Publisert 30. august 2022 kl. 14:23
Artikkelbaserte doktoravhandlinger trenger klarere retningslinjer. Det mener professor Rune Johan Krumsvik ved Universitet i Bergen (UiB). Professor Turid Skarre Aasebø ved Universitetet i Agder (UiA) er tvilende til å lage tydelige retningslinjer, og peker på at avhandlinger varier mye både i form og innhold.
Stipendiater velger nå i stor grad artikkelbaserte avhandlinger. Da omfatter avhandlingen artikler som er publisert eller kan bli publisert i tidsskrifter. I tillegg kommer en viktig del av avhandlingen som kalles kappe eller synopsis. Kappen skal binde avhandlingen sammen og kan romme litteraturgjennomgang, teori, overordnede problemstillinger og drøftinger av etikk, data og metode.
Det at disse forventingene ofte ikke er skrevet i formelle retningslinjer kan skape utfordringer for kandidatene, mener Krumsvik, som er professor ved Institutt for pedagogikk ved UiB og leder for Vestlandets forskerskole for pedagogikk- og utdanningsforskning (WNGER II).
Krumsvik mener det trengs klare retningslinjer for hva kappen i ph.d.-avhandlingen skal inneholde. Noen ph.d.-programmer har allerede slike.
I en utvidet lederartikkel i tidsskriftet Nordic Journal of Digital Literacy advarer Krumsvik om at uuttalte forventinger og uskrevne regler kan gjøre det vanskeligere for stipendiatene å lykkes med avhandlingen. Les også Krumsviks kronikk i Forskerforum i dag.
− For meg handler det om å prøve å identifisere de faktorene som kan hemme gjennomføringsevnen til stipendiatene her til lands, skriver han i en epost til Forskerforum.
Han peker også på at det kan bli store variasjoner på tvers av fagtradisjoner og doktorgradsprogrammer, selv om alle er underlagt den samme nasjonale ph.d.-forskriften og det nasjonale kvalifikasjonsregelverket. Universitets- og høgskolerådet har også veiledende retningslinjer.
Krumsvik har lang erfaring som underviser, veileder for stipendiater og med utvikling av ph.d.-programmer. Han mener sjangerkrav som ikke er nedskrevet kan være en utfordring for mange stipendiater. Forventningene til de ulike delene av avhandlingen bør bli tydeligere, mener han.
Innen hans fagfelt, pedagogikk og utdanningsforskning, er kappen den mest utfordrende delen av avhandlingen, mener Krumsvik. Kappen er en ny sjanger som stipendiatene ikke har erfaring med fra bachelor- eller masternivå.
− Når det gjelder kappen er det nok mer utfordrende siden dette er en akademisk skrivesjanger som har et metaperspektiv på avhandlingen og et helt annet omfang og dybde enn en artikkel, påpeker Krumsvik.
Ved å tydeliggjøre hva sjangerkravene er, mener Krumsvik at retningslinjer for innholdet i kappen vil gjøre det letter for stipendiater å komme velberget i havn.
Retningslinjer for ph.d.-programmene kan fastsettes av det enkelte universitet eller på fakultetsnivå. På Krumsviks eget fakultet har det lenge vært retningslinjer for hva de ulike delene av avhandlingen skal inneholde. Disse er formulert på en enkel og lett tilgjengelig måte.
Professoren understreker at han ikke ønsker seg flere regler for reglenes skyld. Retningslinjer som skaper mer åpenhet om hva som forventes er for ham et praktisk verktøy for stipendiatene, som kan brukes sammen med blant annet veiledning, kursing og lesing av modelltekster.
I tillegg til uttalte sjangerkrav, mener Krumsvik også at det kan være mye å hente på å integrere skriving av kappen sterkere i ph.d.-programmene og knytte dette tettere opp mot den obligatoriske opplæringsdelen i en tidlig fase av stipendperioden.
Dersom man dessuten kommer i gang tidlig kan kappen også vurderes i midtveisgjennomgangen.
Krumsvik mener at for mange venter for lenge med å skrive kappen. Mot slutten av stipendperioden er stressnivået ofte høyt, påpeker han. Mange venter helt til slutt, og innspurten kan bli krevende.
På tampen av arbeidet har man ofte ikke andre å dra veksler på, og det blir opp til veilederne å gi den nødvendige støtten.
− Det kan selvsagt gå helt fint, men samtidig er det relevant å reise spørsmål om ikke kappearbeidet også av denne grunn bør starte tidlig i stipendiatperioden, slik at flere eksterne «portvakter» blir involvert underveis, mener han.
I en undersøkelse Krumsvik og medforfattere har gjort blant 62 stipendiater ved sju vestlandske universiteter og høgskoler under koronapandemien sa én av tre at de opplevde retningslinjene til kappen som «uklare» eller «litt uklare».
Det aller mest krevende med å skrive en kappe er ifølge Krumsvik at man må innta et «fugleperspektiv» på hele doktorgradsprosjektet sitt. Man skal vise hvordan artiklene henger sammen og valgene som er gjort underveis.
På tross av at en stipendiat har fått full pott og publisert flere artikler i anerkjente tidsskrifter, hjelper det lite om ikke kappen er der og fungerer som overbygningen som holder avhandlingen sammen.
Selv om artikkelbaserte avhandlinger nå brukes av flertallet, mener Krumsvik også at den tradisjonelle monografien kan ha fordeler når det gjelder gjennomføringstid.
Monografien er en en sjanger stipendiatene kjenner fra før. I undersøkelsen av stipendiatene var det 1 av 10 som skrev monografi. Disse slapp usikkerhet rundt sjangerkrav til kappen og også publiseringspress for artikler.
Når det gjelder artikkelbaserte avhandlinger mener Krumsvik at mer tydelige retningslinjer kan motvirke elitistisk tenkning og gi likere vilkår for alle.
Han mener også at de som skriver alene og ikke er med i store forskningsprosjekt eller sampubliserer med erfarne forskere har større behov for uttalte retningslinjer enn andre.
− Jeg er nok skeptisk til «kokebøker» og «bruksanvisninger» for hvordan skrive en akademisk tekst og spesielt på doktorgradsnivå. Så når jeg nevner retningslinjer for kappen, så er det snakk om kvalitets- og sjangerkravene de blir eksponert for, understreker Krumsvik.
Han peker også på at andre sider ved doktorgradsarbeidet er mye mer formalisert enn tidligere, blant annet ved at stipendiatene er underlagt et ansettelsesreglement i kraft av å være midlertidig ansatte, og et utdanningsreglement i kraft av å være ph.d.-kandidater. Dette bidrar til at de har en mye mindre fri og mer regulert tilværelse enn før.
Maren Omland er førstelektor ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hun avla sin avhandling i pedagogikk ved Universitetet i Oslo i november i fjor. Den var artikkelbasert og Omland synes skrivingen av kappen var en god opplevelse.
Samtidig er hun positiv til forslag om å gjøre forventingene til kappen mer uttalt i form av retningslinjer.
− Det høres lurt ut om det blir gjort ordentlig klart. For min egen del synes jeg at jeg fikk det jeg trengte fra veilederne mine. Men om det også kan bli en bredere enighet på tvers av institusjonene om hvilke forventninger som legges til grunn, kan det være klargjørende, sier Omland.
Hun peker på at kappen nok er den delen av avhandlingen som leses minst, utover bedømmelseskomiteen og veilederne. Publiserte artikler kan få flere lesere.
− Kappen er det kanskje ikke så mange som leser. Men den har en veldig viktig funksjon gjennom det jeg har lært av å skrive den. Man viser komiteen at man har en helhetlig tankeprosess. Artiklene må ofte være veldig korte. I kappen slipper man å skrive så knapt, sier Omland.
Omlands råd er å se på skriving av kappen som noe en kan lære av.
− For meg var det en fin prosess å skrive kappen. Det er bevisstgjørende. Det kan være en fin tilnærming å se skriving av kappen som del av en læringsprosess, sier hun.
Omland legger også vekt på samarbeidet med andre stipendiater. Hun og hennes medstipendiater lagde en gruppe kalt PhD-First Aid der de leste og kommenterte hverandres arbeid. Hun har også ett godt råd til:
− Jeg hadde stor nytte av å lese hvordan andre hadde løst det å skrive kappen i sine avhandlinger. Disse kan brukes som modelltekster, påpeker hun.
Omland skrev kappen til slutt og angrer ikke på det. Hun peker på at kappen skal ramme inn artiklene, noe som er vanskelig å få til før artiklene faktisk er skrevet.
− Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg skrev kappen helt til slutt. Jeg synes ikke det var problematisk for resultatet sin del, for hvordan kappen ble. Men samtidig var det mye fra arbeidet med kappen som jeg kunne ha brukt i artiklene, sier hun.
Professor Turid Skarre Aasebø er leder for doktorgradsprogrammet på Fakultet for humaniora og pedagogikk ved UiA. Hun er tvilende til å lage tydeligere retningslinjer for innholdet i avhandlingen.
− Jeg er skeptisk til å lage for mange retningslinjer. Problemet med å ha veldig tydelige forventninger er at avhandlingens innhold og form varierer mellom og innen ulike fagdisipliner. Det er både umulig og lite ønskelig å standardisere dette, sier hun.
Hun sier at det er noen utfordringer med artikkelbaserte avhandlinger, og peker på at dette er en relativt ny form. Særlig gjelder dette i humaniora. Dermed har kandidatene færre artikkelbaserte avhandlinger å se til.
Aasebø er enig med Krumsvik i at det i mange tilfeller kan være en stor fordel å ikke utsette kappen til slutt i stipendiatperioden. Det må være samsvar mellom artiklene og drøftingen i kappen. Å legge stor vekt på den enkelte artikkel uten å tenke på hvordan den skal inngå i sammenhengen, kan gi noen utfordringer.
− Kappen er noe av det som skal holde artiklene sammen. Den teoretiske og metodiske overbygningen kan bli et problem dersom man har artikler som spriker for mye i alle retninger, sier hun.
Aasebø mener imidlertid at det å utforme kappen ikke nødvendigvis er mer vanskelig enn det å lære seg og mestre artikkelformatet, noe som også er grunnleggende for denne typen avhandlinger.
− For enkelte blir det å skrive en artikkel en tidkrevende prosess, med stor usikkerhet om hvorvidt artikkelen i det hele tatt blir produsert, sier hun.
UiA-professoren mener dessuten at utfordringene med å skrive en artikkelbasert avhandling ikke skiller seg så veldig mye fra å skrive en monografi.
− Særlig dreier det seg om å beherske akademisk språkbruk. Og så er det selvsagt en rekke andre spesifikke teoretiske, metodiske og analytiske utfordringer å hanskes med, legger hun til.
Aasebø sier at UiA har en rekke tilbud på doktorgradsprogrammet og på forskerskoler som skal bidra til kvalitetssikring.
− God veiledning og oppfølging av erfarne veiledere er det viktigste i doktorgradsprosessen. Samtidig er det nødvendig at et større forskningsmiljø rundt den enkelte kandidat kan bidra med sin kompetanse for å støtte opp om avhandlingsarbeidet, sier hun.
Artikkelen er utvidet 01.09.2022 med flere synspunkter om utfordringene med å skrive avhandling fra professor Turid Skarre Aasebø.
