Av Julia Loge
Publisert 29. august 2024 kl. 08:29
Under Arendalsuka gikk forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel fra møte til møte og gjentok budskapet om at tiår på tiår med vekst er over og 2019-nivå for bevilgninger er den nye normen. Universiteter og høyskoler får 43 milliarder kroner i året og bør greie å løse oppgavene sine med de rammene. Han sa også ettertrykkelig at regjeringen styrker arbeidsdelingen mellom universitetene.
Men hva betyr egentlig det? Og hvor mye nytt ligger i dette?
– I 2020 og 2021 ble det gitt 4000 nye studieplasser og rekrutteringsstillinger som et koronatiltak på grunn av høy arbeidsledighet. Forutsetningen var at de tiltakene, som alle andre tiltak, skulle fases ut når arbeidsmarkedet normaliserte seg. Og det har det nå, til gangs. Dermed er det cirka 2019, altså «førkononanivået» man må legge til grunn. Dette er ikke noe nytt.
– Det er sektoren som helhet, vi snakker om hvor mye penger staten bruker på universiteter og høyskoler over statsbudsjettet. Og 2019 er heller ikke en norm, det er et omtrentlig normalnivå. Når det gjelder de årlige budsjettene, er det mange ulike ting som styrer om budsjettet på den enkelte institusjon går opp eller ned.
– Dette har vært en rød tråd i hele regjeringsperioden vår. Vi har hatt 20-30 år der universitetene har blitt likere og likere og blitt målt på det samme, det går vi bort fra nå. Vi har behov for noen som er veldig gode på forskning, og andre som er tettere på arbeidslivets behov. Det ligger i dette at de gamle, forskningstunge universitetene skal ha en bedre basisfinansiering, fordi de skal være best på forskning.
– Fordelingen vil grovt sett være som den er i dag. Men regjeringen har prioriteringer for hva som er særlig viktig å styrke. En av prioriteringene er at dimensjoneringen av utdanningene må være mer i tråd med arbeidslivet sine behov, som betyr flere studieplasser innen helse, IKT og grønn omstilling. Det er ikke sånn at alle utdanninger kan ha like høy prioritet. Å møte kompetansemangelen i distriktskommunene er en annen prioritering. Derfor har vi også styrket flercampusinstitusjonene og fleksibel og desentralisert utdanning. Men i bunn ligger en forståelse av en arbeidsdeling.
– Universitetet i Bergen skal være i front på forskningen. De har en viktig rolle i arbeidsdelingen, og de er et av universitetene som skal være i front på forskning. Det ser vi. Margaret Hagen og UiB skal føle seg trygg på at de skal ha en basisfinansiering som er bedre enn mange andre.
– Vi snakker tydeligere om arbeidsdeling enn våre forgjengere har gjort. Politikken til forrige regjering var å gjøre alle institusjonene likere, med samme kvalitetsmål på alle, som egentlig var definert ut fra de gamle, forskningstunge universitetene. Vi har gått vekk fra å måle alle på de samme 17 styringsparameterne – til utviklingsavtaler som måler hver enkelt på deres sterke sider og samfunnsoppdrag. Vi har endret finansieringssystemet, særlig gjennom å fjerne forskningsindikatorene, for det drev oppmerksomheten særlig mot én forståelse av hva forskning skal være. Og med profesjonsmeldingen er vi tydelige på at profesjonsfagenes særegenhet skal styrkes, de har gått for langt i å bli akademisert. Og så har vi justerte krav til å få universitetsstatus – vi har hatt et særnorsk krav om fire doktorgrader, og mange har brukt mye ressurser på å bygge opp små doktorgradsutdanninger.
– Vi har fremhevet utdanningene sin funksjon i å heve hele landet, og de er en type institusjon, sammen med UiT, Nord universitet, USN, HINN og for så vidt også NTNU, som har et stort regionalt nedslagsfelt og en nøkkelfunksjon i å utstyre distriktskommunene i regionen sin med kompetanse. Universitetsstatus har aldri vært koblet til økonomi, og sånn vil det heller ikke være framover.
– Vi har ikke sagt at forskning på de institusjonene skal nedprioriteres, men de kan ikke forvente å bli like forskningstunge på bred basis som de gamle er. Styrken til de nye er jo at de har blitt veldig gode på enkelte spissede fagfelt. De er også gjerne gode der de oppfyller det regionale oppdraget, som at de driver lærerutdanning og er gode på utdanningsforskning. Det å være veldig gode på enkelte forskningsfelt er en del av å oppfylle samfunnsoppdraget på regional kompetanse. Mange av de nye er veldig store og driver med mye forskjellig, så de har rom for både å være gode på utdanning og på flere forskingsfelt. Sånn er det i dag, og vi forventer at de fortsetter.
– Det er veldig ulikt hvor mye engelsk som er i bruk. Vi er mest bekymret for de fagfeltene der engelsk er mest i bruk. Samtlige fagfelt vi driver med, skal være til glede for det norske samfunnet. Det stiller krav om norskkunnskaper. De nye kravene gjelder for alle, det er generelle krav, nedfelt i universitets- og høgskoleloven. Det er ett av samfunnsoppdragene. Så har vi samtidig sagt at hvis det viser seg at det fører til rekrutteringsutfordringer, så skal vi vurdere de fagfeltene. Men det tror vi ikke per i dag, det er ganske attraktivt å være ph.d.-student her i landet. Men hvis vi tar feil, så skal vi se på det, men da må vi først la dette tre i kraft og virke. Norsk fagspråk er under press, og vi må ha fagfolk som er i samvirke med samfunnet på et godt norsk fagspråk, og vi må kvalifiser forskerne som utdannes til å jobbe i norsk arbeidsliv.
