Av Line Engen, formidlingskurator og forsker ved Nasjonalmuseet
Publisert 26. september 2022 kl. 16:03
I den nasjonale Mangfoldsnettverket (Nettverket for minoriteter og kulturelt mangfold) jobber vi på tvers av museene med ulike problemstillinger knyttet til mangfold. I vårt seneste undersøkelses- og refleksjonsprosjekt har vi tatt utgangspunkt i sosiolog Lars Laird Iversens begrep uenighetsfellesskap som han lanserte i boken Uenighetsfellesskap. Blikk på demokratisk samhandling i 2014.
Laird Iversens uenighetsfellesskapsidé er ment som et alternativ til, men også en kritikk av, det mye brukte og misbrukte «verdifelleskapet». Gjennom å forstå demokratisk samhandlende grupper som uenighetsfellesskap, vil vi ifølge Laird Iversen bedre kunne rigge for kreativitet, nyskaping og endring, der deltakerne får lojalitet til avgjørelsene i kraft av å ha vært aktivt deltakende. I sin argumentasjon støtter han seg til ulike tenkere og fagdisipliner fra hjerneforskning til pedagogikk. For meg ble boken en øyeåpner og en viktig referanse i et pågående forsknings- og refleksjonsarbeid ved Nasjonalmuseet, hvor jeg undersøkte den tverrfaglige kreative prosessen mot to utstillingsprosjekter der vi testet ut helt nye formidlingsgrep.
I mine undersøkelser av de to utstillingsprosjektene var bruken av Verktøykassen – en metode for strukturert tverrfaglig prosjektarbeid – helt essensiell: Jeg vil gå så langt som å si at de nyskapende formidlingsgrepene ikke hadde vært mulig uten prosjektmetoden. Og i møte med Laird Iversens bok forstod jeg bedre hvorfor. Skal vi rigge for nyskaping i en gruppe, er en idéfase som er avgrenset i tid og åpen i form avgjørende. Og først når denne fasen er over, kan vi sammen velge den beste ideen og lande et konsept. Det er nemlig vesentlig for resultatet at gruppen genererer mange ideer å velge imellom. Idefasen fungerer da som en slags ventil – alle kommer til utrykk, alle er med og får dermed eierskap til prosjektet. Også i Nasjonalmuseets prosjekthåndbok, en veiledning for prosjektarbeid, understrekes viktigheten av at alle er med fra start. Dette er imidlertid ikke alltid tilfellet, derfor er det så viktig å i tillegg anvende en prosjektmetode som et verktøy for tverrfaglighet.
Hvilken kvalitet og hvilken faglighet er det snakk om?
Idefasen må være et trygt rom hvor alle kan komme med sine ideer uavhengig av hvem de er, hvilken rolle de har eller hvordan de velger å presentere ideen, eller det jeg ofte refererer til som kunnskapsuttrykk. I kunstmuseet kan kunnskapsuttrykket både være fysisk, praktisk eller verbalt – og emosjonelt. For som Laird Iversen understreker, er følelser en iboende bestanddel i våre relasjonelle ferdigheter. Vi skal vurdere sak og ikke person! Og det er ikke, som Laird Iversen påpeker, nødvendigvis den mest intelligente, selv ville jeg kanskje sagt den beste retorikeren, som kommer med den beste ideen – den blir bare bedre begrunnet.
En prosjektmetode vil hjelpe oss til å holde oss til sak, være handlingsrettet og ikke rote oss bort i retorikk. Og for å sikre at et slikt uenighetsfelleskap får utspille seg og at vi følger vår valgte prosjektmetode, må en person med en mer nøytral rolle administrere prosessen – som i kunstmuseet da vil være prosjektlederen. Med en slik tydelig ramme og metodisk tilnærming vil vi kunne bidra til å fjerne den tette og kreativitetshemmende koblingen mellom ideproduksjon, idevurdering og selvpresentasjon. Dette er et nøkkelmoment for Laird Iversen.
I min forskningsartikkel om kunnskapsgenerende arbeid i kunstmuseet hvor jeg blant andre støtter meg på Laird Iversen, lanserer jeg en modell for tverrfaglig innholdsproduksjon. Her trekker jeg frem viktigheten av å anvende en metode for kreativt prosjektarbeid (ala Verktøykassa), men også at vi rammer inn den tverrfaglige prosessen og publikumsresponsen som forskning for å sikre deling av ny kunnskap innad og utad og dermed bedring av praksis i tillegg til en høyere grad av transparens. For vi kan ikke bare rigge for uenighetsfelleskap i prosjektarbeidet: Hvis vi ikke klarer å enes om et felles fagspråk og hva vi som museum vil være på et mer overordnet nivå utenfor prosjektarbeidet, kan fort den enkelte prosjektgruppen bli et sted hvor under- eller overliggende konflikter spilles ut.
Reell uenighet avhenger av at vi har en minimumsforståelse av hva vi sier til hverandre, sier Laird Iversen – at ikke vi fyller sentrale begreper med helt ulik mening. Gjør vi det, bevisst eller ubevisst, er det snakk om skinnuenighet eller hersketeknikker. Prosjekthåndboka ved Nasjonalmuseet legger også vekt på dette: «Å se den samme virkeligheten gjennom felles begreper er en forutsetning for dette samarbeidet». La oss for eksempel ta et ord som «kvalitet». Jeg pleier når jeg skriver eller snakker om kvalitetsbegrepet i museet å vise til professor i museologi Brita Brennas nå seks år gamle artikkel om deltakelse og kvalitet i museet som jeg synes godt belyser diskrepansen mellom fagdiskursen på innsiden og utsiden av museet: «Museumskvalitet» er ikke lenger bare identisk med «en gjenstand eller et verk av høy estetisk verdi eller kulturhistorisk betydning», sier hun, vel så viktig er hvorvidt museene er «steder for dialog og sosial inkludering».
I en tverrfaglig idemyldring mot en utstilling er det imidlertid ikke uvanlig med tilbakemeldinger som «dette er rett og slett ikke god nok kvalitet» eller «vi må ikke gå på akkord med det faglige.» Men hvilken kvalitet og hvilken faglighet er det snakk om? Vi jobber i en tverrfaglig prosess med ulike fagdisipliner involvert. Hvis vi snakker om noe som skal presenteres for et publikum eller en målgruppe og vi ønsker å legge til rette for meningsskaping, kan fag som pedagogikk for eksempel kunne være én relevant målestokk. Eller hva med de siste tiårenes deltakelsesdiskurs representert ved Brenna eller internasjonale forskere som Nina Simon eller Claire Bishop?
Innenfor det store tverrfaglige og komplekse kunnskapsfeltet som favner om meningsskapende prosesser med utgangspunkt i kunsten eller museets samling finnes det en rekke kvalitetsstandarder og fagligheter. Men min erfaring er at det fremdeles er den objekt- eller samlingsbaserte kunnskapen som av en eller annen grunn anses som den egentlige målestokken for kvalitet og faglighet i (kunst)museet. Noe som igjen er knyttet sammen med kritikeres respons på museets utstillinger. For hvilke kvalitetsstandarder har de? Hva legger de i faglighet og kvalitet i (kunst)museet? Og hvordan passer disse standardene med det et breddepublikum opplever som meningsskapende?
Aldri har samarbeid vært viktigere for det vi skal gjøre som museum.
Et begrep som har fanget min interesse nå i det siste, men som har vært i omløp lenge, er «kunstfaglig». Kunstfaglig kompetanse, eller kunstfaglig kvalitet, eller kunstfaglig formidling (i stedet for kunstformidling). Hva betyr dette egentlig? Kunstfaglig er ikke et ord i ordboka, med et ord vi har laget oss i kunstfeltet, som er helt ok – alle fagdisipliner har egne fagspesifikke ord, hvis vi som skal anvende legger det samme i det. Men gjør vi det? Kunstfaglig kommer av kunstfag skulle jeg tro, eller er vel i alle fall knyttet til det på en eller annen måte, og kunstfag brukes først og fremst om utøvende kunst i skole og høyere utdannelse. Hvis man med kunstfaglig mener ulike kunnskaper om kunsten både praktisk, teoretisk og hvordan formidle den, er det en rekke disipliner i kunstmuseet som må på banen for å dekke denne kompetansen. Dette viser viktigheten av det tverrfaglige. Spørsmålet er bare: Er dette er bra eller dekkende eller presist begrep, eller kan den føre til misforståelser i våre tverrfaglige samtaler, eller for å si det med Laird Iversen: skinnuenighet?
Så er det er jo dette kurator-begrepet da. Jeg er selv kurator, min fulle tittel er «kurator formidling» men jeg bruker ofte «formidlingskurator» da det høres bedre ut og muligens er mer forståelig for de utenfor museet. Jeg har også hatt rollen som samlingskurator (den gang det het utstillingskurator) ved museet jeg nå jobber, og ved andre museer tidligere. Skal jeg være helt ærlig, opplever jeg kurator-tittelen som både litt svulstig og upresis. Og kan det være at den er utdatert i dagens kunstmuseum? Når den står alene, tenker man gjerne samlings, eller utstillingskurator, men i mitt og mange større museer er det en samlebetegnelse for både samlingskuratorer og formidlingskuratorer. Hvor slutter samlingen og begynner formidlingen når vi sammen skal utvikle eller kuratere et kunstutstillingskonsept, gjerne i samarbeid med en kunstner eller andre fagfolk i tillegg til publikumsinvolvering? Eller sagt på en annen måte: er ikke den kuratorielle prosessen (hvis det betyr å lage utstilling) tverrfaglig?
Det er et paradoks at aldri har vi, de ulike museumsdisiplinene – i alle fall slik jeg opplever det i de større kunstmuseene – vært mer spisset. Og aldri har samarbeid vært viktigere for det vi skal gjøre som museum. Skal vi få dette til, tror jeg Laird Iversens metode kan være en vei å gå: i det tverrfaglige kreative prosjektarbeidet, men også gjennom at vi nytenker og fyller vesentlige begreper med adekvat innhold slik at vi kan samtale om og være reelt uenige i for hva et (kunst)museum skal være i dag.
