Publisert 3. januar 2017 kl. 10:19
Som doktorgradsstipendiat i kjemi ved NTNU var han på full fart inn i den akademiske eliten i Norge: den knappe prosenten av befolkningen med landets høyeste utdannelse.
Daniel Lisø viser oss rundt på Gløshaugen, høyden med NTNUs ikoniske universitetsbygg tronende over Trondheim. Fra stipendiatkontoret i Realfagsbygget han satt på for et år siden, er det kort vei til der han sitter nå – på lesesalen med de andre bachelorstudentene i informatikk. Fra å undervise egne studenter er han igjen blant dem. Hvordan havnet han her?
LES OGSÅ: Så mye mer tjener du med en doktorgrad
På etterskudd
– Jeg var jo ganske gira og spent da jeg begynte, sier Daniel Lisø når han nå ser tilbake til høsten 2014.
Året før hadde han fullført en master i fysikk med gode nok karakterer til å kunne søke doktorgrad i faststoffkjemi. Men det tok ikke lang tid før han følte at han havnet bakpå. Det var en del overlapp mellom masteren i fysikk og doktorgraden i faststoffkjemi, men også mye han ikke kunne.
– Jeg holdt labkurs i kjemi, som jeg ikke hadde så mye bakgrunn for, så det var ganske mye å sette seg inn i. Jeg hadde ikke så mye tid til å jobbe med selve prosjektet. Jeg kom på etterskudd helt fra starten. Og det ble ikke så mye bedre etter hvert.
For ett år siden, i januar 2016, måtte Daniel delta i en fremdriftsundersøkelse, et nytt tiltak ved NTNU. Der fortalte han om hvordan det sto til.
– Jeg fortalte at jeg ikke trivdes så godt. Og at jeg ikke hadde noen særlig fremdrift. Jeg sa at jeg vurderte å slutte, men vi kom frem til at jeg skulle fortsette.
– Da jeg begynte, hadde jeg ikke noe særlig peiling på hvordan en doktorgrad foregår, og jeg fikk ikke så mye informasjon om det. Det virket som om det var ting jeg burde visst, og så spurte jeg vel aldri skikkelig om det, sier Daniel Lisø. Foto: Lena Knutli
Noen måneder senere, i mai, tok Daniel en ny fot i bakken. Det hadde ikke blitt noe bedre. Han måtte sette stopp. Det skulle vise seg å være en riktig beslutning.
Mange sklir ut
Hvert år hopper mange doktorgradskandidater av. Nøyaktig hvor mange mangler det gode oversikter over, men en stor andel fullfører ikke på normert tid, som er tre eller fire år. Tall fra 2016 viste at 34 prosent av 2009-kullet ikke hadde fullført etter seks år, som er målet myndighetene har satt for gjennomføring. Noen fullfører etter disse seks årene. Ifølge den siste evalueringen av doktorgradsutdanningen i 2012 hadde 76 prosent av dem som begynte på doktorgraden i 2002–03, fullført etter åtte år. Det er en fremgang fra forrige evaluering ti år tidligere, som viste at 64 prosent fullførte.
– At såpass mange ikke fullførte doktorgradsløpet sitt i 2016, er jo et tegn på at man, på tross av mange gode tiltak de siste ti–femten årene, ikke helt har lykkes, sier Rune Johan Krumsvik.
Professoren ved Universitetet i Bergen ga nylig ut boken En doktorgradsutdanning i endring, som blant annet problematiserer gjennomstrømning og frafall.
– Man må derfor se nærmere på hvor skoen trykker, og om det har blitt for mange arbeidskrav og arenaer som stipendiatene må forholde seg til, slik at det går ut over deres reelle forskningstid, sier Krumsvik.
LES OGSÅ: Arbeidsledige får ikke jobbe med doktorgraden sin på fritiden
I boken beskriver han frafallet i Norge som overraskende høyt med tanke på de gode vilkårene norske stipendiater har sammenliknet med andre land. Han peker også på at det er for lite forskningskunnskap i Norge om hva som gjør at folk hopper av.
