Av Raymond Lillevik, lektor (PhD)
Publisert 28. juni 2021 kl. 10:43
Nord universitet står i fare for å miste sin status som universitet. For å berge skuta må ledelsen reparere et av sine fire doktorgradsprogram, og man har nå brukt halvannet år av fristen på to år på redningsaksjonen. I sakspapirer og media leser vi at styremøtet ved Nord 11. juni ikke ville realitetsbehandle saken, men ba om å få et mer bearbeidet saksframlegg i oktober. Mens styret og rektor mener at denne utsettelsen er en anerkjennelse av prosessen, mener enkelte ansatte den innebærer en kritikk av saken. Selv har jeg noen spørsmål:
-Hvilken plan B har Nord for sine 60 doktorgradsstudenter på dette studiet? Den største menneskelige omkostningen ved et mulig havari ligger her, og Nord har et ansvar for at disse vil bli overtatt av andre institusjoner ved behov. Er det ikke naturlig at styret arbeider med også dette utfallet, spesielt når universitetet tidligere har misledet sine stipendiater til å tro at alt var i orden?
-Hvordan vil universitetet nå rekruttere nye studenter til doktorgradsprogrammet, når saken er utsatt til midt på høsten? Noe av poenget med at styret skulle godkjenne studieplanen i juni, må vel ha vært at universitetet kunne ta opp søkere basert på nettopp denne planen?
-Arbeider Nord med å revidere eller re-akkreditere (lage et nytt studium)? Det første er pålegget fra myndighetene, det siste er så omfattende at man ikke har lov til det. Det første, en revisjon, burde være rimelig enkelt å ordne på halvannet år. I så fall er det virkelig vanskelig å begripe at universitetets arbeidsgruppe har holdt på så lenge uten å komme med noe bedre enn det som ble presentert for styret. Alternativet, en skjult re-akkreditering, ville være enda et forsøk på å manipulere myndighetene og få terrenget til å passe med kartet.
-Hvorfor er ikke Senter for Praktisk Kunnskap i Bodø involvert i redningsforsøket? Dette senteret laget det aktuelle doktorgradsprogrammet. Det var et av fagmiljøene som gjorde det mulig for Høgskolen i Bodø å få universitetsstatus i 2011. Det virker derfor litt utrolig at rektor kan si at senteret deltar, når det hverken har plass i styringsgruppa eller arbeidsgruppa for arbeidet. Dette problemet ble tatt opp i styret i fjor, men ble avvist mot én stemme.
-Er prosessen motivert av ønske om hevn mot dette senteret? I sakspapirene begrunnes endringene med et ønske om å få et mer åpent doktorgradsprogram. Spørsmålet mitt er likevel ikke spekulativt, men må stilles fordi de ansatte ved dette senteret tidligere har blitt omtalt som tystere og en trussel for universitetet. Selv om prorektor Hole beklaget den truende språkbruken fra ledelsen, ble den likevel gjentatt og forsterket etterpå av tidligere dekan professor Ottar Bjerkeset i Levanger. Med tanke på risikoen for Bodø og Nordland ved et havari er det naivt å tro at slike uttalelser bare har privat betydning.
Problemet med doktorgraden handler ikke bare om underkjennelse av Nords faglige styring. Saken inngår i et mønster hvor behandlingen av Nords egne studenter, stipendiater og ansatte fremstår respektløs og uprofesjonell, med skriftlige avtaler og planer som ikke er verdt papiret det er skrevet på. Både når det gjelder doktorgradssaken og Nesnasaken gjør ledelsen konsekvent opp regningen uten vert, altså at de skaper store vansker fordi de ignorerer avgjørende faktorer. Prosessen inngår også i den strategiske maktkampen internt i Nord mellom Bodø og byer i Trøndelag. Kombinasjonen av strategiske og strukturelle konflikter, manglende faglig ledelse og etterrettelighet skaper problemer hinsides det hverken ekstra penger eller et nytt styre kan bøte på. Dette tvinger frem spørsmålet om Nord har bærekraft til å være et universitet som kan utvikle og styrke Nord-Norge utenfor Bodø. Bør ikke andre få den tilliten?
Ved neste styremøte har det dessuten vært stortingsvalg. Just saying.
Les også:
