Paolo Macchiarini ble i 2015 fulgt av et svensk dokumentarteam. Dokumentaren Experimenten ble vist på SVT i januar 2016. Foto: Lars Granstrand/SVT/Dokument inifrån: Experimenten

Stjernefall - historien om Paolo Macchiarini

Stjernefall - historien om Paolo Macchiarini

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 3. mai 2016 kl. 09:46

Internasjonale toppforskere skulle styrke Karolinska Institutets posisjon. Ansettelsen av Paolo Macchiarini har vist seg å bli universitetets største feiltrinn.

De hadde ansatt en frelser. På et fagfelt som skulle revolusjonere alt. Snart skulle vi ikke lenger frykte at organene våre gikk i stykker. Snart skulle vi kunne lage nye, syntetiske organer som ville vokse sammen med kroppen, bli en del av oss. Så mange liv skulle reddes, og superstjernen Paolo Macchiarini skulle lede an.

Høsten 2010 ble den italienske kirurgen og forskeren ansatt som gjesteprofessor på Karolinska Institutet (KI) og overlege på Karolinska Universitetssjukhuset (KS) i Stockholm. Han var kjent for sin kirurgiske dyktighet, sine revolusjonerende metoder og sin sterke utstråling. Institusjonen som avgjør hvem som får Nobelprisen i fysiologi eller medisin, og en av verdens mest omtalte forskere og kirurger skulle gå sammen om å lede en større strategisk satsing innenfor stamcellebiologi og regenerativ medisin.

Når vi nå nærmer oss sommeren 2016, er Karolinska et annet sted enn det var. Glansen har avtatt. Avsløringer om forskningsfusk og mennesker brukt som forsøkskaniner har ført KI ut i en krise det kan ta år å rydde opp i. Men er alt Macchiarinis feil, eller kan skylden legges på en organisasjon som lot det skje?

– Jeg forsto fra begynnelsen at det var en varm potet. Jeg forsto at man fra Karolinska Institutets side ikke ville at han skulle felles for forskningsfusk.

LES OGSÅ: Skarp kritikk av Karolinska i Macchiarini-granskingen 

Den pensjonerte medisinprofessoren Bengt Gerdin sitter i sitt hjem i Uppsala, et godt stykke utenfor Stockholm. Inne i hovedstaden begynner det så vidt å roe seg etter at fortvilelse og katastrofestemning har regjert KI i månedsvis. Han har kunnet observere, tidvis med raseri, hvordan ledelsen har håndtert det som nå bare kalles «Macchiarini-affären». Raseriet er velbegrunnet. Det var han som ble hentet inn som ekstern gransker for å utrede anklagene om forskningsfusk rettet mot Paolo Macchiarini. Det var hans konklusjoner som ble satt til side av et rektorat som sto fullt og helt bak sin stjerneforsker, til tross for overveldende bevis. Gerdins og andres beskrivelser av forløpet etterlater et inntrykk av et så sterkt kollektivt ønske om at det utrolige skulle være sant, at man valgte å se en annen vei.

Pasienter døde

Prestisjen ved KI var høy. Forventningene til Macchiarini var store. Det var forventet at han skulle gjennomføre banebrytende operasjoner innen bare tre måneder. Om noen skulle klare det, var det han. Noe forsinket, men likevel kort tid etter ansettelsen, begynte de første eksperimentelle operasjonene på dødssyke pasienter. Pasientene hadde ødelagte luftrør. De skulle få en ny sjanse ved hjelp av en helt ny teknikk. Et kunstig luftrør i plast skulle behandles med pasientens egne stamceller. Siden plasten var porøs, full av luftlommer, skulle stamcellene feste seg, og etter operasjonen skulle nytt vev begynne å gro inn i røret, det skulle utvikle seg nye slimhinner og nye blodårer. Plastrøret skulle bli en del av kroppen.

Den første operasjonen ble gjennomført 9. juni 2011. I november samme år beskrev Macchiarini og hans forskningsgruppe resultatene av operasjonen i en artikkel som ble publisert i The Lancet. Resultatene virket gode, røret var etter noen måneder dekket av kroppens eget overflatevev (epitel), som ble beskrevet som nesten helt friskt. Artikkelforfatterne framstilte det som en suksess: «The successful overall clinical outcome of this first-in-man bioengineered artificial tracheobroncial transplantation provides ongoing proof of the viability of this approach.» Forfatterne mente altså at denne nye metoden burde videreføres.

I november 2011 ble den andre pasienten operert. Han døde imidlertid bare måneder etter operasjonen, i mars 2012. Sommeren 2012 ble en ny pasient operert. Da implantatet kollapset etter kort tid, gjennomførte Macchiarini en ny transplantasjon. I januar 2014 døde også den første pasienten. Av de tre som ble operert på Karolinska, er det kun den tredje pasienten som fortsatt lever, men hun får konstant intensivbehandling i USA i påvente av en full lungetransplantasjon, som også vil redde luftrøret. Ifølge Bengt Gerdin skal denne pasienten, sist han hørte om henne, ha hatt behov for sug i halsen hver 4. til 6. time for ikke å bli kvalt av sitt eget slim.

Så langt ser det ille ut. Men det blir verre.

Grov forskningsfusk

Etter det første dødsfallet stanset sykehuset videre operasjoner med den nye teknikken, men Macchiarini og hans medforfattere fortsatte å publisere artikler som viste til gode resultater. En belgisk forsker mente det var for utrolig til å være sant. Han anmeldte Macchiarini for forskningsfusk i juni 2014. Omtrent på samme tid begynte noen av Macchiarinis kolleger å bekymre seg. Også de anmeldte ham til KIs ledelse for forskningsfusk. Måneder uten reaksjon gikk, og først i november 2014 fikk Bengt Gerdin en telefon fra rektor Anders Hamsten med forespørsel om å granske saken. I mai 2015 konkluderte Gerdin utvetydig: Macchiarini hadde gjort seg skyldig i flere tilfeller av grovt forskningsfusk. I likhet med varslerne hadde Gerdin sammenliknet beskrivelsene i de vitenskapelige artiklene med dokumentasjonen i pasientjournalene. Det var to ulike verdener.

– Jeg fant at man hadde beskrevet resultatet av de tre operasjonene på feilaktig måte, først og fremst i The Lancet i 2011. De skjønnmalte resultatene, som var mye dårligere enn beskrevet. De skrev at det hadde blitt skapt nytt vev over det kunstige luftrøret, og at det var skapt nye blodårer i røret. Begge deler ville ha vært indikatorer på suksess. Men ikke noe av dette fantes i virkeligheten, sier Gerdin. – Dessuten hadde man påstått at man hadde tillatelse fra den forskningsetiske komiteen. Den manglet. Det var løgn.

Sommeren 2015 kom ledelsen ved KI med sin konklusjon om de grove anklagene. Rektor Anders Hamsten, rektorråd Jan Carlstedt-Duke og forskningsdekan Hans-Gustaf Ljunggren konkluderte med at Macchiarini var uskyldig.

– Jeg forsto ikke hvordan man kunne gå forbi mine funn. Men samtidig var jeg ikke overrasket over at de forsøkte å få det til å se ut som om det ikke var forskningsfusk, sier Gerdin i dag.

– Jeg visste at mye penger var investert i dette, og mye goodwill, at regenerativ medisin og stamcelleforskning betydde mye for KI. Jeg forsto det ville føre til mye badwill om man fant at viktige deler av den virksomheten skulle være basert på fusk. Man hadde fått store statlige tilskudd, og strategiske fond hadde finansiert mye av virksomheten.