– Men fra internasjonale studier og norske erfaringer vet man at noen faktorer ser ut til å spille inn. En del er rett og slett uforberedt på et slikt langvarig doktorgradsløp med mye stress og press, uklar rolleforståelse mellom kandidat og veileder synes å spille inn, for mye ensomhet blant doktorgradskandidater er én grunn, varierende kvalitet på forskningsveiledningen er en gjenganger, uklare forventinger, krav og retningslinjer til selve avhandlingen, samt «kombinasjonsstillinger» hvor doktorgradskandidater prøver å ta et vanlig doktorgradsløp kombinert med annen jobb, eller har for høy undervisningsbelastning, sier Krumsvik.
– Mange får problemer med veilederen sin, og opplever at oppfølgingen ikke er god nok.
Morten Stornes
– Valgte feil
Daniel kjenner seg igjen i mye av det Krumsvik nevner.
– Da jeg begynte, hadde jeg ikke noe særlig peiling på hvordan en doktorgrad foregår, og jeg fikk ikke så mye informasjon om det. Det virket som om det var ting jeg burde visst, og så spurte jeg vel aldri skikkelig om det, sier han.
Samtidig var det noe som skurret med selve faget. Var fysikk og kjemi egentlig det han ønsket å drive med?
– Jeg tror egentlig jeg valgte feil etter videregående, sier Daniel. – Hadde jeg gjort det om igjen, hadde jeg skiftet etter et år eller to. Jeg følte aldri at jeg var spesielt glad i faget, men det gikk jo greit, og plutselig var jeg så langt uti det at det virket mer fornuftig å bli ferdig og få seg en jobb innen feltet.
Og den første jobben han fikk, var en doktorgradsstilling.
Avdekke motivasjon
Prorektor for forskning ved NTNU Kari Melby sier det er et stort tap for samfunnet hvis frafallet blir for stort.
Foto: Lena Knutli
Ifølge prorektor for forskning ved NTNU Kari Melby burde motivasjonen vært avdekket i god tid før.
– Vi har mye større oppmerksomhet på inntakskvalitet enn før. Vi har en grundig evaluering av kandidatene og gjennomfører intervjuer før de tas inn. Det har vært ganske treffsikkert for å måle motivasjon og egnethet, sier Melby.
Les også: Færre nordmenn vil ta doktorgrad
Hun har ansvaret for doktorgradsutdanningen ved universitetet. Fra hennes ståsted ser tallene ikke fullt så dystre ut som den nasjonale oversikten til Kunnskapsdepartementet.
– Blant dem som disputerer, har NTNU en gjennomsnittlig gjennomføringstid på 3,6 år, og det syns jeg er bra.
Hun presiserer at det er inkludert et fratrekk av lovlige permisjoner, som foreldrepermisjon eller sykemeldinger.
– Men når det er sagt, viser tallene fra KD at mange bruker lang tid. Noen få fakulteter hos oss strever med svak gjennomstrømning og høyt frafall.
Trenger tett oppfølging
I et undervisningsrom i kjelleren på Realfagsbygget sitter fire doktorgradskandidater og diskuterer over klementiner og matpakker. Det er styremøte for DION – interesseorganisasjonen for doktorgradskandidater ved NTNU.
Kam Sripada, Lina Ingeborgrud, Mathias Hauan Arbo og Tu Ying i DION mottar hver måned henvendelser fra bekymrede stipendiater ved NTNU. Foto: Lena Knutli
– Jeg har aldri hørt noen klage over at de har fått for tett oppfølging, sier leder Lina Ingeborgrud.
– Å, jeg har da hørt noen klage, men så blir de jo ferdige på tiden, ler Tu Ying.
– Men jeg tror NTNU er veldig klar over at veiledning er viktig, sier Kam Sripada.
De er alle enige om at veiledning er avgjørende for å lykkes.
