Av Frida Skatvik
Publisert 1. oktober 2024 kl. 10:08
Det er en glede å se at det utgis bøker om en av de mest originale filosofene i norsk åndsliv, tanke- og ordkunstneren Peter Wessel Zapffe (1899–1990). Å tenke med Zapffe er ført i pennen av forfatter og biologiprofessor Dag O. Hessen, som har høstet mange priser for sin formidlingsvirksomhet.
Hessen tar for seg tre hovedaspekter ved Zapffes virke, og er selv begeistret for to av dem: Zapffe som tindebestiger («Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest Barske glæder, men det er mange») og Zapffe som inspirator for dypøkologien gjennom hans tilknytning til Arne Næss. Zapffes kompromissløse filosofi, hvis konklusjon er å avstå fra forplantning, slik at menneskeheten på sikt kan slutte seg til de utryddedes rekker, får motvind i form av Hessens egne opplevelser av mening i tilværelsen. Zapffes poetiske logikk overdøves her av Hessen, som syns det er forferdelig å tenke på at menneskeheten skulle forsvinne, og tror «premisset om at smerten overskygger gleden i livet, ganske enkelt er feil».
Zapffe – som hadde kronisk hodepine etter en hjernehinnebetennelse i 1947 og ved slutten av livet regnet ut at han hadde spist 16 000 hodepinetabletter – var, som Hessen bemerker, ikke en mann av superlativer. Hans litterære talent kommer godt fram i Hessens håndplukkede utdrag, hvor også målformen er bevart. Zapffe var blant dem som tviholdt på riksmål i samnorskens tid, og en av de siste som skilte mellom tallet tre og et træ i haven. At norsk ordbok er blitt tynnere, kan man kanskje få inntrykk av. Hessen må selv ty til import når han skriver om Zapffes playground, knock-down-argumenter og understatements, livet som består av ups and downs, og erkjennelsen av at there is more to it.
Dag O. Hessen
Å tenke med Zapffe: Forfatteren. Filosofen. Pessimisten. Humoristen. Klatreren
Kagge forlag, 2024
227 sider
Flere ganger vender Hessen tilbake til et «gjentatt paradoks» ved Zapffe: at han var både pessimist og humorist. Hessen mener at humor ikke står i kontrast til et «mørkt livssyn», og at Zapffe var begge deler – en «livsfornektende pessimist» og et lekent menneske. Selv ønsket Zapffe å riste av seg merkelappen pessimist. «Jeg er ikke pessimist, jeg er nihilist», insisterte Zapffe da han ble intervjuet som 88-åring. («Helt meningsløst er livet ikke!», Aftenposten, 16.10.1987) Han forklarer at han ikke er pessimist i den forstand at han har «bange anelser», men nihilist i betydningen «ikke moralsk». Støtte fikk han i Arne Næss, som ifølge egne beretninger sa til ham at «synet på ham som en pessimist er en misforståelse».
Selvsagt kan man argumentere for både det ene og det andre, men det er ikke uvesentlig å skille mellom filosofisk pessimisme og moralsk nihilisme. Pessimisten mener at smerten i livet overgår gleden. Nihilisten bryr seg ikke om meningen i livet. Det må være en mening med alt, og det er det ikke. Metafysiske spørsmål er uten svar, moralen uten ankerfeste. Slik jeg leser Zapffe, springer det humoristiske overskuddet ut fra et punkt av moralsk likegyldighet. Også om man vil følge hans biologiske filosofi (biosofi) til veis ende, bør man justere premisset for å nå fram til konklusjonen om at en ubebodd planet ikke er en moralsk ulykke.
Til Hessens forsvar er ikke Å tenke med Zapffe et akademisk bidrag. Forfatteren har ikke satt seg fore å skrive verken biografi eller filosofisk analyse. Like fullt er det en svakhet at leserne får servert anekdoter og sitater uten kilder. Som når Hessen forteller om da Zapffe som byfogdfullmektig en dag i 1930-årene «plutselig forlot kontoret og klatret til topps, med frakk og hatt, i spiret på Tromsø domkirke». Det hele ble ifølge Hessen fotografert og dokumentert i byens avis.
Morsomt er det, men rett skal være rett. Episoden ble aldri dokumentert av pressen. Dessuten var Zapffe bare byfogdfullmektig i tre måneder i 1926/1927, ifølge Jørgen Haaves Zapffe-biografi.
Verre blir det når Hessen sammenligner Zapffes såkalte antinatalisme med tilsvarende tankestoff hos Arthur Schopenhauer og den relativt ukjente, sørafrikanske filosofen David Benatar. Det samme gjorde filosof Ole Martin Moen i «Pessimism Counts in Favor of Biomedical Enhancement: A Lesson from the Anti-Natalist Philosophy of P.W. Zapffe». For bidraget ble Moen tildelt Zapffe-prisen, utstedt av Universitetet i Oslo med Dag O. Hessen i fagkomiteen. Moen refereres ikke til i denne sammenhengen, og Benatar oppgis med feil utgivelsesår. Så kan man saktens spørre seg om Hessen har lest Schopenhauer. Schopenhauer-sitatet som Hessen har valgt å gjengi på engelsk, er det samme som Moen har trukket fram i sin artikkel. Pussig sammentreff eller skinnbarlig dårskap? Det eneste som er sikkert, er at leseren blir fôret med selvplagiat fra Hessens innledende essay i utgivelsen av Zapffes Om det tragiske fra 2004. En god halvside er identisk. Noen ganger er det godt å være professor og ikke bachelorstudent!
Dag O. Hessen er forelagt kritikken og svarer her.
