Av Julia Loge
Publisert 16. september 2021 kl. 22:50
– Når du kommer inn på doktorgradsprogrammet, får du vite at for å komme innenfor, så må du skrive artikler, sier Laura Maria Führer.
Like før sommeren leverte hun doktoravhandlingen sin. For henne var det aldri noe spørsmål: Hun ville skrive en monografi, altså en doktoravhandling formet som en bok, med kapitler som bygger på hverandre. Alternativet er å skrive avhandlingen som artikler, som sendes inn til tidsskrifter og forhåpentligvis publiseres fortløpende, samt et overordnet og utvidet sammendrag, en såkalt kappe. Men hun mener ikke at disse to mulighetene presenteres som to likeverdige alternativer.
– Systemet legger ikke opp til at du skal velge det som er best for dataene og prosjektet ditt, sier hun. Du får vite at uten artiklene mangler du publiseringspoeng, og at det er en tøff forskerverden der man trenger poengene.
De siste årene har artikkelformatet banet seg vei inn i fag som har hatt sterk tradisjon for monografier. Ved Universitetet i Stavanger var bare 4 av 74 avhandlinger i fjor monografier. Ved NMBU var 100 avhandlinger i 2019 artikkelbaserte, og én var en monografi. Fra 2011 til 2019 var kun 17 av i alt 837 godkjente avhandlinger ved NMBU monografier. Spesielt i samfunnsfag blir monografiene stadig sjeldnere. Führers fag, sosiologi, er ett av dem.
Führer er fra Tyskland, og forteller at der er det vanligere å skrive monografi. Men det var ikke den viktigste grunnen til at hun ville skrive alt som en sammenhengende tekst. Führer mener at det var den eneste måten hun kunne få analysert dataene sine skikkelig på, gjennom flere kapitler som bygget på hverandre og gikk stadig dypere.
Führer fikk god støtte fra veilederne i sitt valg. Silje Bringsrud Fekjær, som blant annet har skrevet en veileder til ph.d-arbeidet og i dag er fungerende prorektor for utdanning ved Oslomet, råder stipendiatene til å gjøre som Führer og tenke på hva som passer til deres prosjekt. Men hun forteller at flere artikkelavhandlinger har vært en villet utvikling i mange fag.
– Man tenker at det er en fordel, fordi universiteter og høyskoler ved ansettelser legger vekt på å ha publisert artikler. Derfor tenker stipendiatene at de må skrive artikler, men det er også noe de fleste institusjonene styrer stipendiatene mot.
Det er flere grunner til at den artikkelbaserte avhandlingen har vunnet terreng, forteller Kristin Solli. Sammen med Lynn Nygaard har hun nettopp gitt ut en bok om å skrive avhandling i samfunnsfag og humaniora. Det har vært en politisk vilje til å fremme artiklene, bygget på en tro på at artikkel-avhandlingene kommer fortere i mål. Videre tar artiklene seg bra ut på CV-en og gir publiseringspoeng. Å lære publiseringsprosessen er yrkesrelevant, for det er en av de tingene forskere skal gjøre uansett, og da er det lurt å lære det mens de har en veileder. Til sist er det praktiske grunner til å skrive artikler, for nå jobber også samfunnsvitere mer i grupper, og det er naturlig med delte forfatterskap.
Lynn Nygaard legger til ytterligere en grunn. Nemlig at artiklene passer bedre inn i måleregimer som new public management.
– Det går rett i statistikken for produktivitet. Det er også enklere å forholde seg til artikler som konkrete milepæler i avhandlingsarbeidet, sier hun.
At institusjonene tilrettelegger for at stipendiatene skal skrive artikler, har Führer fått føle på. Instituttets retningslinjer på nett handlet om kravene til artikkelbaserte avhandlinger. Underveis i doktorgradsløpet deltok Führer på skriveseminar, men hun opplevde å få færre tilbakemeldinger fordi medstudentene var uvant med kapittelformatet.
– «Du har ikke noen teoridel, men jeg ser jo at det er et kapittel, så kanskje du har det et annet sted», kunne være én kommentar, forteller Führer.
Også ved sluttseminaret ble det usikkerhet. Stipendiatene ble bedt om å sende inn kappen, men instituttet kunne ikke umiddelbart svare på hva Führer burde sende inn.
Når så få velger monografi, kan det være flere mekanismer som styrer valget. Hvis ikke stipendiatene tar diskusjonen med veilederen om hvilken form som gagner deres forskning, kan det hende at prosjektene mer eller mindre bevisst tilpasses artiklene som format.
– Det kan ha store ringvirkninger for kunnskapstradisjoner. Tilpasses prosjektene til formatet, påvirker det hvilke spørsmål man kan stille, og hvilke metoder man bruker. Det må være forskningsprosjektene som driver formatet, og ikke omvendt, sier Solli.
I veldig mange land er det vanligst å skrive monografi, forteller Nygaard. Det er spesielt i Skandinavia og Australia at så mange baserer avhandlingen på publiserte artikler.
– Mange typer forskning egner seg veldig bra til å skrive artikkelbasert. Og du får erfaring med å dra ut forskjellige deler fra et stort stykke forskning. Det er en kunst i seg selv, sier Nygaard.
Hun forteller at i Storbritannia kan de se med skepsis på artikler, og spørre seg om ikke kandidaten orket å skrive en monografi. For noen er monografi lettere, fordi man har kontrollen selv, i stedet for at mange fagfeller skal kommentere.
Führer kommenterer også at arbeidsformene er ulike. Mens en artikkel er ferdig når den er publisert, satt hun på slutten med 250 sider tekst til redigering. Medstudentene som jobbet med artikler, fikk kjenne på fagfellevurderingene på godt og vondt, med både nyttige og frustrerende tilbakemeldinger. Og innen de kom til levering, kunne de være rimelig sikre på å få avhandlingen godkjent når artiklene i den var underveis til publisering, mens Führer fortsatt venter i spenning på komiteens bedømmelse.
– Når du er ferdig, sitter de som har skrevet en monografi, igjen med ingenting. De har ikke en bok, for monografier må skrives helt om for å kunne publiseres. Og når de er ferdige med avhandlingen, er mange ganske lei, sier Nygaard.
Nygaard mener dermed at det artikkelbaserte formatet er presset fram for å få forskningen fram.
– Monografier har en tendens til å bare samle støv, sier hun på video fra California.
Laura Führer har ikke tenkt å la monografien sin samle støv. Planen er i hvert fall å hente ut en artikkel fra materialet som hun ennå ikke har brukt, og hun har allerede blitt invitert til å tilpasse et kapittel til en antologi.
Og om hun ville valgt monografi om igjen?
– Ja, absolutt. Det kjennes litt godt. Når du tar en doktorgrad, er det så mange avgjørelser og så mye usikkerhet. Men akkurat det valget, å skrive monografi, jeg hadde gjort akkurat det samme igjen.