– Vi får mange henvendelser om veiledningsforhold, men også permisjoner og lønn. Vi fikk nylig inn en sak fra en som ønsket å fryse kontrakten fordi han trengte en pause fra doktorgradsløpet, forteller Ingeborgrud.
Hver måned mottar de spørsmål fra stipendiater ved NTNU som ber om hjelp og råd.
– Det kan være spørsmål om foreldrepermisjon, utsettelser, kulturelle problemer og hvordan man avslutter en doktorgradskontrakt. Det kan være folk som ikke vet hvordan de skal få til doktorgraden, og folk som trenger hjelp med forholdet til veilederen sin, utdyper Ying.
Selv om de mener Norge må være et av de beste landene å ta doktorgrad i, mener de mye kan gjøres når det kommer til oppfølging. Det kunne kanskje hjulpet i tilfellet Daniel, som satt i halvannet år før fremdriftsrapporten avslørte at han var på stø kurs mot grunnstøting.
– Man burde kanskje hatt et møte etter tre måneder hvor man ser på hvordan det går, foreslår Ingeborgrud. – Det er viktig å ha veldig tett oppfølging i starten, for mange vet ikke hva de skal gjøre, særlig om de jobber på noen andres prosjekt. Og mange bruker mye tid på undervisningen i starten fordi de ikke har noen tidligere erfaring med det.
Villedning
Også NTNUs egne doktorgradsundersøkelser har pekt på at veiledningssituasjonen er et kritisk punkt for å lykkes. Derfor har universitetet innført et system der alle nå får to veiledere, der det tidligere kun var én. Hvis samarbeidet med den ene veilederen skjærer seg, har man alltid en i reserve. Prorektor Kari Melby syns også man bør avdramatisere at forholdet mellom stipendiat og veileder kan bli problematisk. Hun ønsker større aksept for å bytte veileder enn det er i dag.
Marerittet var et faktum da veilederen til Morten Stornes reiste utenlands etter to år. Han måtte bytte doktorgradsprosjekt. Foto: Lena Knutli
– Vi har mye oppmerksomhet på veiledning, men her tror jeg fagmiljøene kan komme lenger i å sikre at kandidatene får gode veiledere, og at de får bytte veileder uten for mye dramatikk. Jeg tror også man kan være tøffere når det gjelder ikke å gi veiledningsoppgaver til folk som ikke har gode resultater å vise til.
Likevel er det ikke alltid det holder å ha to veiledere. Morten Stornes hadde maks uflaks. Han er tidligere leder av Stipendiatorganisasjonen i Norge (SiN) og har sett mange stipendiater slite med gjennomføringen. Nå er han selv blitt en del av statistikken over forsinkede doktorgradskandidater. En dag kom instituttlederen sammen med hovedveilederen på døra. De så bekymrede ut.
– Da begynte jeg å tenke mitt. «Har jeg gjort noe galt? Får jeg sparken?» Jeg ble nesten lettet da de sa at han skulle flytte.
Hovedveilederen som var så sentral for prosjektet, hadde fått jobb i Canada, og det skulle snart vise seg at Stornes ikke ville klare å fullføre prosjektet uten ham. Biveileder eller ikke.
To år av doktorgradsarbeidet måtte vike.
– Uten hovedveilederen min kunne jeg ikke kommet i mål, så jeg byttet veileder og endte også opp med å bytte prosjekt.
En mer negativt innstilt mann ville nok beskrevet situasjonen med kraftigere ord enn Stornes. Men han er lattermild der han sitter på stipendiatkontoret sitt som han må forvente å okkupere minst ett år over tiden. Heldigvis var han blitt vant til hvordan man skulle jobbe.
– Sånn sett var det enklere enn å begynne helt fra scratch, men det var litt kjedelig å skrote et prosjekt jeg hadde kommet inn i. Samtidig var det et interessant nytt prosjekt også, så det gikk greit, sier han, og veksler igjen: – Men det var jo kjipt.
Når uhellet først var ute, opplevde Stornes å få god støtte fra instituttet. Som SiN-leder har han sett andre som ikke har vært like heldige.
– Doktorgradsarbeidet er et langsiktig prosjekt hvor du ofte jobber selvstendig. Mange får problemer med veilederen sin, og opplever at oppfølgingen ikke er god nok eller at samarbeidet ikke fungerer. Noen opplever også at motivasjonen svikter. Det sier seg selv at det går dårlig hvis du ikke klarer å ta deg i nakken og få jobben gjort.
– Hvis en kandidat avbryter etter to år, påløper det en kostnad på to millioner kroner.
Kari Melby
Høy pris for ingenting
Det kan avhopperen Daniel kjenne seg igjen i.
– Jeg følte meg egentlig på ganske dypt vann lenge. Det virket som om alle andre hadde kontroll, og da føltes det så dumt å spørre om hva det egentlig var meningen at jeg skulle gjøre, sier han.
Han vil ikke legge skylden noe annet sted enn på seg selv, men på det punktet skulle han ønske at universitetet hadde ristet litt mer tak i ham. Kanskje ikke for å få ham til å fullføre, men til å slutte tidligere.
– Jeg tror det hadde vært bedre for begge parter om instituttet tidligere hadde vurdert om jeg i det hele tatt passet til jobben.
Men her støter vi på et problem. Å dytte en stipendiat ut etter to år er også en stor kostnad.
– Det er klart det er et tap for oss, sier Kari Melby. – Hvis en kandidat avbryter etter to år, påløper det en kostnad på to millioner kroner, pluss at vi går glipp av belønningen vi får når vi uteksaminerer en kandidat. Den er i dag på 360 000 kroner. Da påfører vi oss et tap på 2,36 millioner kroner, sier hun. Og da er tapet av forskningen ikke medberegnet.
I snitt koster en doktorgradsstilling tre–fem millioner kroner. Kunnskapsdepartementet har ikke regnet på hva det koster staten hvert år at folk hopper av, men statssekretær Bjørn Haugstad innvender at det ikke nødvendigvis bare er tap.
– Verdien av en forskerutdanning er mye mer enn papiret. Hvis vi investerer tre–fem millioner kroner, så er ikke pengene kastet bort hvis kandidaten går ut i arbeidslivet hvor kompetansen er riktig, men papirene ikke er i orden.
– Man kan alltid være bekymret for frafallet, men den siste grundige gjennomgangen fra 2012 viste at utviklingen er på rett vei. Likevel har vi fortsatt langt å gå før vi er der vi skal være, både når det gjelder andelen som fullfører, og tidspunktet for når de fullfører, sier Haugstad.
Tap eller ei, Kari Melby mener man må akseptere at frafall kan være det eneste rette iblant.
– Vi gjør jo alle valg i livet som vi senere finner ut at ikke var riktig for oss. Vi har ikke et mål om null prosent frafall, selv om vi jobber for å minimere det.
Ikke så «gæli»
På vei gjennom Realfagsbygget treffer Daniel på gamle kolleger som slår av en hyggelig prat. Ingen har reagert negativt på at han sluttet, han har jo funnet noe han trives med. Da han endelig konkluderte med at han ønsket å slutte og heller ville begynne på nytt med informatikk, var lettelsen stor.
– Nå har jeg funnet ut hva jeg vil, og hva jeg liker, sier Daniel Lisø. Her med tidligere kolleger fra tiden som stipendiat. Foto: Lena Knutli
– Det var ikke så «gæli» som jeg hadde trodd. Det virket veldig drastisk, men det var så lettende fordi jeg vantrivdes sånn med situasjonen min. Nå har jeg det fint og er lettere til sinns. Spesielt undervisningsarbeidet er noe jeg ikke savner. Det var stressende, både med tanke på arbeidsmengden og den psykiske belastningen , sier Daniel.
Likevel ser han én ulempe med å være vanlig student igjen.
– Jeg har ikke like mye penger, så klart … Men jeg har tre år med lånekassa igjen, så det går nok greit. Det er akkurat nok til en bachelor.
LES OGSÅ:
