Av Av Enrico Riccardi, postdoktor ved Universitetet i Oslo og styremedlem i Stipendiatorganisasjonene i Norge, Barbara Carvalho, ph.d.-stipendiat ved Universitet i Agder og Eli Smeplass, førsteamanuensis ved NTNU
Publisert 8. mars 2021 kl. 18:40
De er billig arbeidskraft, høyt utdannet, med et sterkt press for å prestere, men kan erstattes om de slites ut. Det er et økende fokus på postdoktor-kategorien som en utfordring. Det er positivt at man fremhever problemene for denne utsatte gruppen forskere, men vi er bekymret for bruken av midlertidige kontrakter. Vår forskning viser at interne søkere får fortrinn når faste stillinger lyses ut. Forestillingene om rettferdig konkurranse i akademia er en illusjon.
Forslaget om å begrense antallet postdoktor-stillinger en forsker kan ha, viser en manglende forståelse av hva det er som er hovedutfordringen med denne stillingstypen i dag, og vil ødelegge for forskere som allerede kvalifiserer seg i det norske systemet. Det handler om at det i dagens system er beleilig å ansette postdoktorer, uten at det finnes regelverk som sikrer at de blir behandlet som en investering for institusjonen.
Vi har en pågående studie som kartlegger både postdoktorer og andre juniorforskeres beskrivelser av sine arbeidsmuligheter, og var ute før jul og kommenterte hvordan våre resultater er nedslående. Forskningsprosjektet Careers Within Academia utforsker institusjonalisert diskriminering av de midlertidig ansatte som også faller mellom stillingskategoriene i akademia. Nesten halvparten av våre 193 respondenter svarte i fjor sommer at interne kandidater har fordeler i jobbsøkerprosessen, og mange opplever å bli forbigått i sin videre karriere.
Mens antallet postdoktorstillinger øker eksponentielt, er ikke veksten i faste stillinger i samme størrelsesorden. Forskerforum skriver at veksten av postdoktorer er seksdoblet, men problemet er trolig enda større. Stillingskategorien ‘forsker’ er i realiteten det samme som postdoktorer, men registreres ikke på samme måte i den formelle statistikken. Skjevheten skyldes at midlertidig ansatte med doktorgrad er svært attraktive arbeidstakere. De har fullført sine kurs og er mer produktive, og mindre kostbare. Deres lønnskostnader er noe høyere enn stipendiater, men et godt stykke unna de fast ansatte. Mange i denne typen stilling brukes til å tette hull i organisasjonene. De blir satt til å undervise kurs som midlertidig mangler undervisere, eller i kortlevde forskningsprosjekter for å fullføre disse. Disse stillingene bidrar neppe til kvalifisering.
Problemet er at det ikke er noen incentiver for institusjonene til å skape reelle muligheter for å fortsette i fast stilling. Forestillinger om konkurranse som en kvalitetshevende mekanisme i sektoren slår skjevt ut for internasjonale arbeidstakere som diskrimineres når de faste stillingene lyses ut. Skjevheten mellom faste og midlertidige stillinger vil bare øke om man ikke endrer utnyttingen som skaper ustabile karrierer for hele denne gruppen.
Våre data viser at mange opplever ansettelsesprosesser som urettferdige. Informantene i studien forteller at søkere har fortrinn om de har nettverk ved institusjonene, personlige bekjentskaper eller allerede har en intern tilknytning. Videre beskrives rekrutteringsprosessene som lite transparente og tidvis urettferdige ettersom stillinger er skreddersydd for spesifikke kandidater. Språk er tydeligvis også en barriere for fast ansettelse. Dersom man krever gode norskkunnskaper for å være en aktuell kandidat, må nødvendigvis språkopplæring tilbys og prioriteres for alle som ansettes i midlertidige kontrakter. Dette er ikke realiteten i dag. Vi ser dessuten at det fremdeles er slik at mange av de faste stillingene kun lyses ut på norsk. Her har ikke ansvaret som følger med internasjonaliseringsstrategiene norske institusjoner etterstreber blitt tilstrekkelig adressert. Det må derfor forpliktelser til for å endre utnyttingen i sektoren.
Les forskerforums reportasje om postdoktorer her: Postdoktor: én sjanse – stor risiko
Samspillet mellom eksternt finansierte stillinger fra Forskningsrådet og lokal ansettelsespolitikk skaper et løst koblet system, hvor ingen har ansvaret for sammenheng mellom midlertidiges arbeidsoppgaver og kvalifisering til fast ansettelse. Derfor blir postdoktorer og andre forskere i mange sammenhenger brukt som publiseringsmaskiner uten reell mulighet til å eie og drive sine egne prosjekter.
Økonomien til universitetene er mer eller mindre stabil over tid. Allikevel slutter mange talenter i akademia på jakt etter sikrere stillinger. Konkurransen som skapes av misforholdet mellom de som er innenfor og de som er utenfor de trygge stillingene, resulterer i at postdoktorer og forskere ofrer sin helse og sitt liv for å ikke bli ekskludert.
Disse midlertidige kontraktene bør innebære krav til institusjonene om å jobbe for å sikre sine kandidater videre muligheter etter endt arbeidsforhold. Målet må være å forberede kandidatene til opprykk gjennom å tilby dem muligheter til å få undervisningserfaring, skrive søknader for eksterne midler, mobilitet og å utvikle sin forståelse av og selvstendighet i forskningsfeltet de inngår i. Juniorforskere må også få tid og mulighet å sette seg inn i pågående endringer i sektoren, som eksempelvis åpen publisering. Stillingene bør derfor også innebære tid til å drive egen forskning, karriereplanlegging og å være uavhengig fra forskningsmiljøet som har engasjert vedkommende.
På denne måten kan sektoren også ta ansvar for å investere i sine arbeidstakere og ikke bare bruke dem til å slukke branner, dekke midlertidige behov og pynte på egen publiseringsstatistikk.
Les også:
