Av Andreas Høy Knudsen
Publisert 5. mars 2013 kl. 12:31
– Halve jobben til universitetet er å levere god undervisning, men denne oppgaven er ikke blitt tilstrekkelig honorert, sier Forskerforbundets leder Petter Aaslestad.
Forskerforum har i en artikkelserie belyst forskningsmeldingen, som offentliggjøres fredag 8. mars. Denne gangen: Utdanningskvalitet
Ifølge en fersk rapport fra Nokut har lærerne ved universiteter og høyskoler ikke tid til både god nok undervisning og god nok forskning. Dermed har kvalitetsreformen ennå ikke forbedret utdanningskvaliteten.
– De ansatte ved universiteter og høyskoler opplever et meget tøft press til å publisere hvis de skal ha noen som helst sjanse til å kvalifisere seg for faste vitenskapelige stillinger. Dette setter de ansatte i et krysspress som gjør det vanskelig å prioritere undervisning og veiledning, sier en av Nordens fremste utdanningsforskere, professor Gustav E. Karlsen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag.
Den kommende stortingsmeldingen om forskning vil etter all sannsynlighet tolke utdanning inn i et tett samspill med forskning og innovasjon. Ifølge en gruppe forskere som regjeringen har rådført seg med, bør undervisning og ansvar for studieprogrammer gi høyere uttelling, Norge bør innføre nye indikatorer for læringsutbytte, og det må bli mer studentpraksis i arbeidslivet. Hvorvidt kvaliteten på utdanningen dermed blir bedre, er forskerne usikre på.
– Internasjonale gjennomganger av resultatbaserte finansieringssystemer tyder på at de bidrar til å øke studentproduksjonen og forskningsproduksjonen, mens vi vet mindre om virkningen på kvaliteten i utdanningene, sier Sveinung Skule, direktør ved NIFU og med i forskergruppen.
Egen utdanningsmelding
Ifølge Forskerforbundets leder, Petter Aaslestad, som fram til i fjor var styreleder i Nokut, bør utdanningskvalitet bli tema for en egen stortingsmelding om høyere utdanning og fagskoleutdanning. I høst foreslo Aaslestad at regjeringen utarbeider en nasjonal strategi for kvalitet i utdanningen.
– Halve jobben til universitetet er å levere god undervisning, men denne oppgaven er ikke blitt tilstrekkelig honorert, sier Aaslestad. Han peker på at også forskere har noe å tjene på god undervisning.
– Å trekke studentene tettere inn mot forskningen, for eksempel ved å teste ut forskningsideer på studenter, kan også ha stor verdi for forskeren selv, sier Aaslestad.
Kvalitetsbegrepet
Kvalitetsbegrepet i norsk høyere utdanning stammer fra Bolognaprosessen, som Mjøs-rapporten, kvalitetsreformen og Nokut bygger på. Senest i fjor tok Norge et nytt steg i Bolognaprosessen ved å implementerte det europeiske kvalifikasjonsrammeverket for utdanning.
– Tankegangen er at man kan gjøre nærmest hva man vil, så lenge man oppnår noen bestemte resultater, som for eksempel studentgjennomstrømning eller publisering. Kvaliteten settes inn i et brutalt finansieringssystem, hvor logikken er å se bort fra prosess og bare konsentrere seg om målbare resultater. Det hele bygger på en ideologisk forståelse av kvalitet i en økonomisk nytteorientert samfunnskontekst, sier Karlsen.
– Press på kvalitet
Ett av momentene i Nokuts rapport er at lærerne ikke får ressurser til verken undervisning eller forskning og tung disiplinfaglig kompetanse – den viktigste forutsetningen for kvalitet i høyere utdanning. Ifølge professor Karlsen trekker Nokut derfor en politisk slutning når man skyver ansvaret ned på institusjonene og hevder at de må bli bedre til å gjennomføre kvalitetsreformen.
– Man kunne like gjerne ha konkludert med at reformen har svakheter, slik forklaringen ser ut fra grunnplanet til dem som skal implementere reformen, påpeker Karlsen. Han advarer om at tidligere evalueringer av reformer i utdanningssystemet ikke har ført til forbedringer.
– Kunnskapsdepartementet og Stortinget har foretatt seg ytterst lite når resultatene ikke samsvarer med det man ønsket seg, sier Karlsen. Han mener at mer standardisering og mindre innflytelse fra den enkelte forsker påvirker utdanningskvaliteten negativt.
– Den voksende ikke-faglige administrasjonen styrer i realiteten rammene for kvalitet – i stedet for å la fagmiljøene forvalte kvaliteten gjennom en kontinuerlig faglig prosess. Det har oppstått et styringssystem som i mindre grad bygger på dialog og konsensus, men som vektlegger å ta raske og kortsiktige beslutninger om for eksempel å opprette populære studietilbud. Alle kjemper mot alle om studenter og forskningsmidler, og da tar man snarveier for å bli mer attraktiv. Prisen å betale er at kvaliteten blir presset, sier Karlsen.
