Av Siri Lindstad
Publisert 10. mars 2023 kl. 12:52
Pål Kristian Eriksen
Språk på sotteseng. Hvorfor dør små språk og hvordan kan vi redde dem?
Pax, 2023
221 sider
Veil. pris: kr 399
«Han skriver uanstrengt og energisk, og han har teft for de gode historiene og de fargerike detaljene.»
Sotteseng og språkdød, krisetilstand og lingvistisk masseutryddelse. Pål Kristian Eriksen, rådgiver for minoritetsspråk i Språkrådet, tar i bruk sterke ord for å beskrive situasjonen for verdens små språk.
Det finnes et sted mellom 6000 og 7000 språk i verden, heter det i Språk på sotteseng, men bare de siste femti årene har vi mistet i alle fall 220 av dem. Gamle folk går ut av tiden, og med dem risikerer vi at både grammatikken og vokabularet dør i de små språkene som de yngre generasjonene av ulike grunner knapt kjenner til.
Først blir man jo fortvilet, der man sitter og leser. Man får lyst til å styrte av gårde med oksygenapparatet under armen til det som gjerne er fjerntliggende områder, til dit hvor det siste mennesket som er i stand til å forme vettuge setninger på akkurat dette språket, nå snart har sagt sine siste ord. Og man får lyst til å rope ut: Finnes det en lingvist med opptaker her?
Men så siger likegyldigheten på, i alle fall hos denne leseren, og det er det jeg kjenner at jeg må prøve å formulere noe rundt i denne anmeldelsen.
For fire år siden anmeldte jeg Eriksens forrige bok, Nye språk i Norge, og trivdes også da lenge godt i hans selskap. Han skriver uanstrengt og energisk, og han har teft for de gode historiene og de fargerike detaljene. I årets bok tar han oss for eksempel jorda rundt i løpet av knappe førti sider og byr på språklige særtrekk og finurligheter. Det minner om odysseen vi var på i forrige bok, selv om forfatteren da konsentrerte seg om vitale enkeltspråk. Nå spretter vi mellom språkområdene og får for eksempel høre om hvordan hver landsby i Dagestan i Kaukasus har sitt eget unike språk, og hvordan tegnspråk på ingen måte har en internasjonal standard, som man kanskje kunne tro. Eriksen argumenterer også overbevisende mot dem som tror at norsk skriftspråk er truet, og han redegjør for hva som egentlig regnes som et språk, for å nevne noen høydepunkter.
Men nå, som i forrige bok, kjenner jeg meg snart mer svimmel enn opplyst, og jeg tror det handler om flere ting.
For det første er jeg skeptisk til de store, skremmende ordene – død, masseutryddelse og så videre. Det er noe med tiden vi lever i, der alt ser ut til å ligge på nettopp sotteseng – klimaet, demokratiet, verdensfreden, den norske velferdsstaten. Jeg er allerede nummen nok, om jeg ikke skal forholde meg til enda en krise jeg ikke helt klarer å se hvordan jeg skal håndtere.
For det andre savner jeg menneskene, både språkbrukerne selv og de som jobber i feltet med å bevare språkene. De som snakker de truede språkene, er stort sett navnløse. Samtidig er Språk på sotteseng en bok uten kilderegister og referanser, kun en kortfattet «takk til» helt bakerst i boka. Det gjør det vanskeligere å få grep om stoffet, som er så omfattende at man trenger flere hender å holde i enn bare forfatterens.
For det tredje er jo den eventuelle språkkrisen nært knyttet til alle de andre nevnte krisene, noe Eriksen er innom flere ganger, men aldri helt utvikler. Når små språk forsvinner som konsekvenser av ensretting og nasjonalisme, politisk undertrykkelse, krig og katastrofer, da er vel språkenes undergang først og fremst et symptom på noe – mer enn at de er problemet i seg selv.
Eriksen har et sitat som vitner om dette, fra et intervju med bestyreren for Svanviken arbeidskoloni, der tatere/romanifolk ble tvangsinternert det meste av 1900-tallet. I intervjuet fra 1963 sier bestyreren: «Det vi gjør, er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk og deres livsform.» Og det er ikke lenge siden at dette ble sagt, i vårt eget land, men likevel er det seksti år siden, og i dag er romani et av Norges nasjonale minoritetsspråk. Vi har i alle fall begynt en høyst nødvendig gjenoppliving, og romani er dermed ikke et av de språkene som har dødd de siste femti årene. Så hvem er dagens Svanviken-bestyrer, om man skuer verden over? Hvem skal vi stille til ansvar for det som skjer av språkdød i dag?
Språk på sotteseng har potensialet til å bli en politisk viktig bok, men da må kampen for de små språkene settes inn i en større sammenheng, og noen må i større grad ansvarliggjøres.
Slik boka er nå, forsvinner menneskene selv ut av Eriksens historie, det være seg de som snakker de truede språkene, eller de som truer dem. Eriksen har viet siste kapittel til norsk språkpolitikk, der vi i det minste nå har fått på plass en norsk språklov som favner rettigheter både for små og store språk. Betyr det at det finnes en norsk språkpolitisk modell som bør eksporteres? Eller finnes det andre nasjoner som har noe å lære oss? Se, det skulle jeg gjerne hørt mer om.
