Av Andreas Ervik
Publisert 10. mars 2023 kl. 13:53
Formidlende omstendigheter dreier seg, som boktittelens ordspill antyder, om omstendighetene rundt forskningsformidling. Over tretten kapitler diskuteres relasjonen mellom forsker og samfunn, rollene forskere inntar i offentligheten, og det rapporteres fra formidlingsprosjekter hos CICERO og NTNU. Kapitlene er lesverdige, tematikken burde angå akademikere generelt, så hvorfor oppleves da boka som tidvis langtekkelig?
Kristian Bjørkdahl, Iris Leikanger og Silje Maria Tellmann (red.)
Formidlende omstendigheter
Universitetsforlaget, 2023
258 sider
Veil. pris: kr 499 (eller til gratis nedlasting)
«Boka er ute etter å etablere forskningskommunikasjon som selvstendig forskningsfelt.»
En enkel grunn er at mens forskningsformidling generelt preges av forenkling og fortellinger som fenger, så er denne boka verken utformet etter slike grep eller tilbyr leseren råd for å bruke dem. Boka er ute etter å etablere forskningskommunikasjon som selvstendig forskningsfelt og å nyansere ideene våre om formidling: «[F]orskningskommunikasjon er et rikere, mer sammensatt og på noen måter faktisk atskillig vanskeligere felt enn hva mange umiddelbart tenker.» Men er egentlig boka spesielt vanskelig?
I sitt kapittel tilbyr Johan L. Tønnesson argumenter både for og mot inkludering av det han betegner som ‘flerstemmighet’ i forskningsformidling. En motforestilling er at «et allment publikum, uansett bakgrunn, er interessert i nye resultater, ikke akademisk diskusjon».
Kapitlene inneholder derimot generelt ikke mer enn et par sider diskusjon. Det er snarere metodebeskrivelser og empiridetaljer som kan belemre utenforstående lesere.
Kristian Bjørkdahls undersøkelse av medieoppslag hvor metaforen om elfenbenstårnet opptrer, ender for eksempel i en altfor kort diskusjon. Han knytter metaforen til fellesskapsforpliktelse og skriver at «det er relativt godt belagt at Norge, sammen med sine skandinaviske naboer, er et mer sammenvevd og egalitært samfunn enn USA, der individualisme er mer grunnleggende». Men dette bygger på en overforenklet forståelse av hva individualisme utgjør: På flere måter er nordmenn vitterlig mer individualistiske enn amerikanere. Poenget bringer oss slik ikke nærmere forståelse for hvorfor metaforen fanger.
Flere av situasjonsbeskrivelsene i boka er velkjente for forskere. Mads Dahl Gjefsen og Knut Jørgen Vie viser hvordan NTNU Cyborg ble et prestisjeprosjekt, men også var utfordrende for de involverte siden mediene stadig ville snakke om andre ting enn det det faktisk ble forsket på.
Iris Leikanger presenterer nyvunne betegnelser for forventningene forskere møter, der samfunnsvitere ofte skal fungere som løsningsarkitekter og naturvitere som tallorakel.
Mindre interessant er undersøkelsen av kommunikasjonsrådgiverrollen. Med stillingsannonser som empiri sier studien ikke noe om det faktiske arbeidet, men som påpekt i artikkelens definisjon av stillingsannonser (for dem som lurte på hva det er!) sier de noe om «hvilke forventninger som rettes mot arbeidstakerne i en organisasjon».
En del av denne kritikken føles urettferdig, for det finnes flere formildende omstendigheter: Dette er forskning på formidling, ikke formidling av forskning. Det tilbys en serie konkrete undersøkelser heller enn et overblikk over det nye fagfeltet. Det er også mye å hente, kanskje i stor grad for andre enn forskerne som driver med formidling. Boka burde snarere leses av dem som former omstendighetene rundt, som forskningslederne, kommunikasjonsrådgivere, byråkrater og politikere.
