Av Retoriker Kristian Bjørkdahl i samtale med Bår Stenvik Foto: Erik Norrud
Publisert 16. mai 2023 kl. 10:56
Men snart kom det signaler fra lenger oppe i kommunikasjonssystemet på hans egen arbeidsplass – Universitetet i Oslo (UiO).
– Det var noe à la: «Det er vel ikke sånn vi skal holde på – at hvert prosjekt skal begynne sin egen podkast.» Vi ble ikke akkurat nektet, men jeg fikk en tydelig følelse av at dette ikke var ønskelig, og da gikk lufta ut av meg.
– Så var det du opplevde, representativt for hvordan makten utøves i kommunikasjonsregimet i sektoren? En slags myk makt?
– Ja, en del handler om kommentarer eller føringer, eller bare at folk lar være å gjøre noe. Forskere forestiller seg jo ofte at de kan gå til kommunikasjonsrådgiverne når de har en sak de vil ha ut. Men de får ofte høre at rådgiverne ikke har tid, eller de har andre prioriteringer, eller timingen er dårlig, eller det inngår ikke i den strategiske planen.
– Fordi de har ulike prioriteringer, slik du har skrevet om i Uniforum?
– Kommunikasjonsfolk og forskere tenker forskjellig, og det gir seg også utslag i direkte føringer, som er en formalisert makt. Vår sentrale kommunikasjonsavdeling har lagt en ny strategi for bruk av sosiale medier, med en ide om fem typer avsendere på sosiale medier. Ikke fakultet, men «felt» av typen «UiO helse» og «UiO samfunn». Men det er det ikke naturlig for noen som jobber her å forholde seg til. Det finnes ikke noe fakultet for helse eller samfunn.
– Hvorfor blir det sånn?
– Kommunikasjonsfolkene tenker sikkert at det er bortkasta arbeid å ha hundre kontoer når du kan ha fem. Men da har de ikke forstått de sosiale medienes dynamikk. En person som bare nerder på noe, kan bli megastor på Instagram. Podkaster som den vi tenkte å lage, som tar for seg mindre felt og nerder litt, det er mye bedre enn dvaske allmenne greier som aldri kommer i dybden på noe som helst. Jeg har ekstremt vanskelig for å se for meg at avsenderen «UiO Samfunn» vil skape noe «trending topic».
Bjørkdahl føler behov for å presisere:
– Altså, poenget mitt, ut fra studien vår, er ikke: «Å kan vi ikke bare kvitte oss med kommunikasjonsfolka!»
– Nei?
– Rektoratet må ha noen som hjelper dem når det dukker opp vanskelige saker. Og kanskje vi kan drive litt med merkevarebygging. Selv om det kan være mindre enn i dag. Jeg tror rasjonalet for merkevarebyggingen står på sviktende grunn.
– Hvordan da?
– Det sies at å vise seg fram som et universitet kan ha konsekvenser for forskningsfinansieringen. Men jeg har spurt hvor de har den ideen fra, og det er ingen som kan vise noen dokumentasjon på at det stemmer. Så da står vi igjen med studentrekruttering.
– Å skape en slags attraktiv «identitet» som institusjon?
– Ja, ideen er jo å framstille seg som annerledes enn konkurrentene. Men «brandene» tar gjerne utgangspunkt i universitetenes erklærte verdier og strategier, som har omtrent like formuleringer: «Kunnskap for en bærekraftig framtid» og slikt. Og brandene er også omtrent like. Så de gjør det motsatte av hva de påstår å gjøre.
– Kanskje det egentlig er som i skolegården, at det viktigste er å følge tidens mote og ikke gjøre noe dumt?
– Ja, men hvorfor da bruke så mye penger på det?
– Gjør det noen skade da?
– Ja. La oss si at en forsker ønsker å lage ressursbaser på nettet for folk som er interesserte i et prosjekt eller felt. Men kommunikasjonsfolkene bestemmer over nettsidene, og de sier at «Vi kan ikke ha mange småsider for ulike forskningssenter». Universitetet skal være en enhetlig avsender, med færre kanaler.
– Fordi merkevaren skal være konsistent?
– Ja, men det er jo en latterlig idé når det handler om et universitet, for et universitet er ikke en enhetlig distinkt ting. Det er mange fakulteter og fag og ulike skoler som sitter og krangler med hverandre om hvordan verden ser ut. Derfor ender kommunikasjonsfolkene med å jobbe mot dem de skal jobbe for. Tidligere kunne du sette opp din egen nettside, men nå sier de at «det blir bare en jungel».
– Som retoriker, hva ville du velge som en mer positiv metafor enn jungelen? En middelalderlandsby, kanskje?
– Ja, eller … «Her er en hage, der mangfoldet vokser».
– Så du tror ikke et slikt mangfold ville bli for komplekst for framtidige studenter å forstå?
– Jeg skjønner ikke helt hvorfor studenter er så viktige å rette seg mot. Det er bare et begrenset antall universiteter og høyskoler i Norge der studentene kan gjøre av seg. Forskningen viser at folk har sammensatte grunner for å hvor de velger å studere, og merkevaren har relativt lite med det å gjøre. Så det virker for meg som merkevarebyggingen får store konsekvenser for forskerne uten at nytten er åpenbar.
Bjørkdahl mener at problemene er knyttet til strukturelle trekk ved kommunikasjonssystemet.
– På institutt- og prosjektnivå er samarbeidet mellom forskere og kommunikasjonsrådgivere godt og velfungerende. Men kommunikasjonsfolkene nede i systemet er gjerne ansatt på kort tid, og har lite kontakt med den sentrale kommunikasjonsavdelingen. Derimot har den sentrale kommunikasjonsavdelingen stadige møter og løpende dialog med fakultetene. Føringer for merkevarebygging og strategi blir ikke lagt av akademiske og vitenskapelige instanser, men tekniske og administrative.
– Dette høres ut som en kjent universitetskamp om «hvem som jobber for hvem»?
– Ja, dette er bare ett uttrykk for at andre profesjoners og yrkesgruppers arbeidsmåter og rasjonaler legges til grunn for hvordan forskernes arbeidshverdag skal se ut.
– Hva kan man gjøre med det når det gjelder kommunikasjonsarbeidet?
– Vi må åpne samtalen om hvilke uuttalte forventninger som ligger der fra begge sider. Dessuten har jeg tatt til orde for at man burde styrke forskerens egen stilling som kommunikator ved å innføre noe som ligner universitetspedagogikk, men for forskningskommunikasjon. Vi har kalt det «kollegial kommunikasjonskompetanse».
– Hvordan ville det fortone seg?
– Tidligere var undervisning sånn som kommunikasjon er nå. Alle gjorde det som amatører – noen var gode, noen var midt på treet. Så fikk man universitetspedagogikken og en systematisk samtale om hva som er god og dårlig undervisning og hva slags ressurser har man til rådighet. Noe sånt. Noe som ikke er toppstyrt, men mer en erfaringsbasert utveksling. Noe som øker kompetansen, selvtilliten og yrkesstoltheten.
– Hvordan ville det forandre ting i praksis?
– Om du fortsatt er ukomfortabel med å være på radio, har du i det minste med deg noen tips om hva du skal huske på, og du vet litt om når og hvorfor du gjør det, hvem du når, og vet hva det er fornuftig å si ja og nei til. Forskere i dag skal beherske mange ulike medier og formater, og det trengs profesjonalisering.
– Men mange synes vel allerede det er dumt at de skal bruke tid på undervisning og universitetspedagogikk? Vil de ikke få panikk om de skal gjøre dette også?
– Der må forskere i noen grad skjerpe seg. Vi har tre oppdrag og kan ikke bare forskanse oss i ett av dem. Det virker uansvarlig på meg. Og så må vi anerkjenne at det er en viss grad av arbeidsdeling. Det er naturlig at noen forskere forsker mer, og andre kommuniserer mer.
Kierulf-utvalget framhevet sammenhengen mellom akademisk ytringsfrihet og forskningskommunikasjon. Bjørkdahl er kritisk:
– Utgangspunktet for mandatet til Kierulf-utvalget er jo at «forskningen er under angrep». Som svar foreslår de noe som ligner på det jeg kaller kollegial kommunikasjonskompetanse – men som er mye dårligere. De kaller det «opplæring i akademisk ytringsfrihet». Tanken er at vi må kommunisere bedre for å forsvare forskningens status og autoritet.
– Er ikke det en god ide?
– For å være ærlig synes jeg det er helt på trynet. Det er ikke til forkleinelse for Kierulf eller de andre, for problemet ligger allerede i mandatet, som forutsetter at akademikeres ytringsfrihet er truet, og at vi skal samle oss mot denne trusselen. Hvis noe sånt som «akademikeres ytringsfrihet» er truet – altså hvis forskere ikke er frie til å si hva de vil, fordi det er noen der ute som angriper dem eller usaklig motsier dem, så følger det vel at disse folkene ikke tilskriver forskningen noen autoritet.Men spørreundersøkelser viser jo at det er større tillit til forskningen enn noen gang. Etter to år med korona har tilliten gått fra et ganske høyt nivå til et enda høyere nivå. Så denne trusselen er en helt gal diagnose, spør du meg. Og dermed er det en gal kur å jobbe med formidlingskulturen for å møte den.
– Fordi det ikke finnes noen trussel?
– Angrep mot forskere kan man først og fremst dokumentere på enkelte sterkt politiserte områder, som migrasjon, klima og delvis vaksiner. Men det er marginalt i den store sammenhengen.
– Men har ikke det marginale plutselig blitt ganske stort med sosiale medier?
– Jo, det florerer med falske nyheter og feilinformasjon, men det er fordi sosiale medier er en kommunikativ infrastruktur som lar hvem som helst si hva som helst. Og det har ikke noe med forskningens verden å gjøre.
– Så hvordan skal forskere forholde seg til folk som sprer feilinformasjon?
– Man må forbeholde seg retten til å ikke snakke med folk som bare er ute etter å sabotere. Men noen av dem er på et eller annet vis interessert i en samtale, selv om de er radikalt uenig i premissene. Og da skal vi ikke ignorere dem bare fordi de ikke har de rette merittene og posisjonene i vårt system.
– Fordi du da skaper forskerforakt?
– Ja, og det er derfor vi trenger et mer selvrefleksivt forhold til ideen om at vi er forvaltere av kunnskap. For dette finnes det forskning på: Om du opptrer som en «bedrevitende forsker», så blir det backlash. Det vil motdebattantene tolke som et uttrykk for at forskerne trykker sitt epistemiske privilegium ned over andre folk, og at de andre folkene underforstått er epistemisk mindreverdige og uviktige. Sementeringen av et sånt fiendebilde er en større trussel enn den Kierulf-utvalget snakker om.
Retorikeren Bjørkdahl har selv vært ute i mediene i mange sammenhenger gjennom årene. Han har analysert Norges selvbilde i en lesning av TV-serien Nobel, han har skrevet om populisme i form av Trumps medieopptredener, og han har vært opptatt av norske forbrukeres forhold til kjøttindustrien, noe som blant annet resulterte i en mye lest kronikk om Rema 1000.
– Jeg fortalte rett og slett leserne hvordan Rema 1000 kan reklamere med at de selger kylling til 29,90. Jeg beskrev systemet vi drar nytte av hver dag, og konkluderte med at det har innebygd i seg en del lidelse for dyr. Jeg agerte som forsker, samtidig som jeg understrekte at dette er et uverdig system, og vi må gjøre noe.
– Du var normativ?
– I de feltene jeg har ytret meg, har det vært produktivt å mene noe. Det har ikke kosta meg noe særlig, og det har satt ting i spill. På den kronikken fikk jeg enorm tilbakemelding.
– Negativ?
– Nei, sjokkert. Folk innrømte at de var uvitende, de hadde ikke tenkt over det. Det rimer med en liten pilotstudie vi gjorde, der vi spurte folk på gata spørsmål som «Hvor lenge lever en kylling», og «hvor mye utetid har en gris». Svarene vi fikk, var helt på jordet. Så den lille fjerten av en kronikk hadde en opplysende effekt, folk var blitt klar over hva deres eget forbruk hvilte på. Det forsterket også prosjektets innretning mot uvitenhet eller fornektelse. At måten vi produserer kjøtt på, ikke er synlig, og at det er en form for «strategisk uvitenhet».
– Men som forsker kunne man nesten tenke at det var «under din verdighet» å opplyse om fakta. Det gir ingen prestisje akademisk, det er bare plattformen for ditt analytiske sirkusnummer om «strategisk uvitenhet»?
– Ja, det er et problem. Mange tenker på forskningskommunikasjon som «å gjøre kjent funn fra et forskningsprosjekt». De nye tingene fra forskningsfronten skal spres rundt i verden. Men det er ikke gitt at det er en god prioritering. For det første kan det være at noen avkrefter det nye funnet om tre år. Jeg husker det var en forskningsnyhet på et tidspunkt at det var sunt å drikke tre glass vin om dagen. For det andre undervurderer vi betydningen av å kommunisere ut det som vi forskere tar for gitt – fordi det er så godt etablert. Men hva som skjer på forskningsfronten, er kanskje ikke så interessant om vi ikke først sørger for en omforent ide om virkeligheten der ute.
