Av Vladimir Tikhonov, professor, Universitetet i Oslo
Publisert 20. oktober 2022 kl. 13:18
Regjeringens forslag til nytt statsbudsjett inkluderer innføring av studieavgift for utenlandske studenter som skal ta hele grader her i Norge. I praksis skal det ramme bare de som kommer utenfra Europa, siden EØS-borgerne uansett skal behandles på den samme måten som nordmenn – som fortsatt skal studere gratis.
Hvilke land sender flest studenter hit for å ta gradene sine? Blant de ti ikke-europeiske landene med flest helgradstudenter i Norge finner vi, for eksempel, Bangladesh (274) og Nepal (501), samt Filipinene (322). Den nasjonale inntekten i Bangladesh per person er nå 2620 amerikanske dollar – hele 32 ganger lavere enn her til lands. I Nepal er tallet 65 ganger lavere sammenlignet med Norge.
Mens Norge gagner enormt takket være den store veksten i olje- og gassprisene, står en rekke fattige asiatiske og afrikanske land som sender en god del heltidsstudenter til oss, på randen av katastrofale sammenbrudd på grunn av høy inflasjon forårsaket blant annet av de høye energiprisene. Hva kan forslaget om å innkreve studiepenger fra studerende som kommer fra disse landene egentlig kalles? Med tanke på at det kommer fra en venstreregjering skal det sikkert til å finne sin plass i historiebøkene som selve standarden for den kalde kynismen og prinsippløsheten. Jeg personlig tviler på det sterkeste på at man fortsatt kommer til å referere til Arbeiderpartiet som et venstreparti, om en Ap-dominert regjering begynner å skvise penger fra studerende fra land som venstresiden tradisjonelt har ønsket å solidarisere seg med.
Listen over land med flest helgradsstudenter i Norge inkluderer også Kina (834), Iran (650) og Russland (273). I løpet av de siste 22 årene som jeg har tilbrakt i Norge som underviser hos Universitetet i Oslo, har jeg veiledet flere titalls kinesiske, en del russiske og noen iranske masterstudenter. De fleste studentene kom fra intellektuelle familier, ofte med ganske beskjeden velstand. Noen kom fra arbeiderklassen og var de første i sin familie til å ta høyere utdanning.
De fleste ønsket ikke bare norsk utdanning. De ønsket også å studere og leve minst i noen år i et land hvor man er fri til å lese, skrive og mene det man vil. De kunne oppfylle dette ønsket nettopp på grunn av at de ble omfavnet av gratisprinsippet i det norske utdanningssystemet. Skulle man ha krevd studiepenger fra dem, kunne de aldri ha kommet hit for å oppleve demokrati og intellektuell frihet. Nå spør mine bachelor- og masterstudenter som kom utenfra Europa, hvordan et land som Norge, med noen av verdens høyeste velstandsstandarder, ekstrainntekter i nåværende globale nødstider og en venstreregjering som snakker så mye og så høyt om internasjonal solidaritet og menneskerettigheter, kan lage en «betalingsmur» som skal gjøre det umulig for ressurssvake utlendinger å praktisere sin rett til å utdanne seg. Og hva kan jeg svare dem?
Det regjeringen gjør er ikke bare å knuse utdanningsdrømmen til tusenvis av vanskeligstilte folk fra mange land i Asia, Afrika og Latin-Amerika, samt Europa utenfor EØS. Dette feilgrepet er også knusende for vår egen norske forskningsutvikling i lengre perspektiv. Noen av de beste masterstudentene jeg har hatt var fra Kina, Sør-Korea og Ukraina – og de kunne aldri ha kommet om vi hadde krevd studiepenger fra dem. De beste studentene som kommer til oss utenfra Europa, blir til slutt til norske forskere og bidrar til å videreutvikle det systemet som utdannet dem. Det er slik norsk forskning bygges over tid.
Hvorfor vil regjeringen ødelegge for forskning og forskere når forskning på områder som klima, miljø og energi er avgjørende for menneskelighetens overlevelse på jordkloden?
Innlegget ble først trykket i Klassekampen.
Les også:
