Av Julia Loge
Publisert 15. mars 2018 kl. 16:21
– Unner ikke Universitetet i Bergen (UiB) sine ansatte en normal lønnsutvikling? spør lederen for Forskerforbundet ved UiB, Steinar Vagstad, i et innlegg i På Høyden.
Han viser til at universitetene får en årlig budsjettøkning for å kompensere for forventet lønns- og prisstigning, men at lønnen i flere av de vitenskapelige stillingene ikke har steget i takt med verken lønnsveksten i staten generelt eller med budsjettøkningen for UiB.
Ifølge Vagstad har de vitenskapelig ansatte ved hans universitet hatt en lønnsvekst på 11,8 prosent mellom 2012 og 2017, mens budsjettillegget har vært på 16,8 prosent. De teknisk-administrativt ansatte skal ha hatt en lønnsvekst tett opp mot tillegget, altså 16 prosent. Det har også professorene, med 15,9 prosent i lønnsvekst. Stipendiater og postdoktorer har fått minst, ifølge Vagstad.
Universitetsdirektør Kjell Bernstrøm er ikke enig med premissene i Vagstads regnestykke.
Universitetsdirektør Kjell Bernstrøm sier at Universitetet i Bergen ikke har holdt tilbake lønnskompensasjon. Foto: UiB
– Lønnsdannelsen skjer jo i de sentrale lønnsforhandlingene. De lokale lønnsforhandlingene er relativt marginale, og rammen for lokale oppgjør er gitt sentralt, sier Bernstrøm til Forskerforum.
Vagstad skriver at UiB har spart inn 80 millioner årlig på å gi de ansatte lavere lønnsutvikling. Bernstrøm er ikke enig.
– I alle de årene han referer til er hele lønns- og prisvekstkompensasjonen fordelt ut, sier han.
Han sier også store deler av lønnsveksten skjer ved at ansatte skifter stilling. For eksempel har førsteamanuensiser som er blitt professorer i løpet av perioden betydelig høyere lønnsvekst enn det som framkommer i denne undersøkelsen. Bernstrøm savner dette i Vagstads regnestykke.
Vagstad forteller til Forskerforum at lønnsveksten ved universitetene likevel kan bli lavere enn det rammen for de sentrale oppgjørene skulle tilsi.
Steinar Vagstad, leder i Forskerforbundet ved UiB, mener de vitenskapelig ansatte har hatt en for lav lønnsutvikling de siste fem årene. Foto: UiB
I 2017 var det på forhånd gitt at rammene for lønnsoppgjøret i staten var en vekst på 2,4 prosent. Men før disse pengene kunne fordeles ut, ble det trukket fra andre faktorer som gjorde at lønnen kunne ha steget fra året før. Dette kalles glidning og overheng, og handler for eksempel om at enkeltpersoner kan gå opp i lønn også utenom lønnsoppgjøret, for eksempel ved å kreve høyere lønn når de får ny jobb, nye oppgaver eller økt ansiennitet.
– Det som betyr noe er at når en trekker fra glidning og overheng, så gjør en det basert på gjennomsnittet i staten. Så hvis du jobber ved en institusjon som har lite glidning og overheng blir du på en måte straffet, sammenlignet med dem som har mye, sier Vagstad.
Han mener at lite glidning og overheng ved UiB fører til at lønnsveksten blir svakere enn for staten i gjennomsnitt. Vagstad har sammenlignet lønnsstatistikken ved UiB med tall fra Universitetet i Oslo og NTNU.
– UiB sakker akterut i forhold til NTNU og UiO, men saktere enn i forhold til hele samfunnet, det vil si at de også sakker akterut, sier han.
I 2014 skrev Forskerforum at lønnutviklingen i universitets- og høyskolesektoren var lavere for samtlige grupper enn snittet for statsansatte med tilsvarende høy utdannelse.
Forskerforbundet samler hvert år inn lønnsstatistikk fra sine medlemmer. Ifølge denne statistikken ligger UiB noe bak andre universiteter dersom en legger sammen gjennomsnittslønn for fire utvalgte, store stillingsgrupper.
UiBs førsteamanuensiser er de lavest lønnede blant de åtte universitetene, ifølge denne statistikken. De ligger rundt 45.000 lavere i selvrapportert årslønn enn førsteamanuensisene ved NMBU.
Universitetsdirektør Bernstrøm forklarer at lønnsfastsettelse ved ansettelser skjer på fakultetene og avdelingene, noe som også gjenspeiles i lønnsforskjeller mellom ulike fagmiljø. Det gjør det vanskeligere å se alle førsteamanuensisene under ett.
Den største lønnsforskjellen er mellom professorer, ifølge Forskerforbundets statistikk. UiOs professorer tjener over 90.000 mer i året enn sine kollegaer på UiA i Agder.
For universitetslektorene er forskjellen rett over 80.000, der UiA ligger øverst og NMBU på Ås ligger nederst. For stipendiater er det liten samlet forskjell, rundt 20.000 fra den høyeste lønnen på UiT i Tromsø til den laveste på UiA.
Statistikken fra Forskerforbundet er basert på Forskerforbundets medlemmer og er dermed mindre dekkende for stillinger der mange er organisert i andre fagforeninger, som jurister og ingeniører.
