Av Julia Loge
Publisert 10. mars 2025 kl. 11:09
I 2025 er det flere som trekker den politiske og økonomiske støtten til noe av det som har vært grunnleggende virkemidler for åpen tilgang. Kan noen av endringene bringe nytt håp til forskningsmiljøenes egne tidsskrifter, eller går alt til altomfattende plattformer?
Ved PRIO (Institutt for fredsforskning) mener direktør Henrik Urdal at prispresset mot forlagene dyttes over på tidsskriftredaksjoner og tidsskrifteiere, slik at PRIO må grave dypt i egne lommer for å drive tidsskrifter.
– Tidsskriftene er mye mer enn bare tidsskrifter, protesterer Urdal.
– Mange kjenner på at hele publiseringsmarkedet er i en krise, sier Johanne Raade, bibliotekdirektør ved UiT Norges arktiske universitet og leder av rådet som forhandler nye publiseringsavtaler med forlagene.
Noen av krisene er nærmest drevet av tiltakene som skulle redde publiseringssystemet, som å bytte ut tidsskriftabonnementer med publiseringsavgift (APC). The Gates Foundation, som blant annet støtter medisinsk forskning, har bedt forskerne publisere med åpen tilgang siden 2016 og dekket publiseringsavgiftene. Men fra 1. januar i år dekker de ikke lenger slike avgifter. I stedet vil de bruke pengene på å støtte gratis publisering i tidsskriftene publisert av den gigantiske digitale publiseringskanalen PLOS.
En annen endring er at fra 2025 vil ikke lenger cOAlition S, som sto bak Plan S, støtte publiser-og-les-avtaler (PAR). Koalisjonen mener det er fare for at disse avtalene kan bli permanente, i stedet for at de bidrar til at abonnementstidsskrifter kan bli helt åpne.
Også den norske strategien om åpen publisering etter 2024 ønsker seg vekk fra PAR-avtaler og publiseringsavgifter. Likevel er det nettopp en PAR-avtale norske institusjoner har fått med storforlaget Elsevier.
– Forhandlingsrådet har vært klare på at PAR-avtaler er problematiske og trolig ikke framtiden, men det er det som tilbys der ute nå. Så da ble det en PAR-avtale igjen i år, sier Raade, forhandlingsrådets leder.
En tredje nyhet i 2025 er at Forskningsrådet og ni andre forskningsfinansiører går sammen om å støtte Open Research Europe (ORE), en felles plattform for åpen publisering der det er gratis både å lese og publisere. I likhet med PLOS-tidsskriftene dekker ORE alle fagfelt.
Men Urdal ved PRIO mener at plattformer som PLOS og ORE ikke kan erstatte de dedikerte tidsskriftene. For når de skal være åpne for alle fagfelt, forsvinner det faglige fellesskapet han opplever rundt PRIOs tidsskrifter.
– Ingen leser PLOS One, man leser enkeltartikler, sier Urdal, selv om han også har valgt PLOS One for å publisere sin forskning.
Sammen med internasjonale konferanser og foreninger er tidsskrifter en viktig del av å skape et fagmiljø, mener Urdal.
– Tidsskriftene er et internasjonalt nettverk for forskermiljøer som sørger for at man setter noen standarder for hva som er god forskning, sier Urdal.
PRIOs tidsskrifter og andre tidsskrifter med forankring i fagmiljøer har redaktører som kjenner de andre tidsskriftene som publiserer lignende forskning, og de kjenner forskningen godt. Det gjør det lettere for dem å veilede forfatterne videre til annet relevant arbeid.
– Det er kumulativt. Men i de store tidsskriftene, når du har redaktører som ikke har spesialkompetanse på feltet, får du ikke den kunnskapsgenereringen.
Når tidsskriftene er en del av fagmiljøet, er det også større vilje i fagmiljøet til å bidra, både hos arbeidsgivere som må sette av tid til redaksjonelt arbeid, og hos forskerne selv, som ofte bruker fritid på å lese og kommentere innsendte artikler.
– Man er jo fagfelle for tidsskifter man kjenner og selv publiserer i. Når man har personlige relasjoner til et nettverk og kjenner til redaktører og forfattere, har man et sterkere insentiv for å bidra. Man er med på å forme et felt, man yter ikke bare en tjeneste for et stort, multinasjonalt konsern.
Den norske strategien for åpen publisering etter 2024 ønsker seg tidsskriftene tilbake til forskersamfunnene, men Urdal mener sterke krefter trekker i motsatt retning. For hos PRIO merker de også konsekvensene av at forhandlerne presser ned prisene hos forlagene.
– Det presset videreføres på tidsskriftredaksjonene. Det kuttes i midlene som redaksjonene får til rådighet. Det er veldig synlig for de tidsskriftene som driftes av miljøer som PRIO. Hvis vi ikke har noen inntekter fra tidsskriftet, så har vi ikke penger til å drifte det.
Urdal forteller at det koster dem seks til sju millioner kroner i året å drive PRIOs to tidsskrift, blant annet lønnsutgifter til to fulle redaktørstillinger.
– Nå er vi i sluttforhandlinger om en avtale som gjør at vi ikke får full kostnadsdekning for våre kostnader knyttet til tidsskrifter. Det må dekkes av andre deler av PRIO-budsjettet, sier Urdal.
Derfor ønsker han seg at den støtteordningen som finnes for norskspråklige tidsskrifter i humaniora og samfunnsfag, utvides, slik at også internasjonale tidsskrifter av høy kvalitet med forankring i Norge kan gå over til åpen publisering. Slike tidsskrifter, der det er gratis både å lese og publisere og noen andre tar regningen, kalles «diamant».
Men å utvide støtteordninger i dagens pressede økonomi for forskningssektoren er ikke bare enkelt.
– Vi kunne tatt alt vi bruker på PAR-avaler, og brukt det på en diamant-løsning, som støtte til en del av tidsskriftene vi synes er gode. Det er komplisert, men det er en løsning, sier Raade.
I tillegg til Gates Foundation er det noen universiteter som har sagt opp avtalene med de store forlagene og bestemt seg for heller å bruke pengene på å bygge opp diamanttidsskrifter. Men de er for få nå til å utgjøre en kritisk masse.
Raade påpeker at universiteter over hele verden har penger til faglitteratur i sine budsjetter.
– Men hvordan det skal snus, det vet jeg ikke. Hvis noen vet, håper jeg de sier fra, sier hun.
