Av Ida Jahr
Publisert 13. oktober 2020 kl. 11:56
«Denne boka er ment som en lærebok i faget organisasjon og ledelse», er første setning i Eivind Falkums nye bok.
Boka er tredelt.
I del 1 får vi en utvidet rettferdiggjøring av boka og en definisjon av begrepet arbeid. Det er noe veldig deilig med en bok som begynner med begrepsavklaring.
Del 2 er en historisk gjennomgang av arbeidslivsrelasjonenes tre tidsvinduer i Norge: Klassekampens tidsvindu (1850–1935), det sosialdemokratiske tidsvinduet (1935/45–1980) og den nye markedsliberalismens tidsvinduet (1980–i dag).
Del 3 inneholder den teoretiske maten: kapitler om partssamarbeid, styringsregimer i arbeidslivet og ni forskjellige aspekter ved makt og opposisjon i det norske arbeidslivet. Til slutt kommer et kort kapittel om situasjonen i dag.
Nå for tiden foregår det en diskusjon om eierskap til digitale læremidler i akademia: Er det den ansatte eller institusjonen som eier digitale forelesninger? Dette er en påminnelse om at forskere og undervisere er ansatte i statlige bedrifter, ikke medlemmer i et universitetsdemokrati. Jeg leste dermed denne boken med håp om at jeg kunne lære noe jeg kunne ta med meg videre, både som midlertidig ansatt og som ansatt med lederambisjoner. Den historiske gjennomgangen er nyttig, men litt trå. (Jeg skulle ønske at Falkum kom til makt og opposisjon blant statlig ansatte før i kapittel 5, men det er jo grenser for hva jeg kan kreve av en bok som ikke er skrevet hovedsakelig for meg.)
I de teoretiske kapitlene er det mer å hente. Endelig har jeg en forståelse av hvordan det såkalte trepartssamarbeidet faktisk fungerer. Falkum og kollegene ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har definert fire styringsregimer i norsk arbeidsliv – medbestemmelse (gjennom fagforeninger), medvirkning (direkte med nærmeste leder), standardisering og kontroll (kollektivt), og lojalitet og forpliktelse (på individplan). Han legger ikke skjul på at det er de første to han synes passer best inn i det norske arbeidslivet, og at han anser det som et demokratisk problem at disse mister terreng til fordel for de siste to. Litt av samme årsaker liker ikke Falkum begrepet den nordiske modellen. Han foretrekker å snakke om institusjonalisering av et nordisk perspektiv. I dette ligger det at ting kan endre seg og endres, og har endret seg og blitt endret de siste 40 årene, i løpet av «det markedsliberalistiske tidsvinduet». Det er også et viktig poeng at trepartssamarbeidet ikke er en konsensusmodell, men institusjonalisert konflikt: «partenes gjensidige aksept av at de har motstridende interesser.»
Falkum viser at makt flyter oppover i nedgangstider, mens den blir jevnere fordelt mellom partene i gode tider. I kapittelet om makt og opposisjon i liberalismens tidsvindu skriver han at ansatte i statlige selskap, sammen med ansatte i selskaper med utenlandske eiere, «skårer lavere enn andre arbeidstakere på spørsmålene i Medbestemmelsesbarometeret», Arbeidsforskningsinstituttets faste spørreundersøkelse om relasjoner i norsk arbeidsliv. De opplever mindre medbestemmelse og medvirkning på jobben enn sine kolleger i privat (norsk-eid) sektor. Ifølge Falkum har ikke forskere noen entydig forklaring på denne forskjellen mellom statlig og privat sektor.
Jeg vil herved lansere min teori: Ostehøvelkuttene som tas på grunnlag av ABE-reformen, kan sies å utgjøre en forsert nedgangstid, som fører til at makten i offentlig sektor trekkes oppover i systemet.
Blant de sentrale teoretiske grepene i denne boka er modellmakt og agendamakt. Hvem setter premissene for diskusjonen, og hvem har mulighet til å få saker på agendaen? Falkum har vært smart ved å slå sammen doktorgradsavhandlingen sin med forskning på Medbestemmelsesbarometeret til en utgivelse som former fremtidige lederstudenters sinn. Han skaffer seg både modellmakt og agendamakt – definisjonsmakt – i samtalen om hva faget organisasjon og ledelse skal være. Samtidig har han kommet seg inn i den delen av formidlingsmarkedet der forlagene faktisk ser muligheten til å tjene penger. Det er et kunststykke i seg selv. Vi får håpe at han får flere kjøpere enn studenter på Oslomets egen School of Management. Både ledelsesstudenter ved NHH og BI og ansatte og ledere i statlige institusjoner over hele landet har nytte av perspektivene i denne boka.
Les også:
