Publisert 26. september 2024 kl. 11:02
Forskerforum skrev nylig at den største hovedsammenslutningen i staten, Akademikerne, på sikt ønsker seg bort fra dagens modell med en fast, framforhandlet ramme for oppgjørene i staten. LO-forbundet NTL er helt imot Akademikernes ønske.
− Vi synes dette er ganske oppsiktsvekkende, sier Ellen Dalen, første nestleder i NTL, til Forskerforum.
Dalen mener at en slik endring vil gi mindre forutsigbarhet for lønnsutvikling, økte forskjeller mellom statlige virksomheter og økt makt til lederne i staten.
I dag forhandles det hvert år fram en ramme for lønnsutviklingen, som gjelder for alle som er omfattet av oppgjøret i staten. Dette settes som en prosentmessig vekst i lønn fra året før, og fordeles i form av generelle eller individuelle tillegg.
Akademikerne ønsker at systemet skal være mer fleksibelt, og overlate til ledelsen og tillitsvalgte ved den enkelte statlige virksomhet å fastsette rammen. Dette er ikke fremmet i forhandlinger, men det kom fram på Akademikerne tariffkonferanse i år at dette er et langsiktig mål.
Årets oppgjør for Akademikerne, Unio og LO i staten skal avgjøres i Rikslønnsnemda i november. Dette oppgjøret skjer er etter dagens rammeverk, og det er ikke aktuelt å gå bort fra sentralt fremforhandlet ramme i år.
NTL advarer likevel allerede nå, og peker på universiteter og høgskoler som en sektor som kan bli taper med modellen Akademikerne ønsker seg. Dalen viser til dagens økonomiske situasjon på mange universiteter og høgskoler, og mener at bortfall av en sentralt fremforhandlet ramme gir risiko for at lønnsnivået presses nedover.
Hun mener at trussel om nedskjæringer vil kunne kobles til lønn.
− Man kan tenke seg hvordan lønnsutviklingen i universitets- og høgskolesektoren kan bli. Ledelsen kan da si følgende: «Vi har ikke råd til en lønnsvekst på 5,2 prosent som frontfaget hadde i år. Vi har bare råd til 4 prosent, ellers vil folk miste jobbene sine», advarer Dalen.
Hun har selv bakgrunn som leder for NTL ved Universitetet i Oslo (UiO).
Dalen sier at det også vil kunne oppstå mer ulikhet innad i universitets- og høgskolesektoren, og spør:
− Hvorfor skal for eksempel ansatte på Oslomet ha en annen lønnsutvikling enn ansatte på UiO?
NTL-nestlederen peker også på at statlig pengebruk og arbeidsgiverpolitikk er virkemidler regjeringen har til rådighet. Derfor er det ifølge henne også helt rimelig at politikerne legger føringer på statens krav i lønnsforhandlingene.
− Akademikerne sier også at de ikke vil ha politisk kontroll på den økonomiske rammen. Det kan se ut som de ser på statlige virksomheter som om de er private bedrifter som kan gjøre som de selv vil, og bruke overskudd til lønnsopprykk. Slik er det ikke, sier Dalen.
− I dag er det allerede mange statseide virksomheter i arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, som ikke er en del av statsoppgjøret. Mener NTL at dette ikke fungerer i dag?
− De er ikke statlige virksomheter selv om de er offentlig finansiert. Jeg skal ikke si at det ikke fungerer, men det er ikke åpenbart at denne typen bedrifter bør forhandle ut fra markedsposisjon. Mange ender ofte opp med det samme som frontfaget. Det er ikke det Akademikerne ønsker seg når de etterlyser større forskjeller, sier nestlederen.
Spørsmålet om å gå bort fra felles ramme i staten står ikke på dagsordenen i årets oppgjør, og antagelig heller ikke med det aller første.
− Endringer i tariffsystemet i Norge krever normalt at alle parter er enige. Er det i overhodet realistisk å tenke seg at partene i staten vil gå bort fra en sentralt fremforhandlet ramme?
− For to år siden ville jeg sagt at det ikke er realistisk, siden alle parter vil ønske kontroll med offentlige utgifter. Nå er jeg ikke like sikker på at ansvarlig styring i framtida vil trumfe ledernes ønske om makt, sier Dalen.
Det er betydelige spenninger i lønnspolitikken i staten, noe årets oppgjør viste. Det er heller ikke enighet innad i LO-leiren. I år stemte et klart flertall i NTL nei til resultatet av meklingen mellom staten og LO Stat.
Det er ifølge NTL rimelig med lønnsforskjeller basert på oppgaver og ansvar. Men Dalen ønsker ikke at markedsverdien til den enkelte skal ligge til grunn.
− Vi mener at staten trenger historieprofessoren like mye som petroleumsforskeren, sier hun.
Spørsmålet er om statlige virksomheter trenger mer armslag enn i dag når det gjelder lønn for å sikre seg nødvendig kompetanse. Uten kompetent arbeidskraft vil ikke statlige virksomheter kunne utføre de oppgavene de er satt til å gjøre.
− Staten skal selvfølgelig ha høy kompetanse. Men at staten ikke greier seg i konkurransen om arbeidskrafta er en sannhet med modifikasjoner. Det er ikke slik at det renner kloke hoder ut av staten i dag. Den største konkurransen om ansatte skjer mellom ulike statlige virksomheter, sier Dalen.
Kari Tønnesen Nordli, leder for Akademikerne stat, avviser NTLs virkelighetsbilde. Hun mener dagens virkelighet i staten er at det er små lønnsforskjeller, og advarer om at offentlig sektor kan tape mot privat næringsliv.
− I staten, og i offentlig sektor i stort, har vi i dag en veldig sammenpresset lønnsstruktur. Vi er ikke i en situasjon der lønnsforskjellene løper løpsk − som LO prøver å tegne et bilde av, skriver Tønnesen Nordli i en epost til Forskerforum.
− Sektoren har store utfordringer med å rekruttere og beholde høyt utdannede, og skal man snu denne utviklingen, er man nødt til å tilby lønn og en lønnsutvikling som er attraktiv for denne gruppa. Lønnsgapet til privat sektor kan ikke bli for stort, framhever hun.
Høyt utdannede i kommunene og på sykehusene er i dag ikke omfattet av en lønnsramme fastsatt i sentrale forhandlinger.
Akademikerne mener at løsningen de foretrekker vil bety at lønnsveksten i det offentlige uansett vil ligge tett opp til frontfaget (den konkurranseutsatte industrien). Det er ikke aktuelt å foreslå endringer i dagens system i staten nå.
− En overgang til lokalt fastsatte rammer står ikke på dagsordenen hos oss per nå, men er noe vi vil se på på sikt. Det vil imidlertid kreve utredninger og diskusjoner, nettopp for å lande en løsning som er tilpasset statlige virksomheter, skriver Tønnesen Nordli.
Hun peker på at Akademikerne nå er den største fagorganisasjonen i staten, målt etter antall medlemmer. Tønnesen Nordli mener det viser at høyt utdannede har tillit til at Akademikerne skal arbeide for deres interesser og samtidig stå for ansvarlighet.
− Staten består av mer enn 200 virksomheter, med ulike oppgaver, behov for ulik kompetanse og som er geografisk spredt. Løsningen er ikke et rigid system der det er likebehandling for en hver pris, mener Tønnesen Nordli.
Les også:
