Publisert 9. januar 2020 kl. 08:44
– Vi har brennende spørsmål som ikke kan løses med naturvitenskap. De største uløste spørsmålene er samfunnsvitenskapelige, sier Indra Øverland ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).
Sammen med professor Benjamin Sovacool ved University of Sussex har Øverland kartlagt hvor stor andel av forskningsfinansieringen som går til klimaforskning. Artikkelen, som er publisert i tidsskriftet Energy Research & Social Science, har analysert hvordan 1,3 billioner amerikanske dollar (1300 milliarder kroner) i forskningsmidler fra 333 finansieringskilder verden over er brukt i perioden 1950 til 2021. I perioden 1990-2018 ble mindre enn 4,6 prosent brukt på klimaforskning. Kun 0,12 prosent ble brukt på samfunnsvitenskapelig forskning på forhindring av klimaendringer. Naturvitenskapelige og teknologiske fagfelt fikk dermed 770 prosent mer til å forske på klimaendringer enn det samfunnsvitenskapelige fagfelt fikk i samme periode.
Funnene er i tråd med en uttalelse tidligere rektor ved Handelshøyskolen BI og professor emeritus i klimastrategi, Jørgen Randers, kom med i fjor.
– Vi trenger ikke mer forskning på teknologi og innovasjon. Vi trenger mer samfunnsvitenskapelig forskning, sa Randers på fjorårets forskningspolitiske seminar.
Indra Øverland mener dette viser at det er forsket relativt lite på spørsmål som er avgjørende for å forhindre klimaendringer, altså de kulturelle, politiske, samfunnsvitenskapelige og økonomiske utfordringene.
– Vi har kommet langt i å utvikle i teknologier som kan kutte utslipp. Det som derimot ikke er på plass, er hvordan vi kan få folk til å ta forskningen og klimaproblemet på alvor, hvordan vi kan få folk til å godta byrdene og hvordan byrdene kan fordeles. Samfunnet kan organiseres på ulike måter, det finnes forskjellige avtaletyper og ulike måter å forhandle frem avtalene, sier han.
Det er nesten som om forskningen finansieres av «klimatvilere eller klimaskeptikere som ikke er helt sikre på hva klimaendringene skyldes eller hvordan jorden fungerer», sier Øverland.
– Det er få forskere som tviler på at klimaendringene skyldes menneskelige faktorer. Det kan virke som folk antar at hvis vi bare finner ut av hvordan klimaendringene fungerer og teknisk sett kan forhindres, så vil politikken for å forhindre dem automatisk falle på plass.
Forskerne har brukt et globalt datasett, der Norges forskningsråd også er inkludert. Norge utgjør imidlertid kun en liten del av det kartlagte bildet.
– Dette er en global studie og er ikke en kritikk av norsk forskningsfinansiering eller Forskningsrådet. Men forhåpentlig kan den likevel være av interesse for Forskningsrådet, sier Øverland.
John-Arne Røttingen er administrerende direktør i Norges forskningsråd. Han forteller at Forskningsrådets målrettede satsing på klimaforskning utgjorde 158 millioner kroner i 2017, der en tredjedel av satsingen er rettet mot omstilling og tilpasning.
– En stor del av dette er samfunnsvitenskapelig forskning. Når det er sagt, ser vi at det er helt klart behov for å styrke forskningen på tilpasning til de økende klimaendringene. Samfunnsvitenskapelig klimaforskning vil være sentralt og er også nødvendig for å bidra til tiltak som reduserer klimaendringene. Det kan gjelde både atferdsendring og endring av systemer, skriver Røttingen i en e-post.
Røttingen refererer til en rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning som tar for seg forskningsfinansiering innenfor ulike temaområder.
– Vi er enige i at samfunnsvitenskapelig klimaforskning bør styrkes. I 2017 gikk det cirka 3,3 milliarder kroner FoU-midler til forskning på energi, miljø og klima gjennom Forskningsrådet. Brorparten av disse midlene går til energirelatert forskning, noe som er viktig for å omstille seg til et fremtidig lavutslippssamfunn, sier Røttingen.
Forskningrådets satsing på klimaforskning blir finansiert av Klima- og miljødepartementet og Kunnskapsdepartementet.
– Forskningsrådet er avhengig av at departementene som finansierer forskningen prioriterer dette enda høyere. For øyeblikket er det to departementer som bidrar med finansiering – det hadde vært et ønske at flere bidrar, sier Røttingen.
Indra Øverland ved Nupi mener derimot at det har lite for seg å bruke penger på forskning på klimatilpasning nå. Han sier at noe av problemet også er prioriteringer som gjøres innenfor den samfunnsvitenskapelige forskningsfinansieringen.
– Det brukes en del penger på forskning på klimatilpasning, som vi har tiår og århundrer på å forholde oss til og finne ut av, mens forskning på å forhindre klimaendringer, som vi bare har noen år på oss på å løse, nedprioriteres. Det er ikke hensiktsmessig å bruke penger på forskning på klimatilpasning nå. Det er sikkert mange som blir sinte når jeg sier dette, men det får bare stå til, sier han og legger til:
– Hvis jeg skal ta for meg norsk forskningsfinansering, så er den, i likhet med norsk klimaaktivistene, opptatt av Norges moralske ansvar til å bidra innenriks, men det er veldig få utlysninger om de store globale, samfunnsvitenskapelige klimaspørsmålene. Hva mener for eksempel norske forskere om Paris-avtalen, og hvilke alternative løsninger kan de utvikle, spør han.
Øverland tror at den skjeve fordelingen mellom samfunnsfag og naturvitenskap henger sammen med gamle tradisjoner og mønstre for forskningsfinansiering, men også at naturvitenskap ofte har blitt sett på som mer nyttig enn samfunnsvitenskapelig forskning.
– I en del sammenhenger er naturvitenskapen klarere og lettere å nyttiggjøre. Men nå står vi overfor spørsmål som ikke kan løses naturvitenskapelig. Da hjelper det ikke om naturvitenskap er nyttigere på andre områder. Det er også en oppfatning om at naturvitenskap er dyrere og trenger mer penger, på grunn av kostnader til laboratorier og utstyr. Kanskje de bruker mer penger fordi de får mer penger? Samfunnsvitenskapen kunne også bruke mer penger hvis den fikk tilgang til dem, sier han og tilføyer:
– Man kan si at samfunnsvitenskapelig forskning gir mindre håndfaste resultater enn naturvitenskapelig forskning, men når man står overfor et samfunnsvitenskapelig problem, så kan man ikke slå i bordet med en naturvitenskapelig løsning. Nesten alle naturvitere er allerede enige om klimaendring. Så har man skeptikere som Trump, men hans skepsis er ikke et naturvitenskapelig problem, det er et spørsmål om kommunikasjon og samfunnsinteresser – altså er det igjen et samfunnsvitenskapelig problem.
– Har vi forsket nok på naturvitenskapelige og teknologiske spørsmål når det gjelder klimaendringer?
– Nei, disse fagområdene er fortsatt veldig viktige, men akkurat her og nå trenger vi mer forskning på de store samfunnsvitenskapelige problemstillingene knyttet til det å forhindre klimaendringer.
