Publisert 19. februar 2025 kl. 12:25
Strukturelle forskjeller påvirker forskeres arbeidsvilkår og med dét reell forskningstid, spesielt mellom kjønn, viser en ny artikkel fra et norsk-tysk forskerteam. Stikkord er prekære arbeidsforhold, kjønnede forventninger og tilrettelegging for familieliv.
– Hva slags ulikheter ser dere i datamaterialet deres?
– Generelt er det tydeligere kjønnsforskjeller i akademisk tidsbruk blant yngre forskere – doktorgradskandidater og postdoktorer. Dette gjelder særlig i Tyskland. Menn i denne gruppen bruker i gjennomsnitt flere timer enn kvinner på akademiske aktiviteter og på forskning.
– Hva kan det komme av?
– Vi ser en større andel menn på alle trinn i Tyskland: stipendiat, postdoktor og professor. I Norge er det en større andel kvinner blant stipendiater, noe som er interessant. Stipendiater her er ansatt ved en institusjon i et vanlig arbeidsforhold. Da jeg kom til Norge, lærte jeg for eksempel at mange stipendiater fikk barn i den fasen. Unge forskere som er foreldre blir behandlet helt vanlig i Norge, mens jeg opplevde det som unntak i Tyskland. I 2024 ble det innført en reform for å bedre rammebetingelser for forskere (Reform des Befristungsrecht), også med tanke på bedre balanse mellom jobb og familieliv. Likevel er akademia fortsatt mannsdominert og særlig yngre forskere jobber ekstremt mye, ofte under prekære forhold.
– Hva preger unge forskeres situasjon generelt i Tyskland?
– Tidsbruken for akademiske aktiviteter blant spesielt yngre forskere kan være preget av ulike ordninger for forskerutdanning. I Norge har nesten alle en heltidsstilling og kontrakten som stipendiat varer tre-fire år, det gir en viss stabilitet. Andelen yngre forskere i deltidsstillinger er høyere i Tyskland, fasen er mye mer variert, mer heterogen. Du har ulike veier inn for å bli doktor. Den største andelen doktorgradskandidater har i gjennomsnitt en femtiprosent-kontrakt på to år som forskningsassistent med en professor på en Lehrstuhl, en Doktorvater (doktorfar) som også er din veileder. Og så skriver du avhandlingen i hovedsak ubetalt ved siden av. Dette er den tradisjonelle Humboldt-kulturen, at en Doktorvater – det er normativt en mann – tar vare på sine studenter, men kan kreve ganske mye. Så én person er veileder for avhandlingen din, sjef som kan gi deg oppgaver, og samtidig den som vurderer avhandlingen din. Dette er jo ganske tricky, fordi hvis du ikke leverer på den ene fronten – og det betyr å levere i hans tjeneste, da kan dette påvirke også hvordan din avhandling blir vurdert og hvordan den prosessen går.
– Så man får ikke betalt for å skrive, men er likevel avhengig av en formell tilknytning?
– Det stemmer. Jeg hadde selv en femti prosent stilling på et forskningsprosjekt i to år, og når den var over fikk jeg noen kortvarige kontrakter og brukte mye av fritiden min for å skrive ferdig avhandlingen. Jeg fikk til slutt et lite stipend på noen få måneder for ferdigstilling. Du kan også få fulltidsstipend og være tilknyttet et strukturert program via en Graduate school – der får du litt mer strukturert oppfølging og flere veiledere, litt mindre frakoblet den ene personen. Eller du kan ta doktorgraden som ekstern kandidat ved siden av annen jobb eller som hjemmeværende. Det vi kan si er at forskerutdanning i Tyskland er mer variert. Derfor er også andelen som tar doktorat i Tyskland relativt høy. Og i noen fag er de særlig høy – dette gjelder spesielt medisin og jus. Men de fleste som tar doktorat i jus og medisin jobber ikke med forskning etterpå.
– Så dette gjør at man relativt sett forsker mindre i prosent i tidlige løp i Tyskland enn i Norge?
– Ut fra datamaterialet er det indikasjoner for dette. Rammebetingelsene for yngre forskere er mer varierte og flere, særlig kvinner, har en deltidsstilling. Disse forskjellene blir mindre tydelige på professornivå, i begge land.
– Hva ser dere der?
– Her ser vi at kjønnsforskjellene i tidsbruken på toppen er mindre, eller nesten fraværende.
– Også i Tyskland?
– Ja, for eksempel innen STEM-fagene (Science, Technology, Engineering and Mathematics). Her viser tallene våre svakt omvendte kjønnsforskjeller, altså at kvinner vier en litt større andel av tiden sin til forskning enn menn, og dette gjelder bare for Tyskland.
– Det er interessant. Hvorfor det, tror du?
– Her ser vi kanskje en seleksjonseffekt, at kvinnelige akademikere i mannsdominerte STEM-fag tilpasser seg kulturen. I Tyskland finnes det også en del målrettede programmer spesielt rettet mot kvinner og tiltak for å fremme likestilling i disse fagene.
– Du er selv tysk, med doktorgrad i sosiologi fra Tyskland. Hva var grunnen til at du ville se på akkurat dette?
– Jeg diskuterte ulike rammebetingelser for yngre forskere i Norge og Tyskland med en kollega fra NIFU/SSB, Kaja Wendt, som har bodd i Tyskland, og en tysk kollega, René Krempkow. Vi syntes det var spennende å se nærmere på forskjeller og likheter i de to landene, og fikk også med oss Eirik Øye fra SSB i Norge. Jeg har selv sett kolleger, særlig stipendiater, i Tyskland som fikk barn og derfor måtte slutte med avhandlingen sin. Det var strukturelt betinget at de ikke fikk den støtten de trengte. Jeg så også at det var menn som fikk muligheten til de største forfremmelsene, og at kvinnene som skal være med egentlig bare må tilpasse seg.
– Ser du ulike holdninger til tidsbruk fra land til land?
– Nå jobber jeg i instituttsektoren, og i Tyskland jobbet jeg ved universitet. Men jeg opplever at folk i Norge er veldig effektive. Og at folk, her tenker jeg særlig på stipendiatene, faktisk har et liv ved siden av jobben. Samtidig er tidsbruk et viktig tema uansett. Det tar tid å forske og publisere, og dette gjelder for alle.
