dei er, alle desse heilt enorme tinga, samstundes som dei skal lære.
Som kvart år gjer alt det og meir. Som kjem gjennom, som gjer det godt til eksamen,
som gjer det okei, som gjer det mindre okei, som likevel held fram.
Studentane som er meir på Uglebo enn på biblioteket. Studentane som er meir på Universitas sine kontor enn på førelesing. Studentane som er aktive i studentpolitikken.
Studentane som går omkring med eit lurt smil fordi dei i løyndom allereie har forstått det meste
og har lengta etter å vere på nettopp universitetet sidan dei var små – som endeleg no er heime.
Studentane som ser ut som ein ambolt nett trefte dei i hovudet.
Svimeslåtte av kunnskapen som no skal finne plass.
Som finn plass. Som tar han meg seg ut i verda. Som gir han vidare.
Som søkjer til deg nett for å bli dei menneska dei skal vere.
Sjølv om du er meir oppteken av Horizon 2020.
Kanskje har studentane også gløymd, at du er her for dei.
Kanskje har folket også gløymd at du er her for oss.
Kjære Universitet, du er også tatt gissel av forskingspolitikken.
Kjære Universitet, du har latt det skje: Nedskjeringa i rammevilkåra.
Middel som blir sende til EU som så må konkurrerast om.
Du har latt det skje og vi har latt det skje: Studentar har latt det skje, tilsette har latt det skje.
Kvar dag møter eg folk som elskar deg, men som ikkje lenger veit om dei kan tru på deg.
Eller om de nyttar å kjempe.
Kjære Universitet.
Det har vore dei ti beste åra av mitt liv, men no seier eg takk for meg.
Takk for all tida med undervising, takk for bøkene, takk for kaffien, takk for studentane.
Eg skulle gjerne vore der og kjempa for sjela di, men no har tremånadarskontrakten min gått ut.
Og eg veit ikkje om eg vil bruke livet mitt på å knive om EU-midlar.
Det var alltid deg eg elska, aldri Horizon 2020.
Kanskje vil eg sjå tilbake og angre.
Kanskje vil du vere the one that got away.
Kanskje vil vi ha ein midlertidig flørt igjen seinare.
Kanskje kan vi finne ut av det, om vi går kvar til oss, får tenkt oss om.
Kanskje kan du lære å elske alt du er. Kanskje kan eg lære å akseptere den du vil vere.
I mellomtida heier eg på alle som går i gangane dine.
Alle som sit omkring i undervisingsromma, som står framfor tavlene.
Alle som les og skriv og som kvar dag freistar å forstå litt meir enn dei gjorde dagen før.
For å midle det litt klarare.
For alle som er der og som kjempar for sjela di, vil eg seie, eg heiar på dykk!
Det er de som har rett. Kjemp vidare!
