Av Øystein Gullvåg Holter, professor ved Senter for tverrfaglige kjønnsstudier, Universitetet i Oslo og Knut Liestøl, professor emeritus ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo og styreleder for Balanse-programmet, Norges Forskningsråd
Publisert 23. januar 2020 kl. 12:11
I et innlegg i Forskerforum 13. januar diskuterer Vivian Lagesen og Knut Holtan Sørensen fra NTNU kvinners vilkår i det akademiske system. De refererer her til vårt innlegg fra 6. januar, og mener vi stiller for generelle diagnoser og tar for lite hensyn til forskjeller mellom fag. Vi vil nedenfor diskutere i hvilken grad en kan og bør generalisere, og herunder kommentere Lagesens og Sørensens utsagn om at andelen kvinnelige professorer på et institutt kan tjene som en god indikator på arbeidsmiljø og kvinners vilkår.
Det vi argumenterer for, basert på FRONT-surveyen utført ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i Oslo, er at utfordringer som er observert i andre land også er til stede i Norge, oppsummert i utsagnet «Studien bekrefter at det som kalles «accumulation of disadvantage» i internasjonal forskning om realfagene er relevant også i Norge».
De fleste studier gjelder de myndighetsprioriterte STEM-fagene
Vi generaliserer følgelig i den forstand at vi advarer mot å tro at det en har observert i andre land ikke gjelder i «likestilte Norge». Men vi påstår ikke og mener ikke at forholdene er likeartet i alle fag og ved alle enheter; det ville eksempelvis være overraskende om ikke økt kvinneandel reduserte enkelte av utfordringene. Vi vil likevel advare mot en optimistisk tro på at utfordringene for kvinner er begrenset til de mest mannsdominerte områdene av akademia. Kunnskapsmessig ligger det en utfordring i at de fleste studier, både fra Norge og internasjonalt, gjelder de myndighetsprioriterte STEM-fagene, og at det er færre studier av «kvinner i kvinnefag». Likevel foreligger det studier, inklusive skandinaviske studier og studier fra BALANSE-programmet, som tyder på at utfordringer finnes i bredere spektrum av fag.
Det er følgelig grunn til å tro at deler av utfordringene som har gitt langsommere opprykk for kvinner enn menn er almene
Et viktig aspekt her er opprykksmønsteret for kvinner og menn i ulike fagområder. Slike undersøkelser er kompliserte; i den tidsperioden dagens professorer ble rekruttert til akademia endret kvinneandelen seg hurtig og ulikt mellom fag. En ytterligere vanskelighet er at internasjonal mobilitet de senere år har fått stor betydning. Men med disse forbehold: det er ikke slik at opprykksmønsteret i realfag og teknologi skiller seg ut fra de andre fagene. Det er markant færre kvinner i rekrutteringsgrunnlaget i disse fagene, men overgangsratene oppover ser ikke ut til å avvike i negativ retning. Det er følgelig grunn til å tro at deler av utfordringene som har gitt langsommere opprykk for kvinner enn menn er almene – ikke i betydningen uniforme over alle enheter, men ved at utfordringer ikke er avgrenset til STEM-området.
Det er sterk korrelasjonen mellom kvinneandel blant masterstudenter og på professornivå
Lagesen og Sørensen sier videre at «Svakheten ved generelle forklaringer er – foruten at de er upresise – at de lett kan føre til pulverisering av ansvar». Vi er enige i den forstand at at det er viktig å forstå de lokale utfordringer for å handle effektivt. FRONT-undersøkelsene ved MN-fakultetet ble nettopp initiert fordi en så behovet for kunnskap om lokale forhold for å mobilisere til innsats. Men i tillegg må vi åpenbart forsøke å avdekke generelle mønstre, hvilket vi vil tro Lagesen og Sørensen er enige i. Deres kriterium for arbeidsmiljøets godhet virker eksempelvis relativt generelt, spesielt når det gis uten forbehold for andel kvinner i rekrutteringsgrunnlaget: «Vi vil hevde at andelen kvinnelige professorer på et institutt er en god indikator på kvinners vilkår for karriere så vel som for kvaliteten ved det lokale arbeidsmiljøet» [vår utheving]. Selv om et institutt kan ha en viss innflytelse på kjønnsfordelingen i sitt rekrutteringsgrunnlag, er dette i hovedsak bestemt av andre og mer generelle faktorer. Og ser en statistisk på det er det sterk korrelasjonen mellom kvinneandel i rekrutteringsgrunnlaget (masterstudenter) og på professornivå, for eksempel er korrelasjonskoeffisienten 0.91 på fakultetsnivå for NTNU. Vi kan også betrakte MN-fakultetet i Oslo som Lagesen og Sørensen bruker som eksempel; de fastslår at professorandelen varierer «fra 0 prosent (Institutt for teknologisystemer), via 12 prosent (Institutt for informatikk) til 52 prosent (Farmasøytisk institutt)». Prosentberegningen for Institutt for teknologisystemer er basert på fire professorer, så det hopper vi over. Institutt for informatikk med 12 prosent kvinnelige professorer hadde et rekrutteringsgrunnlag med 15-20 prosent kvinnelige studenter i den relevante tidsperiode, mens Farmasøytisk institutt med 52 prosent kvinnelige professorer hadde 75-80 prosent kvinnelige studenter.
Ut fra odds ratio antyder dette bedre opprykk for kvinner ved informatikk enn farmasi, men med så ulikt utgangspunkt vil verken sammenlikninger basert på andel kvinnelige professorer eller ratioer være særlig meningsfylte. Og med Lagesen og Holtans kriterium blir det tilnærmet umulig for deres teknologikolleger på Gløshaugen å få et godkjent arbeidsmiljø, mens det blir vesentlig enklere for enheter i de fleste helse- og samfunnsfag.
Framtidsutsiktene her er utvilsomt interessante
Lagesen og Sørensen sier avslutningsvis «Vi risikerer derfor at det om noen år vil være tilnærmet kjønnsbalanse på aggregert nivå, mens det blir store forskjeller mellom institutter og disipliner». Framtidsutsiktene her er utvilsomt interessante. Det er i dag en klar kvinneovervekt blant uteksaminerte kandidater, og aggregert kjønnsmessig balanse blant professorer kan inntreffe en gang etter ca. 2040 selv om veksten vil bremse når en ikke lenger får drahjelpen fra den kraftige økningen i kvinneandelen blant masterkandidater som pågikk fram til ca. 2005. Sterk inngående mobilitet med overvekt av tilsetting av menn kan også bli en hindring for balanse hvis den vedvarer. Men muligheten for tilnærmet balanse på aggregert nivå er der og kan inspirere til innsats.
Kjønnsmessig ubalanse på fagnivå er noe vi allerede har på alle nivåer, og Lagesens og Sørensen frykt på for situasjonen på professornivå fremover er berettiget; ubalansen på rekrutteringsnivå kombinert med tidsforsinkelsen i karriereløpet sørger for det. Både data for uteksaminerte kandidater fra Database for høyere utdanning og tall på studiesøkere fra Samordna opptak viser at bare 20-25 prosent av studentene kommer fra balanserte studier, dvs. studier med 40 til 60 prosent av hvert kjønn. Dataene viser videre meget små endringer siste 10 år, og på tross av at kvinneandelene blant professorer vil øke, vil vi få en klar kjønnsmessig ubalanse i professorpopulasjonene i minst en menneskealder fremover.
Et godt og likestilt arbeidsmiljø må følgelig arbeides fram med kjønnsmessig ubalanse i et flertall av fag. Det betyr selvfølgelig ikke at arbeid for å redusere ubalansen skal oppgis, men hvis en i akademia mener at ubalansen er et sykdomstegn, vil det være viktig ikke primært å se etter sykdommen hos studiesøkerne, men analysere egne fag og se hvilke helbredende tiltak som kan finnes der.
