Publisert 16. september 2021 kl. 08:49
Forskerforum har skrevet flere saker om hvordan ansatte i rene forskerstillinger rammes av midlertidighet:
Irja Ida Ratikainen har vært midlertidig ansatt forsker ved NTNU i 14 år. De siste årene har hun jobbet «litt her og litt der» på ulike prosjekter, forteller hun til Forskerforum.
Da Heidi Østbø Haugen fikk tilslag på et femårig prestisjestipend fra Det europeiske forskningsrådet, tilbød Universitetet i Oslo (UiO) henne en fast forskerstilling for å jobbe med prosjektet. Men selv om forskerstillingen var fast, ville stillingen opphøre etter at prosjektmidlene var tomme, var beskjeden.
Rett før sommeren var det høringsfrist for Kunnskapsdepartementets «Strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling». Her foreslo regjeringen flere endringer for postdoktorstillingen, som ofte har blitt kritisert for å utnytte arbeidskraften til unge forskere, i stedet for å gjøre dem kvalifisert til vitenskapelige toppstillinger. Blant forslagene var at stillingen skal vare i tre til fire år, og ikke i to. Postdoktorer skal heller ikke bare holde på med forskning, men også undervise og opparbeide seg annen kompetanse som skal gjøre dem relevant for arbeidsmarkedet.
Strategien sier derimot ingenting om forskerstillingen. Det har flere høringsinstanser reagert på. De peker blant annet på dette:
Selv om forskere ofte har fast kontrakt, er ansettelsesforholdet i praksis midlertidig, fordi de er avhengig av ekstern finansiering for å beholde arbeidskontrakten, mener Akademiet for yngre forskere.
Organisasjonen mener at forskere står overfor de samme utfordringene og har samme karrieremål som postdoktorer. Derfor bør forskere kunne undervise slik at de kan kvalifisere seg til faste, kombinerte stillinger, mener de.
For å sikre forskere like rettigheter for permisjoner og forlengelse av ansettelsesperioden som stipendiater og postdoktorer, foreslår de også å inkludere forskerstillingen i Forskrift om ansettelsesvilkår for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat.
Både Forskerforbundet og NTNU skriver at de er bekymret for at en innskrenking av postdoktorstillingen vil bety at ordinære forskerstillinger vil øke.
«Strategien bør kunne være enda tydeligere på hvordan man sikrer forutsigbare og trygge jobber, med karriereutvikling, også her», skriver Forskerforbundet.
«Problemet er at strategien ikke direkte adresserer utfordringene knyttet til forskerstillingen» skriver NTNU. De viser til at Kunnskapsdepartementet oppfordrer institusjonene til å bruke hele stillingsstrukturen til bemanning av ekstern- og internfinansierte prosjekter, slik at postdoktorer brukes i henhold til formålet – altså å kvalifisere til videre akademisk karriere. Konsekvensen av dette, skriver NTNU, er at de må tilsette flere forskere i eksternfinansierte prosjekter. Dette opplever de som mer krevende personalmessig. De etterspør derfor en «veileder om fortolkning og juridiske vurderinger av stillingsvern», som kan gjøre det enklere å håndtere dette.
Fagforbundet NTL skriver at det er «påfallende at universitets- og høyskolesektoren praktiserer andre regler enn instituttsektoren, hvor forskerstillinger som hovedregel er faste, og det skal mye til før man mister jobben – selv om man midlertidig skulle mangle ekstern finansiering.
Forskerforum har spurt de ulike universitetene om hva de mener om forskerstillingen.
Usikre inntekter knyttet til ekstern finansiering er utfordrende for arbeidsgiver, forteller NTNUs prorektor for forskning, Tor Grande. Han viser til at regjeringen både oppfordrer institusjonene til å redusere bruken av midlertidige stillinger, samtidig som de har et klart ønske om å øke eksterne forskningsinntekter.
– Ved utløp av eksternfinansierte prosjekter er det en utfordring å finne annen passende stilling til de forskerne som ble ansatt inn i prosjektene. Dette arbeidet må begynne i god tid før avslutning av prosjektene for sikre kontinuitet i arbeidsoppgaver, og det er avgjørende at ansvaret blir plassert i lederlinjen, skriver Grande i en e-post.
– Likevel vil det være noen som ikke har fått nye arbeidsoppgaver/stilling ved utløpet av prosjektperioden. Noen institutter har en økonomisk buffer som kan bidra til at virksomhetene klarer å finne nye arbeidsoppgaver for en kortere periode i påvente av at nye prosjekter kommer inn. Det enkelte ansettelsesforhold vurderes med hensyn til nåværende prosjektportefølje, innleverte og pågående prosjektsøknader, fortsetter han.
Han sier de forsøker å legge til rette for at forskere kan undervise og veilede, men at det ikke alltid lar seg gjøre.
– Det er imidlertid formelle hindringer som gjør dette utfordrende. Gjennom den gamle tjenestemannsloven var dette forbundet med en utfordring knyttet til mulig fortrinnsrett til kombinert stilling ved overtallighet. Dette har den nye forskriften til statsansatte loven, samt rettspraksis, satt en skranke for. Dersom man ønsker å rendyrke forskerløpet som en ren karrierevei, tilsier dette at veiledning og undervisning kun skal ha en begrenset plass i stillingen, sier Grande.
Ved Universitetet i Bergen (UiB) har de en egen karrierepolitikk for yngre forskere, som også gjelder forskerstillinger. Der står det at «det bør etableres en mellomfinansieringsløsning for å sikre finansiering ved gap på 1- 3 måneder mellom utløpende finansiering og innvilget finansiering for faste forskere».
– På UiB har vi cirka 200 forskere. Det har vært en vekst av forskerstillinger ved UiB de siste årene gitt vekst i ekstern finansierte prosjekter, og vår definerte praksis for bruk av postdoktorstillinger. Derfor er det viktig at vi sørger for gode arbeidsforhold og utviklingsmuligheter for denne gruppen, skriver Margareth Hagen, rektor ved UiB.
Hagen mener sektoren er tjent med separate karrierestiger: for undervisning, for forskning og for kombinerte oppgaver. Svein Stølen, rektor ved UiO, er enig i at forskerstillingen må skilles fra rekrutteringsstillinger. Han begrunner det med at prosjekter fra EU og næringslivet ofte ikke dreier seg om hele stillinger, men heller «oppgaver som må løses».
– Da trenger vi faste forskere som kan bidra i ulike prosjekter, skriver han i en e-post.
– Hva gjør dere for å få faste ansatte i rene forskerstillinger over i andre faste stillinger når prosjektmidlene opphører? Kan man for eksempel søke om nye midler?
– Dette er et lederansvar. Vi kan ikke alltid be om frie stillinger som lyses ut fritt til nye kandidater, men tenke faste stillinger som brukes i ulike eksterne prosjekter, sier Stølen.
Margareth Hagen ved UiB sier dette:
– Det er fagmiljøene selv som må ha blikk for å få forskerne over i nye prosjekter. Det er viktig at instituttene og miljøene har en langsiktig politikk for rekruttering og er i kontinuerlig dialog med forskergruppelederne/prosjektlederne, for å sikre en helhetlig utvikling av den eksternfinansierte aktiviteten.
Prorektor for forskning ved NMBU, Siri Fjellheim, mener at bruken av forskerstillingen bør klargjøres.
– Ja, det er helt klar et behov for en utredning og klargjøring av bruk av forskerstillingen. Denne bør knyttes tett sammen med innhold og bruk av postdoktorstillingen, og stillingsstrukturen i universitets- og høyskolesektoren generelt. Siden forskerstillingen benyttes for å bygge forskningskompetanse, mens postdoktorstillingen skal benyttes til å bygge kompetanse innenfor alle områdene som er nødvendig for å kvalifisere seg til en kombinert stilling, kan det være nyttig å utrede hvordan man kan gå fra ph.d.-stilling til forskerstilling til postdoktorstilling. I dag er det mer vanlig å gå direkte fra ph.d.-stilling til postdoktorstilling, skriver hun.
Statlige bevilgninger vil nok aldri være nok til å dekke all forskning. Derfor er det også behov for enkelte prosjektbaserte stillinger, sier Per Martin Norheim-Martinsen, som er viserektor for FoU ved Oslomet.
– Ved OsloMet tilstreber vi å holde midlertidige stillinger på et lavt nivå, og vi ligger bra an på det. Selv om vi har forskningsinstitutter som baserer sin virksomhet hovedsakelig på ekstern finansiering, ansetter vi sjelden forskere som må slutte etter endt prosjekt. Det skjer kun i få tilfeller, men da er rammene for arbeidsforholdet tydelig klarlagt og avtalt på forhånd, skriver han.
Også han ser for seg en egen policy.
– Ja. En rapport som både Forskerforum og Khrono tidligere har omtalt, avdekker at postdoktorstillinger i dag brukes til å omgå krav om fast ansettelse. Så for å sikre at postdoktorstillingen brukes til det den er ment for, vil det absolutt være en fordel om sektoren også hadde en overordnet policy på bruk av forskerstillinger.
Kunnskapsdepartementet har tidligere bekreftet overfor Forskerforum at forskerstillingen vil bli omtalt i den endelige versjonen av strategien for karriereutvikling og forskerrekruttering, som departementet melder er rett rundt hjørnet.
– I dag er forskerstillingenes rolle ved UH-institusjonene uavklart. Vi ser derfor behovet for å utrede bruken av forskerstillingen, har statssekretær Aase Marthe Johansen Horrigmo (H) skrevet i en e-post til Forskerforum.
Rekrutteringsstillinger, som stipendiat og postdoktor, er regulert i forskrifter under universitets- og høyskoleloven, som ligger under Kunnskapsdepartementet.
Forskerstillingene er derimot stillinger i staten, som er regulert gjennom hovedavtalen. Den ligger under Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
– Men vi vil altså inkludere dem i den endelige strategien, sier Horrigmo.
