Publisert 5. september 2024
«Hva er det som skjer i Norge?» Det er spørsmålet professor Lise Øvreås får fra kollegaer i utlandet.
Norske myndigheter møter ikke bare undring, men også skarpe advarsler fra internasjonale forskningsmiljøer etter at Stortinget tidligere i år vedtok å åpne et stort område i dyphavet mellom Norge, Grønland og Svalbard for utvinning av mineraler.
− Jeg synes dette er et forhastet vedtak. For det første fordi vedtaket går imot advarsler fra egne myndigheter og nasjonale og internasjonale fagmiljøer. I tillegg har det vært en massiv kritikk internasjonalt både fra EU og globalt, sier Øvreås, som er professor ved Universitetet i Bergen (UiB) og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi.
Blant annet har det prestisjetunge tidsskriftet Nature skrevet på lederplass at Norge svikter verdenshavene. Gruveselskaper, som det Bergen-baserte Adepth Minerals, mener derimot at kunnskapsgrunnlaget er godt nok til å sette i gang.
− Vi mener at industrien kan bidra med å effektivisere og tenke nytt når det gjelder innsamling av data fra dyphavet på en ny og bedre måte, sier daglig leder Anette Broch Mathisen Tvedt i Adepth.
Nede i havet, på flere tusen meters dyp, er det høyt trykk, og ikke noe lys fra sola slipper ned. Likevel er det liv. Det er ikke basert på fotosyntese, men på energi fra jordas indre.
Kunnskapen om livsformene som finnes her, er i stadig utvikling, og nye forskningstokt gir nye oppdagelser.
− Hver gang vi tar prøver, oppdager vi nye organismer. Vi skriver læreboka om og om igjen, sier Øvreås, som har geomikrobiologi som fagfelt og forsker på biologisk mangfold og liv på havbunnen.
Fundamentet i næringskjeden er mikroorganismer, men økosystemene består også av blant annet koraller, svamper, maneter, krepsdyr og fisk. Fjernstyrte undervannsfarkoster (Remotely Operated Vehicle – ROV) senket ned fra et forskningsskip er blant verktøyene som brukes i utforskningen.
− Jeg har sittet i timevis og sett på bilder på skjermen når man kjører med ROV-en. Man kan sitte lenge og se ingenting, kun svart hav. Så oppdager man litt, og så åpenbarer det seg store områder med yrende liv. Det er helt utrolig fascinerende. Vi ser ting som aldri har vært observert før, sier Øvreås.
Selv om flere kyststater driver letevirksomhet, er det ingen andre land i verden enn Norge som i dag har kommersiell drift etter havbunnsmineraler på sin sokkel. Åpningen skjer dessuten raskt. Den første konsesjonsrunden går i høst, og allerede neste år vil de første blokkene være tildelt.
Norge har lenge sett seg selv som en klar ener innen havforvaltning, og leder blant annet det internasjonale havpanelet sammen med stillehavsnasjonen Palau. Opprettelsen av panelet, som formelt heter Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi, var en flaggsak for tidligere statsminister Erna Solberg. Da skaffet Norge seg samtidig en stor fallhøyde.
«Norges helomvending er ikke bare et tilbakeslag for landets innsats for bærekraft, det undergraver resultatene og tilliten til havpanelet», skrev Nature etter stortingsvedtaket om åpning for gruvedrift på havbunnen. Nature er kanskje verdens mest innflytelsesrike vitenskapelige tidsskrift. Tidsskriftets konklusjon er at så lenge Stortingets vedtak blir stående, må norske myndigheter ta inn over seg at Norge ikke lenger kan gjøre krav på noen lederrolle innen vern av havene.
Også EU-parlamentet og en rekke norske og internasjonale miljøorganisasjoner har kommet med kritikk.
Den harde tonen er knyttet til at det står mye på spill, og at havmineraler handler om mer enn bare Norge. Flere land vurderer å begynne med utvinning. Når en stor og rik havnasjon som Norge åpner, er frykten at det kan få en dominoeffekt. Dessuten pågår det en løpende debatt om vilkår for kommersiell gruvedrift i internasjonale havområder. Disse er underlagt Den internasjonale havbunnsmyndigheten, som har hovedkontor på Jamaica. Også denne tautrekkingen blir påvirket av hva som skjer i land som Norge.
Flere faginstanser, blant dem Havforskningsinstituttet og Miljødirektoratet, advarte i en høringsrunde mot åpning for gruvedrift, på grunnlag av manglende kunnskap. Mens disse mener at mangel på kunnskap er et argument for å vente, mener regjeringen det motsatte.
I stortingsmeldingen om havbunnsmineraler, som ble lagt fram i fjor, framstilles mangelen på kunnskap om dyphavet som et argument for å åpne for kommersiell gruvedrift. «For at private verksemder skal kunne bidra til kartlegging av ressurspotensialet og miljøverdiane og til å auke kunnskapen om miljøverknadene av ei eventuell framtidig havbotnmineralverksemd, er det nødvendig å opne området for slik verksemd», heter det.
Statssekretær Astrid Bergmål (Ap) i Energidepartementet skriver i en e-post til Forskerforum at første fase av kartlegging og leting kun vil ha små miljøpåvirkninger, men bidra til viktig oppbygging av kunnskap og kompetanse.
− Norge har en lang og stolt tradisjon for forsvarlig, kunnskapsbasert ressursforvaltning. Slik skal havbunnsmineralene også forvaltes. Vi vil ha en skrittvis og forsvarlig utvikling av havbunnsmineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, lover Bergmål.
Hun legger til at hensynet til miljø og sikkerhet skal ivaretas i alle deler av virksomheten.
Kan havbunnsmineraler bli en stor næring for Norge? De mest optimistiske snakker om potensielle milliardinntekter. Også olje og gass startet med små skritt. Nå har Norge forskning og teknologisk kunnskap på høyt nivå fra kompliserte olje- og gassoperasjoner. Flere kystdistrikter ser muligheten for arbeidsplasser, og peker allerede på sine fortrinn som mulige knutepunkt for en ny industri.
Et av selskapene som er i startgropa foran høstens konsesjonsrunde, er Adepth Minerals. Adepth har blinket ut flere blokker som selskapet er interessert i. Målet er å finne drivverdige forekomster. Daglig leder Anette Broch Mathisen Tvedt mener at private selskaper kan bidra vesentlig til kunnskapsinnhenting om havbunnen.
− Vi ønsker å intensivere miljø- og ressurskartlegging så snart vi får lisens. Utvinning kan tidligst komme på 2030-tallet, sier Tvedt.
I prinsippet har Stortinget åpnet for både leting og utvinning. Selskaper som vinner fram i høstens konsesjonsrunde, vil få enerett på både leting og utvinning i utvalgte blokker. Samtidig sier Tvedt at myndighetene vil kreve egne konsekvensutredninger før man går fra leting til utvinning.
Hun mener at kunnskapsgrunnlaget er godt nok til å sette i gang.
− Ja absolutt. Letingen foregår på samme måte som forskning foregår på i dag, sier Tvedt.
Tvedt er helt uenig med de miljøfaglige etatene som mener at det er for lite kunnskap til å åpne for første fase av kommersiell virksomhet. Tvedts argument er at det ikke er noen større belastning for livet i havet at kommersielle aktører gjør kartlegging av miljøforhold og ressursgrunnlag, enn at de samme prøvene tas ut for forskningsformål.
Adepth har fått sjenerøs statlig støtte i oppstartsfasen. Selskapet har kun en håndfull ansatte og hadde i 2022 ingen inntekt utover et tilskudd fra Innovasjon Norge på 3,5 millioner kroner. I desember samme år fikk selskapet 70,8 millioner kroner gjennom ordningen «Grønn plattform», hvorav 60 millioner kroner kom fra Forskningsrådet. Tildelingen gikk til et FoU-prosjekt ledet av Adepth, der også forskningsmiljøer ved flere universiteter deltar.
− Det er flere selskaper som har varslet at de søker i den kommende konsesjonsrunden. Har tildelingen fra «Grønn plattform» gitt dere en flying start?
− Det gir oss selvfølgelig en styrke og en edge at vi får utviklet samarbeid og testet ut ny teknologi, sier Tvedt.
