Av Silje Bringsrud Fekjær, professor ved Senter for profesjonsstudier, Oslomet
Publisert 20. januar 2020 kl. 09:25
Skal vi diskutere forskeres arbeidstid, er det nyttig å ta utgangspunkt i det vi vet om hvor mye forskere faktisk jobber – eller i hvert fall hvor mye de selv oppgir at de jobber. Ifølge NIFUs tidsbruksundersøkelser er den gjennomsnittlige arbeidsuken 44,7 timer for vitenskapelige og faglige ansatte ved universiteter og høyskoler. Høyest for professorer (48,8 timer), noe lavere for stipendiater (43,9 timer). Klart mer enn normalarbeidsuken, men samtidig betraktelig lavere enn de anekdotiske eksemplene på 70 timers arbeidsuker som har vært nevnt. Målt ut fra oppgitt arbeidstid er det ikke tegn til at arbeidslivet for forskere har blitt hardere, tvert imot finner NIFU at vitenskapelig ansatte i dag jobber fire timer mindre enn for 16 år siden.
Uavhengig av antall timer vi jobber har mange forskere en sjelden fleksibilitet i arbeidstid. For mange av oss er det fremdeles mulig å ta en ekstra uke på hytta på sommeren, hente ettåringen tidlig en dag han trenger det eller ta en dag med hjemmekontor og en rask skitur når snøen endelig kommer. Mulighetene for fleksibel arbeidstid varierer i løpet av året, den vil ikke være reell for alle i sektoren og fleksibilitet kompenserer ikke nødvendigvis for høyt arbeidspress. At vi ofte har en større frihet i arbeidstid enn de fleste andre yrker bør likevel nevnes når vi snakker om forskeres arbeidstid.
Arbeidspresset varierer innad i sektoren, og hvordan vi opplever arbeidspresset er avhengig av vår personlige situasjon. Det er flere faktorer som skiller enn hvorvidt forskeren har barn eller ikke. Mange av disse faktorene har vi begrenset mulighet for å påvirke selv. Publiseringspress, mulighet for fast ansettelse i fagområdet, forskningsandel i stillingen, egen helse, ekstra utfordringer hos barn og hvor mye partner og besteforeldre bidrar i ansvaret for barna – variasjoner i alt dette og mer til gjør at vi har svært ulike utgangspunkt når vi diskuterer arbeidstid.
Å fortelle andre hvor mye de bør jobbe er for meg en lite konstruktiv inngang til debatten. Jeg ønsker ikke å sette meg på en høy hest og fortelle alenemoren at hun må jobbe 50 timer i uka hvis hun vil forbli i forskningen, eller si til den unge forskeren med midlertidig stilling i et kompetitivt miljø at det bare er å gå hjem klokka fire. Å diskutere hvordan vi bruker den tiden vi er på jobb, og hvordan vi ønsker å bruke den, er mer interessant.
Tidsbruksundersøkelser fra NIFU og AFI viser at andelen av arbeidstiden som blir brukt på forskning har sunket litt de senere årene og nå ligger rundt 29 prosent.
Mange oppgaver blir pålagt oss og er utenfor vår kontroll. Samtidig finnes det fremdeles noe rom for å gjøre sine egne prioriteringer av tid i akademia. Nilsen og Skarpenes ved Universitetet i Agder har publisert en interessant liste over tidstyver i akademia, som gir oversikt over oppgaver som de ansatte bruker tid på. De skiller imidlertid ikke mellom oppgaver som vi er absolutt nødt til å gjøre, og oppgaver som vi i større grad kan velge å prioritere ned.
Det er fra vil- og bør- listen jeg kutter
For min egen del er det bare to ting som står på min absolutte må-liste over arbeidsoppgaver: Undervisning og forskning som hører under hovedstillingen min. På vil- og bør- listen min står det atskillig mer som jeg også gjør en del av, som å skrive dette innlegget. Jeg ønsker meg ikke et akademia hvor forskere sier nei til alle forespørsler og murer seg inne. Men i de periodene hvor arbeid- og familiebalansen min ikke går opp er det fra vil- og bør- listen jeg kutter. Man kan faktisk overleve i akademia uten å ha bistilling, ta på seg mye ekstern sensur, reise på fire konferanser i året eller si ja til alt av gjesteforelesninger. Stipendiater kan si nei til å skrive et ekstra bokkapittel som ikke skal inn i avhandlingen og unngå å ta på seg eksterne undervisningsoppdrag. Prioriterer man hardt, har mange av oss muligheter for å kutte ned på noe.
Hvis forskere klager over at de ikke får tid til alt de vil gjøre innenfor normalarbeidsuka samtidig som de har en toerstilling eller tar på seg mye eksterne oppdrag, har jeg begrenset forståelse for det. Har du 120 prosent lønn, kan du ikke være overrasket over at du ikke får gjort alt du skal innenfor 37,5 timers uke.
Har du 120 prosent lønn, kan du ikke være overrasket over at du ikke får gjort alt du skal innenfor 37,5 timers uke.
For samfunnet og fagfellesskapet er det mange gode grunner til at akademikere bør bidra på flere fronter. Personlig går man også glipp av muligheter når man sier nei til mye. Men vi har et visst rom for valg: Dersom du ønsker å jobbe mye og har mulighet til det, kan du være mindre streng med prioriteringen av tid. Dersom du må eller vil begrense hvor mye du jobber, må du trolig si nei til mer. Jeg påstår ikke at disse prioriteringene er enkle å finne ut av, og jeg har ingen fasit på hvordan de bør se ut. Hva som skal prioriteres avhenger både av stillingen man er i og personlige preferanser.
I debatten om forskeres arbeidstid skulle jeg ønske vi kunne snakke mer om hvordan vi selv kan og vil prioritere og mindre om hvor mye vi mener andre bør jobbe.
