Av Aasne Jordheim
Publisert 29. februar 2024 kl. 14:04
En forelesningsserie basert på tverrfaglig forskning er nå blitt til bok. I den finner vi mange kraftige salver, enda flere deprimerende fakta og noen forsøk på å mobilisere håp (ja, håp finnes).
Boka handler om «den største moralske utfordringen vi står overfor», nemlig tilstanden til vår planet. Vi lever under et selvbedrag, sier flere av forfatterne her, 14 til sammen. Boka er en antologi, satt sammen av 11 sterke artikler, som alle berører klimatrusselen og et pågående naturtap.
Marius Timmann Mjaaland, Thomas Hylland Eriksen og Dag O. Hessen (red.)
Antropocen. Menneskets tidsalder
Res Publica, 2024
272 sider
Veil. pris: kr 399
«Vi må stå opp for naturen», skriver biolog Dag O. Hessen, én av de tre redaktørene. Hans artikkel er en blanding av beskrivelser av vippepunkt og forsøk på å mane til handling. «Dette er ikke tiden for apati», avslutter han teksten med, «men for å føle seg kallet til å tenke radikalt og bidra i utstakingen av en ny kurs videre».
Hva vil det så si å tenke radikalt? Her er det forskjell på bidragene. Å måtte ende opp med hva geolog Trude Storelvmo kaller en plan B, nemlig klimafiksing, er svært radikalt, men tanken noe slikt bygger på, er bare en forlengelse av den holdningen som har resultert i dagens alvorlige situasjon, altså antropocen: «at mennesket for første gang fremstår som den største endringsfaktoren på jorden». Klimafiksing er i tråd med tanken om menneskets herredømme over naturen, at naturen ikke har en egenverdi, men at det er fritt frem også i atmosfæren, ved å lage kunstige vulkanutbrudd og skyer.
«Gjennom alle de forskjellige innfallsvinklene klarer boka å identifisere problemet vi står midt oppi, og hvordan det er blitt til.»
Burde epoken kanskje ha hett kapitalocen isteden? Det foreslår Laura Hultberg, stipendiat i didaktikk. Hun ønsker å nyansere forståelsen av menneskelig aktivitet og hvem mennesket er. Hun er kritisk til oppleggene skoleungdommen blir introdusert for – de får ikke nok kunnskap om sosiale maktforhold og holdninger og tenkemåter. Religionsviter Nina Hoel, som representerer et feministisk perspektiv, supplerer Hultbergs tekst ved å gi oss den vestlige tenkemåten i kortformat. Gjennom sitt skille mellom menneske og natur har den «stimulert Vestens brutale behandling av naturen», skriver hun.
Når jeg kommer til teksten til den andre redaktøren av denne boka, filosof og teolog Marius Timmann Mjaaland, må jeg bort til bokhylla for å finne frem innledningen til Opplysningens dialektikk av Adorno og Horkheimer. Grunnen til det er at Mjaalands tekst handler om klimaangst, og jeg lurer derfor på om ringen nå er sluttet? «Siden tidenes morgen har opplysning i videste forstand (…) hatt som mål å ta frykten fra menneskene og innsette dem som herrer», står det i boka til Adorno og Horkheimer. Den vestlige sivilisasjonen begynner altså med en frykt for naturkreftene, som gjennom langvarig temming av naturen nå er blitt erstattet med pessimisme og altså klimaangst.
Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen er redaktør nummer tre. Han skriver om monokultur innenfor landbruket, og hvordan det ikke bare har effektivisert matproduksjonen og dermed gjort det mulig å brødfø en stor befolkning, som jo er bra, men som også har omskapt et myldrende mangfold til noe begrenset, striglet og ensrettet. Til noe som vokser og utvikler seg innenfor former vi har forhåndsgodkjent og tror er det beste for oss, og der alt annet blir utslettet. Fortellingen om dette er til å få angst av.
Men angst er slett ikke bare negativt. Mjaaland trekker inn Søren Kierkegaard i sin tekst, for å vise hvordan angst kan forstås som en varsling om våre selvbedrag, eller som Mjaaland skriver: «Angsten gjør det mulig for oss å undersøke og overprøve vår etablerte og nedarvede forståelse av verden og oss selv.» Angst inngir rett og slett mulighet – og det trenger vi i dag – til å tenke nytt. Det er jo ikke gitt at vi må møte frykt med herredømme. Hvorfor ikke heller leve med frykten? Og gjennom det vite at naturen ikke er noe som kan kontrolleres, men at den representerer noe uforståelig og noe å ha respekt for.
Det er spennende når filosof Arne Johan Vetlesen skriver om jord-vesener i sitt bidrag. Fordi han anerkjenner den tenkningen som disse jord-vesenene går ut ifra – at det går an å se på landskapet som et subjekt, som man kan inngå i dialog med – berører han spørsmålet om hva som egentlig er gyldig kunnskap. Vi har evidensen og etterprøvbarheten på vår side, men hvor lenge holder slikt stilt overfor en truende fremtid skapt av oss selv?
Første del av innledningen i Antropocen bærer forelesningens stil, og der kunne redaktørene valgt seg en annen type språk. Men det er småtteri mot den stafettpinnen de har gitt oss, og som vi alle burde gripe («Hvordan vil du møte utfordringene?»). Gjennom alle de forskjellige innfallsvinklene klarer boka å identifisere problemet vi står midt oppi, og hvordan det er blitt til. Det er vel derfor den også klarer å vise at det ennå er håp og mulighet. Alt det gjør denne boka viktig.
Les også:
