Av Johan Moan
Publisert 4. desember 2013 kl. 12:31
Alle land vi kan sammenlikne oss med, har for lengst gått bort fra tvungen pensjonering, skriver professor Johan Moan, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus. Foto: UiO
Pensjon: Politikerne i landet ønsker at folk skal arbeide lenger og mer før de pensjoneres, men samtidig opprettholder de lover som medfører at en rekke av landets dyktigste arbeidsfolk blir kastet ut av stillingene og kontorene sine ved fylte 70 år. Denne utkastelsespraksisen er skadelig både for landets økonomi og for den enkelte arbeiders velferd og trygghet. Erfaringene mine er fra universiteter og sykehus, men jeg vet at samme praksis følges i vide, statlige kretser.
Levealderen har økt med ti år siden 1950. En 65-årig kvinne har en forventet levealder på 86 år, og har hun høyere utdannelse, er den forventede levealder nær 90 år. Det er meningsløst at hun skal gå 20 år av sitt liv uten å få jobbe med det hun kan. Mange 70-åringer, kvinner som menn, er i dag friske og sterke og fullt produktive. For mange av oss i denne kategorien er arbeidet noe som får oss til å føle oss nyttige. Det er en mentalhygienisk faktor. Vi har lært oss å jobbe hardt for landet og trives med det. Vi fyller jobbene våre bedre enn mange unge. Vi har lang erfaring og mange viktige kontakter fjern og nær. Eksempelvis kan jeg minne om at Norges, ja, Europas beste patolog ble kastet ut av sin stilling ved 70. Han tok seg da jobb som professor i København, og har nå, etter få år, bygd opp en slagkraftig og produktiv forskergruppe. Alle land vi kan sammenlikne oss med, har for lengst gått bort fra tvungen pensjonering.
Jeg foreslår at man i første omgang lar folk få bli i full eller halv stilling til de selv ønsker å gå av eller redusere aktiviteten. Kanskje bør de fleste gå ned fra lederposisjoner slik at unge kan trenes opp i ledelse. Jeg har ennå til gode å se eldre som vil «sjefe» over yngre hvis de kan slippe. Det må gjerne stilles kvalitetskrav og sjekkes at de eldre holder mål på nivå med gjennomsnittet i sin stillingskategori. Slitne folk bør få pensjonere seg som nå. En økt pensjonsfleksibilitet vil spare landet for store summer og gjøre at alle kan nyte godt av den umistelige ekspertisen de eldre utgjør. Jeg vil heller opereres av en gammel, erfaren kirurg enn av en fersking. Jeg vil heller veiledes av en erfaren professor enn av en nybegynner.
Det virker som enkelte politikere kjemper de misunneliges sak: «Hvorfor skal han/hun få lov til å jobbe når jeg ikke orker det?» Men samfunnet tar seg jo av de som er slitne og syke, så hvorfor skal man misunne de friske, jevnaldrende som faktisk er bærebjelker i velferdsstaten? Dessverre hersker likhetsidealet in absurdum. Med så stor arbeidsinnvandring som vi har, bør vi i anstendighetens navn ikke mene og ikke si at eldre tar jobbene fra yngre.