Avsløringen

Kostnadene ved å høre på Bengt Gerdin virket kanskje for store for ledelsen ved KI. Men kostnaden ved å lukke ørene skulle vise seg å bli større. På dette tidspunktet kjente ikke svensk offentlighet til at den erfarne dokumentaristen Bosse Lindquist jobbet med en dokumentar om Macchiarini. I januar 2016 blir dokumentaren Experimenten i tre deler vist på SVT. Den avslører at den første pasienten som ble operert, levde sine siste år i smerter. Obduksjonsrapporten viste at plastrøret satt helt løst og ikke var blitt en del av kroppen. Trøsten kunne være at han fikk to år lenger å leve, men dokumentaren stiller også spørsmål ved om livet egentlig ble forlenget, eller om det bare ble mer smertefullt. Men ikke bare har Macchiarini operert dødssyke pasienter i Sverige. Samtidig som han var ansatt ved Karolinska, jobbet han ved Kuban universitet i Krasnodar i Russland. Der opererte han pasienter som var langt friskere. En av dem var Julia Tuulik, en tidligere danser som måtte puste gjennom et hull i halsen etter en bilulykke. Hun levde i pine, men kunne leve lenge. I juli 2012 ble hun operert av Macchiarini ved universitetssykehuset i Krasnodar. Det kunstige luftrøret kollapset, og hun ble operert igjen. Moren beskriver i dokumentaren hvordan hun kjenner en stank fra Julia. Halsen hennes råtnet. I september 2014 døde også hun.

I alt avdekker Bosse Lindquist seks dødsfall etter Macchiarinis banebrytende operasjoner. Totalt skal åtte pasienter ha blitt operert. Den direkte anklagen i dokumentaren er at Macchiarini har eksperimentert uten de rette tillatelser, uten å ha gjennomført dyreforsøk i forkant. At menneskene er forsøksdyrene.

Macchiarini avviser i dokumentaren alle anklager. Han virker hissig, svarer unnvikende og kommer med spydigheter og motspørsmål. Lindquist intervjuer også rektor Anders Hamsten. Det er en pine å se på. Han stammer og bortforklarer. Han ribbes for sin troverdighet.

Dokumentaren setter KI på hodet. Alt står på spill.

Venn med paven og Obama

Tilfeldighetene fører til at andre sider av Paolo Macchiarinis liv kommer til overflaten på omtrent samme tid. Det amerikanske magasinet Vanity Fair publiserer en noe mer fargerik historie om hvordan han skal ha lurt en amerikansk TV-produsent, Benita Alexander, til å tro at de skulle gifte seg. Også denne fortellingen skal vise seg å få følger for Karolinska. Benita Alexander jobbet egentlig med et TV-program for NBC om Macchiarini, med den slående tittelen «A leap of faith». Hun falt selv for hans sjarm. Han avslørte for henne at han var pave Frans’ personlige lege, og at paven selv ville forrette i bryllupet deres. Våren 2014 hadde bryllupsinvitasjonene blitt sendt ut til Macchiarinis påståtte venner, som Obama, Clinton, Putin og Sarkozy. Venner var også Andrea Bocelli, Kofi Annan, Russel Crowe og Elton John. 13. mai 2014 sa Benita Alexander opp jobben sin i NBC, hun skulle jo flytte til Europa med sin Paolo. Men allerede dagen etter begynte historien å rakne. En venn gjorde henne oppmerksom på at paven skulle være på offisiell reise i Sør-Amerika samtidig som bryllupet skulle finne sted. Da fattet Alexander mistanke. Og ganske riktig – etter å ha hyret inn en privatetterforsker fant hun ut at Macchiarini var gift. Overfor magasinet avviser Vatikanet koblingen. Vanity Fair går videre i historien og finner ut at det ikke bare er privat Macchiarini skal ha løyet. Mer relevant for Karolinska er at CV-en hans har flere feil. Flere oppførte professorater og førsteamanuensisstillinger skal være feilaktige. Hadde Karolinska tatt ringerunden som journalisten tok, hadde det blitt oppdaget.

– Jeg skal ikke si at han er psykopat, men jeg tror vi er skapt for å la oss forføre av mennesker som har en viss evne, en viss måte å være på, sier granskeren Bengt Gerdin.

– Det er flere spørsmål her. Hvorfor ansatte man ham når det ringte varselklokker rundt om i Europa? Hvorfor hadde man ikke bedre kontroll på CV-en hans? Og hvordan reagerte man da man begynte å se at alt ikke var ok?

Fremskritt fra skandaler

Nå stiller hele Sverige de samme spørsmålene som Bengt Gerdin, og februar 2016 blir det totale vendepunktet. KI ser seg nødt til å etterforske CV-anklagene og konkluderer etter kort tid at joda, det er feil i Macchiarinis CV. Likevel får han ikke sparken. Presset i svensk offentlighet øker, og flere granskninger iverksettes. 7. februar går sekretær i Nobelkomiteen ved KI Urban Lendahl av. 13. februar går Anders Hamsten av som rektor og medlem av Nobelförsamlingen som avgjør Nobelprisen. Også tre andre medlemmer av Nobelförsamlingen trekker seg. 22. februar meddeler rektorråd Jan Carlstedt-Duke og forskningsdekan Hans Gustaf Ljunggren at de begge går av. 3. mars igangsetter regjeringen en prosess for å skifte ut KIs styre. Først 23. mars blir Paolo Macchiarini avskjediget.

– I Macchiarinis tilfelle er det åpenbart at det er en person som kan forblinde de fleste, sier Karin Dahlman-Wright. Hun er utnevnt av regjeringen til vikarierende rektor inntil videre. Hun har fått oppgaven med å rydde opp, få alt på bordet, finne ut hvordan det kunne skje, og hva man kan gjøre for at det ikke skal skje igjen.

– Jeg tror vi kan lære at man kan bli forblindet av fremgang. Jeg mener vi har lært oss at vi må være mye mer forsiktige når vi rekrutterer internasjonale toppforskere, sier hun med henvisning til CV-feilene. – Hadde man sjekket det ordentlig, hadde man blitt mistenksom. Jeg tror også vi har lært oss at det viktigste ikke er de mest spektakulære eksperimentene, og at man aldri må kompromisse på kvalitet og etikk.

LES OGSÅ: Paolo Macchiarini forsvarer seg

Men hvorfor har en av verdens fremste forskningsinstitusjoner ikke lært seg dette før? Dosent i medisinsk etikk ved KI, Niklas Juth, peker på at nettopp slike saker fører forskningsetikken videre. De strammer opp systemene.

– De forskningsetiske fremskrittene skjer nesten alltid som resultat av en skandale. Dette tvinger KI til å vurdere hvordan man følger lover og regler, og kan på sikt gagne universitetet.

– Kan det være snakk om en systemsvakhet – noe ved Karolinska i seg selv som førte til at dette skjedde?

– Jeg vet ikke. Dette kunne nok hendt andre steder også. Men risikoen kan kanskje være større når man rekrutterer internasjonalt anerkjente forskere med høy profil. Det finnes også en hype rundt stamcelleforskning, med store forhåpninger. Det øker også risikoen. Det er vanskelig å tro at revmatologisk forskning skal rammes av en sånn skandale.

Lav takhøyde

Forsker og lege Astrid Seeberger er imidlertid av en annen oppfatning. Hun er en av de ansatte ved KI som har reagert sterkt mot en ukultur ved universitetet.

– Det finnes en tilbøyelighet på KI til ikke å gjøre skikkelige virkelighetsorienteringer. Man trodde på at han var en verdensstjerne. Man stolte mer på ham enn på kollegaene, som kom med alvorlig kritikk av Macchiarini allerede i 2014.

Når Forskerforum snakker med Seeberger, har hun akkurat vært inne på et møte med programrådet for legeutdanningen på KI, hvor hun selv har vært med tidligere. De ville høre hennes synspunkter på legeutdanningen i lys av den kritikken hun har fremsatt i media. Seeberger er mer håpefull på KIs vegne nå enn tidligere i år.

– Ja, det er jeg. Nå har vi en stor diskusjon om hvordan vi kan forbedre virksomheten, forbedre samtaleklimaet, og få større takhøyde. Takhøyden for intern kritikk har vært meget lav. Man fikk ikke stille spørsmål ved direktiver som kom ovenfra. Vi skulle bare utføre selv om det var fornuftige spørsmål. Det er en lang vei å gå, men jeg opplever at det finnes en vilje til å endre på dette nå.

Kulturproblem

En av Niklas Juths samarbeidspartnere i Norge er professor i medisinsk etikk ved NTNU i Gjøvik, Bjørn Hofmann. Han mener kultur er viktig i slike saker, og at det kan være forskjeller mellom Sverige og Norge.

– Hvis du har en kultur som er veldig aktpågivende, som har forsøkspersonenes ve og vel i sentrum og som er opptatt av forskernes og forskningens rykte, er risikoen for at brudd kan skje, mindre enn om det fokuseres på raske resultater og forskningsprestisje, sier Hofmann.

Han har sammen med blant andre Juth undersøkt holdningene til etikk blant doktorgradskandidater i medisin ved Karolinska og ved Universitetet i Oslo. Funnene viser noen signifikante forskjeller. Kandidatene ved Karolinska uttrykte litt større vilje til tvilsomme handlinger enn kandidatene ved UiO. Hofmann understreker at undersøkelsen ikke gir grunnlag for å si at det er en ukultur ved KI.

– Både KI og UiO vil være prestisjeuniversiteter, men KI ligger hakket foran og har vært flinke til å rekruttere internasjonalt. Når det kommer store stjerner som hausses opp, kan man bli ivrig. Man vil gjerne tro at deres integritet er like høy som deres faglige dyktighet. Det er ikke nødvendigvis en korrelasjon.

Også rektor Dahlman-Wright tror kultur kan ha spilt inn i denne saken.

– Det er selvsagt ikke den eneste årsaken, men det er en del av det hele. Man må våge å være åpen om misforhold og ta tak i det raskt.

– KI har en høy stjerne, og omtales ofte som et av verdens beste medisinske universitet. Har dere vært rammet av hybris?

– Nei, jeg tror egentlig ikke det. Men blant universitetene er KI Sveriges fremste spiller på den internasjonale scenen. I den situasjonen kan vi koste på oss å være ydmyke. Det kan vi så klart bli bedre på.

– Har manglende ydmykhet bidratt til denne situasjonen?

– Det har i hvert fall ikke gjort situasjonen bedre. Kanskje har vi blitt fartsblinde. Vi sikter høyt, KI har høye ambisjoner, og det skal vi ha. Det er vårt oppdrag fra regjeringen og samfunnet. Men selv om vi har høye ambisjoner, må vi selvsagt ha orden på organisasjonen.

– Fusk blir oppdaget

KI har fått seg en alvorlig knekk. Flere som Forskerforum har snakket med ved Karolinska, beskriver en stemning preget av uro og fortvilelse blant de ansatte og i den svenske offentligheten. Nå, noen måneder senere, begynner det også å gro ny lærdom.

– Jeg har mange studenter som tenker mye på dette, sier Niklas Juth. – Det er nesten sånn at jeg må begynne hver forelesning med å prate om dette.

– Hva sier du til dine studenter?

– Det viktige budskapet er å formidle at det finnes en forskningsetikk, det finnes lover og regler. Og hadde man holdt seg til dem, hadde dette mest sannsynlig aldri hendt. Det er ikke loven eller forskningsetikken det er noe feil med, men hvordan saken er blitt håndtert. Det kan kanskje være en liten trøst.

Samtidig finner Juth trøst i at forskningsfusk har en forunderlig iboende egenskap: Det blir alltid avslørt.

– Man kan stole på at det blir oppdaget før eller senere. Det er det positive med forskningsmiljøet. Folk gransker hverandre. Å vise at andre gjør feil er en måte å gjøre karriere på.

 

Det har ikke lykkes Forskerforum å få kontakt med Macchiarini. Tidligere i vår uttalte han seg til Associated Press og avviste alle anklager:

– Anklagene som er fremsatt mot meg er fullstendig falske. Jeg er nå i ferd med å instruere advokater til å forsvare meg med all kraft.

Det foregår nå 15 ulike utredninger av saken i Sverige, inkludert en politietterforskning. Varslerne ved KI har nylig mottatt årets varslerpris av Transparency International i Sverige.

LES OGSÅ: