Publisert 23. november 2021 kl. 17:00
Tirsdag presenterte Forskerforbundet tall for midlertidig ansatte ved universiteter og høyskoler.
Sett under ett står midlertidigheten på stedet hvil for de statlige institusjonene. Dette selv om det de siste årene har vært sterkt press fra Kunnskapsdepartementet om at institusjonene må få ned midlertidigheten.
Ifølge Forskerforbundets tall har 16* prosent av de vitenskapelige ansatte ved norske universiteter og høyskoler ikke fast ansettelse. Postdoktorer og ph.d.-er er da ikke medregnet.
I 2020 var tallet 16,1 prosent.
Leder Guro Elisabeth Lind i Forskerforbundet er bekymret over tendensen. Til Klassekampen sier hun at frykter at det er færre som vil våge å satse på en karriere i akademia.
– Det er en stor uforutsigbarhet i sektoren som kan få konsekvenser for rekrutteringen av yngre forskere. Jeg er særlig bekymret for at vi kan miste mange dyktige kvinner med tanke på de usikre arbeidsforholdene, sier hun til avisen.
I 2020 vakte det en viss oppsikt at midlertidigheten faktisk hadde gått ned en god del i sektoren, fra 18,4 til 16,1 prosent.
Noen steder, som ved Universitetet i Tromsø, sank den betydelig.
Det skjedde etter at 12 rektorer hadde blitt kalt inn på teppet til daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) for å forklare hva de gjorde for å få ned midlertidigheten.
Men nedgangen har altså stoppet opp.
Av de statlige høyskolene og universitetene, er et 11 som har fått høyere midlertidighet det siste året.
Ved 10 institusjoner har den gått ned.
Se oversikten her:
Universitetet i Oslo er det universitetet med høyest midlertidighet. Der har den også steget med 0,8 prosentpoeng det siste året, til 18,5 prosent.
Når Forskerforum ringer, sier rektor Svein Stølen at han ikke kan si hva som er grunnen til økningen, siden han ikke har sett tallene ennå.
– Men vi er jo ikke fornøyd med det. Vi vil videre og vi må se hvor dette har skjedd. Vi har dialog om temaet med fakultetene. Men under pandemien har mye brukt mye av dialogen på andre ting, ikke minst utdanning og studentene, sier han.
– Hvor mener du midlertidigheten bør ligge?
– En god del lavere enn dette. Men vi må finne riktig nivå for ulike fagområder.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) har imidlertid skjerpet tonen.
Tidligere i år uttalte han at det er et mål at midlertidigheten i akademia skal på nivå med resten av arbeidslivet, altså på 8-9 prosent. Nesten en halvering, med andre ord.
Han har også sagt at hvis universitetene ikke klarer det selv, ønsker han å stramme inn regelverket.
Våren 2023 skal ny universitets og høyskolelov behandles. Institusjonene har frem til da på å vise at de kan få til dette på egen hånd, sa han.
Ved Høgskolen i Innlandet (HiNN) har også midlertidigheten økt med halvannet prosentpoeng, til 19,9 prosent.
Rektor Peer Jacob Svenkerud skriver til Forskerforum at ikke har lykkes godt nok med å redusere midlertidigheten dette året.
Hovedgrunnen er at de har mye eksternfinansiert virksomhet. Fast ansatte må da ofte frikjøpes for å inngå i prosjekter med relativt kortvarig finanisering.
- I slike sammenhenger blir det ofte nødvendig å ansatte vikarer for de som er frikjøpt, skriver han.
Han viser også til at de er den høyskolen med lavest finansiering, og at dermed er «relativt stor» risiko forbundet med å ansette folk fast når folk har permisjon.
Han mener også at det sider ved hvordan statistikken utformes på, som gjør at HiNN kommer dårligere ut.
Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) har høyest andel midlertidig ansatte, 63 prosent.
Khio-rektor Markus Degerman sier til Klassekampen at de mange åremålsstillingene ved skolen bidrar til å trekke opp.
Det har mange åremålsstillinger fordi de ønsker at underviserne deres også er virksomme som kunstnere.
En gruppe som har fått en del oppmerksomhet den siste tiden, er forskere ansatt fast på eksterne midler. De er faste på papiret. Men når finansieringen tar slutt, risikerer de å få sparken.
Flere har beskyldt institusjonene for å trikse med tallene ved å bruke slike stillinger. De regnes ikke som midlertidige i statistikken. Men i realiteten er de det, mener mange.
Ifølge en sak i Khrono er kan den økte bruken av slike stillinger forklare hele 80 prosent av nedgangen i midlertidighet som universitetene har rapportert siden 2011.
Rektor Svein Stølen ved UiO sier han ønsker seg en stillingsstruktur som gir større muligheter.
– Faste forskerstillinger, inspirert av instituttsektoren, er en nødvendighet. Vi må få til karriereløp for forskere som jobber 100 prosent med forskning, mener han.
Instituttsektoren har har en god del lavere midlertidighet enn universitets- og høyskolesektoren.
Stølen viser til at der organiseres arbeidet i større grad rundt grupper, og at noe herfra kan overføres til universitetene og høyskolene.
– Det vi må ha er en pool av faste forskere som kan brukes på ulike prosjekter, sier Stølen.
Han sier han selv har jobbet på prosjekter, der de har samarbeidet med næringsliv og andre eksterne, hvor det ikke alltid har vært mulig å fylle hele stillinger.
– Da må du ha en integrert gruppe med forskere som bidrar inn i ulike prosjekter. Jeg har tro på å gjøre det på den måten. Når instituttene får penger, budsjetterer de ut fra de folkene de har, og bruker folkene de har på prosjektene de får. Det må vi i større grad gjøre også.
– Hva hindrer Universitetet i Oslo i å gjøre det på den måten?
– Nei, det er rett og slett at vi må få inn den kulturen. Og det er ikke så lenge siden vi fikk lov til å jobbe i den retningen. Og fortsatt er det ikke en tydelig stillingsstruktur gir et godt grunnlag for å jobbe slik.
*Forskerforum har tidligere skrevet at midlertidigheten var på 14% i 2020. Det skyldes at vi da ikke inkluderte bistillinger i tallene. Forskerforbundet inkluderer åremålsstillinger i sine tall, noe den offisielle statistikken ikke gjør. Derfor har er forskerforbundets tall på midlertidighet høyere enn i den offisielle statistikken, som sier at rundt 13 prosent er midlertidige.
Les også:
