Av Julia Loge
Publisert 30. oktober 2018 kl. 22:19
Sosialt arbeid, faget til blant annet sosionomer, har internasjonalt vedtatte etiske prinsipper. Et av dem oppsummeres som «For å kunne hjelpe må tillit, åpenhet, redelighet, omsorg og nestekjærlighet være
elementer i relasjonen».
Øyvind Eikrem, førsteamanuensis i psykologi ved Institutt for sosialt arbeid ved NTNU, mener disse verdinormene erstatter vitenskapens krav om gyldighet med ønske om god smak og moral.
Eikrem ble beskylt for å ha brutt med verdiene da han ble intervjuet av nettsiden Resett i september. Der uttalte han seg kritisk til hvordan norske sosiale myndigheter håndterer unge asylsøkere fra krigsområder, og fortalte hvordan han mener oppvekst i krig former mennesker.
– Sosialt arbeid er både en akademisk disiplin, det er et fagfelt som praktikere utøver med et definert verdigrunnlag som referert ovenfor. Det handler om solidaritet, om menneskeretter og demokrati, og om å møte folk med respekt. Kulturalisering mener jeg bryter med dette verdigrunnlaget, sa professor Berit Berg til Universitetsavisa etter Resett-intervjuet.
Til Forskerforum forteller Eikrem om støtten han har fått fra andre psykologer, men han får også støtte fra nestorer innen sosialt arbeid.
– Sosialt arbeid har et klart verdigrunnlag, det er ikke noen tvil om det. Men selvfølgelig kan en kritisere verdigrunnlaget, både som universitetsansatt og profesjonsutøver, sier Dag Jenssen, førsteamanuensis i vitenskapsteori ved utdanningen i sosialt arbeid ved Oslomet.
Ifølge verdigrunnlagsdokumentet for sosialt arbeid, som er formidlet på norsk via fagforeningen FO, henvender de seg også til «studenter og undervisningspersonell ved utdanningene for yrkesgruppene».
Dekan Marit Reitan ved NTNUs Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap mener at profesjonsetikken først og fremst er viktig for studentene i deres framtidige yrkesutøvelse.
– Sammen med formelle lover og retningslinjer, danner profesjonsetikken et grunnlag for at våre kandidater handler ansvarlig og gjør gode verdivalg i yrkesutøvelsen. Dette er derfor en viktig del av vår undervisning, og studier av profesjoner er både et eget fag og et forskningsområde. Profesjonsetikken er ikke statisk, og det kan være ulike vurderinger. Jeg mener at det er viktig at studentene lærer seg å reflektere kritisk over temaet, skriver hun til Forskerforum i en epost.
Hun understreker at den enkelte vitenskapelig ansattes forskning og formidling av forskningsresultater er forankret i den lovfestede retten til akademisk frihet.
– Profesjonsetikk og faglig frihet er med andre ord ulike normsett, selv om disse normene innenfor profesjonsfagene kan være tett sammenknyttet i den enkelte vitenskapelige ansattes undervisnings- og forskningsaktivitet, skriver Reitan.
– Å stå opp for mennesker i sårbare situasjoner er en sentral verdi i sosialt arbeid. Mitt engasjement er ikke på tvers av min faglighet – det er en del av min faglighet, sa Berg.
Denne uttalelsen er noe av det Eikrem reagerer på.
– Det virker som om flere som uttaler seg, ikke skjønner forskjellen mellom å jobbe i en behandlingsinstitusjon og som forsker, sa Eikrem i intervjuet.
Jenssen ved Oslomet mener at vitenskapelig ansatte må kunne både støtte verdigrunnlaget og kritisere det.
– Det er reglene ved stedet du jobber som gjelder. Når yrket man har er som lærer og forsker på et universitet, gjelder verdigrunnlaget for universiteter. Det blir noe annet hvis du er utøvende profesjonsutøver, sier Jenssen.
Eikrem sier at disse normene er så tett sammenknyttet at «i en del av helse- og sosialfagene er det stramme rammer for hva du kan mene», slik at det hindrer god, faglig meningsbrytning.
Reitan, som uttaler seg på vegne av Institutt for sosialt arbeid, er ikke enig.
– Vitenskapelig ansatte innenfor sosialt arbeid har den samme akademiske friheten og ytringsfriheten som andre universitetsansatte.