Hun understreker at det er en rekke partnere med i prosjektet, inklusive flere universiteter. Tildelingen gjorde det mulig allerede i fjor å gjennomføre et forskningstokt til dyphavet med uttesting av ny teknologi og innhenting av prøver.
Blant Adepths samarbeidspartnere er Senter for dyphavsforskning ved UiB. Dette er Norges største og eldste forskningsmiljø på området. Senteret mener at det er forsvarlig å ta de første stegene i letevirksomheten nå.
− Vi sier ja til å undersøke. Men under forutsetning av at det foreligger et juridisk rammeverk, sier førsteamanuensis og senterleder Steffen Leth Jørgensen.
Når det gjelder utvinning på havbunnen, mener han og senteret at tida ikke er moden i dag. Nye vanskelige avgjørelser må tas om noen år dersom det blir påvist drivverdige forekomster av mineraler. Innen den tid må kunnskapsgrunnlaget styrkes, og Jørgensen mener at dette ikke kan overlates til selskapene.
− Kunnskap om risiko ved utvinning av havbunnsmineraler må hentes inn av uavhengige forskningsinstitusjoner. Dette bør sikres gjennom dedikerte forskningsprogrammer, sier han.
Regjeringen har varslet en framtidig helhetlig satsing på forskning og teknologiutvikling i tilknytning til havbunnsmineraler i regi av Forskningsrådet, men har foreløpig ikke lagt fram noen konkrete planer og heller ikke satt av penger til dette.
Området på norsk sokkel som nå er åpnet for leting og utvinning, er på 281 000 kvadratkilometer og større enn hele Sør-Norge.
Tina Kutti er forsker ved Havforskningsinstituttet og har erfaring fra forskning i Atlanterhavet, Indiahavet og Arktis. Noen av livsformene i havdypet kan bli svært gamle. Utenfor kysten av Mosambik har Kutti vært med på å hente opp glassvamper som er 12 000 år gamle.
Hun sier at en typisk måte å kartlegge dyphavet på er å blinke ut et antall utvalgte områder på 0,4 kvadratkilometer hver og granske dem nærmere. Hun sammenligner det med om jorda fikk besøk fra beboere fra verdensrommet som ville utforske livet her.
− La oss si at du tar 50 prøver fra områder på 0,4 kvadratkilometer opp i romskipet ditt og drar hjem. Én prøve kan være fra Torgallmenningen i Bergen og en annen fra skogen i Hedmark. Det er helt umulig å få et godt bilde av kloden med det.
− Hvor mange arter som er ubeskrevne for vitenskapen, kan det være i dyphavsområdene som forvaltes av Norge?
− Det er helt umulig å gjøre et estimat. Man må først vite hvor mange ulike typer miljøer som finnes i dette området. Det vi vet, er at det er potensial for mange ulike arter. Vi vet heller ikke hvordan havbunnen ser ut. Men forestill deg Jotunheimen, bare ti ganger mer ekstremt.
Å beskrive nye arter er tidkrevende arbeid. Ekspertene på dette feltet er taksonomer, som det ikke er så mange av i Norge. Det er dessuten ikke nok å sette navn på artene man finner. Om hensikten er å unngå negativ miljøpåvirkning, er det bare første skritt. Forskerne må kjenne artenes livshistorie, utbredelse og hvor sårbare de er.
− Når vi overvåker miljøpåvirkning fra oljeutvinning, er artene vi bruker, kjent. Vi har også rangert dem etter hvor sårbare de er for påvirkning, sier Kutti.
Dette er kunnskap forskningen har opparbeidet om mange av artene på den kystnære sokkelen. Når det gjelder artene som kan påvirkes av utvinning av havbunnsmineraler i dyphavet, mangler alt dette.
Kartleggingen burde vært i gang nå, sier Kutti, men retter seg selv:
− Dette arbeidet burde startet for ti år siden.
I manges øyne kan havbunnsmineraler være en del av løsningen på et økende behov for metaller som kobber, nikkel og kobolt. Dette er metaller som verden trenger mer av som følge av det grønne skiftet.
Det er to typer mineralforekomster som det kan være aktuelt å utvinne i norske farvann. Begge typer finnes rundt den midtatlantiske dyphavsryggen, der Europa og Nord-Amerika sakte sklir fra hverandre.
Det ene er sulfidforekomster, som dannes der varmt vann strømmer opp fra jordskorpa, og kan inneholde kobber, sink, gull, sølv og kobolt. Det andre er såkalte manganrike skorper, tynne lag på 10–30 centimeter som dannes direkte på undersjøiske fjellformasjoner. Disse kan inneholde mangan, jern, titan, kobolt og en rekke mer sjeldne grunnstoffer. Sulfidforekomstene er mer punktvis fordelt enn manganskorpene, som må utvinnes flakvis over større områder.
Ingen vet i dag om det i det hele tatt er mulig å tjene penger på å hente ut mineralene fra dette området. Norges geologiske undersøkelse, som har ansvaret for mineralleting på landjorda, mener estimatene fra Sokkeldirektoratet (tidligere Oljedirektoratet) gir et lite dekkende og overdrevent positivt bilde av potensialet.
Frykten for at Kina skal dominere utvinning og foredling av viktige mineraler, er en av begrunnelsene for å utvikle havbunnsmineraler som næring. Dette spiller sammen med uroen for at det skal bli mangel på viktige råvarer for det grønne skiftet.
Historieprofessor Mats Ingulstad ved NTNU leder et tverrfaglig forskningsprogram om havbunnsmineraler.
− Historisk sett blir frykten for knapphet sterkt overdrevet i perioder, sier Ingulstad, og legger til at det også gjerne blir tatt dårlige beslutninger.
Et eksempel er 1970-tallet, da det var bekymring for at metaller og andre råvarer skulle bli mangelvare. Ingulstad sier at rundt 1980 sto mange land på spranget til å utvikle utvinning av havbunnsmineraler. Ressursknappheten materialiserte seg ikke. Planene om havbunnsmineraler ble lagt bort.
− Veldig mange av prognosene som tilsa at verden skulle gå tom for bestemte ressurser, slo feil, sier Ingulstad.
Da det ble god tilgang på mineraler i markedet, forsvant den politiske oppmerksomheten. Deretter bekymret man seg ifølge NTNU-forskeren ganske lite for forsyningssikkerhet for mineraler før Kina ble en konkurrent til vestlige land på 2000-tallet.
Ingulstad mener at kunnskapsgrunnlaget som er lagt fram om en norsk havbunnsindustri, er for spinkelt. Ikke bare om biologiske forhold på havbunnen, men også om de politiske og strategiske dimensjonene.
− Det er usikkert om havbunnsmineraler vil gi økt forsyningssikkerhet, sier han.
Ingulstad og hans kollegaer har tatt til orde for at styrket FoU-innsats rettet mot havbunnsmineraler burde kommet før vedtaket om åpning av sokkelen, ikke etterpå. Samtidig mener han at regjeringen underspiller satsingen dersom vi virkelig står foran et stort nasjonalt løft og utvikling av en ny næring av internasjonal betydning.
− I så fall mangler vi en nasjonal dialog om målsettinger og konsekvenser på samme måte som vi hadde da oljealderen begynte, sier Ingulstad.
Walter Sognnes, daglig leder Loke Marine Minerals
− Vi er klare til å starte aktivitet som kan lede til gruvedrift. Men vi kan ikke starte i dag. Staten må være med og bidra til teknologiutvikling og kunnskapsinnhenting, som risikoavlastning for en ny næring.
(Foto: Tommy Ellingsen)
Martin Sveinssønn Melvær, teamleder materialer og industri, Bellona
− Nei. Den viktigste grunnen er at vi vet nesten ingen ting om biologi og økosystemer på havbunnen. Det stemmer at vi trenger mineraler til grønn omstilling. Men dette kommer mye tryggere og raskere med en forsterket innsats på gruvevirksomhet på land.
(Foto: Sissel Janne Forsberg)
Evy Jørgensen, avdelingsdirektør Norsk Polarinstitutt
− Vi har vært veldig klare på at det er stor mangel på kunnskap, spesielt grunnlagsdata om økosystemer i dette området. Vi tilrår at man må øke forskningsinnsatsen på innsamling av data og miljøeffekter av mineralutvinning, og intensivere utviklingen av teknologiske løsninger. Føre-var-tilnærmingen må gjelde også her.
(Foto: Siri Uldal)
Les også:
