Av Julia Loge
Publisert 17. september 2020 kl. 10:22
– Universitetene og høyskolene vet mest om miljø- og klimaendringene og hvordan vi skal bekjempe dem. Da må vi leve som vi lærer. Derfor drar jeg i gang en konkurranse mellom universitetene og høyskolene om hvem som er grønnest, sa forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) i november 2019.
Da hadde hun først lansert en grønn dugnad for universitetene og siden gjorde hun den til en konkurranse og sto klar til å dele ut røde, gule og grønne kort til universiteter og høyskoler. De skulle rapportere på til sammen 98 indikatorer fordelt på 8 hovedkategorier: energi, mobilitet, avfall, innkjøp og anskaffelser, mat og servering, vannforbruk, bygg og materialbruk og økologi. I vår ble disse indikatorene ble sendt på høring, og universitetene og høyskolene som har sendt inn høringssvar er ganske samstemte i å avvise forslaget.
Universitetet i Oslo ønsker ikke å svare på selve høringen, altså å vurdere indikatorene, fordi indikatorene vil kreve store ressurser som ikke gir miljøgevinst. UiT – Norges arktiske universitet er også tydelige i sin tale og har denne overskriften: «Det bør ikkje stilles krav om rapportering av grøne indikatorar».
Universitetene argumenterer med at de allerede er i gang med å gjøre en rekke klimatiltak, men at å skulle rapportere på Kunnskapsdepartementets indikatorer i tillegg gir økt byråkrati i en tid der alle har press om å kutte i administrasjonen.
Universitetet i Bergen er «bekymret for at det legges opp til et stort målstyringsregime, stikk i strid med intensjonene om lavere rapporteringsbyrde og mindre styring.»
Asplan-Viak, som har laget forslaget til indikatorer, har regnet seg fram til at det vil koste et stort universitet som NTNU 200.000 kroner ekstra i året å rapportere for sin campus på Gløshaugen. Høgskolen i Molde svarer direkte på dette anslaget:
«Omregnet til HiMoldes størrelse skulle det tilsi ca. kr. 25.000 i årlig kostnad. Det anser vi ikke som realistisk for oss. Vår erfaring med et mer begrenset klimaregnskap tilsier at det ikke er mulig å fremskaffe gode tall på de 98 indikatorene til denne kostnaden. Den vil utvilsomt være høyere.»
Asplan-Viak skriver selv at indikatorene er lite egnet for å sammenligne universiteter, fordi de er så ulike. Det kommer tydelig fram i svarene fra BI og NMBU. Mens BI har kompakte campuser nær kollektivknutepunkt og lite aktivitet som krever laboratorier, ligger NMBU på landet, og har skoger, gårdsdrift og store arealer til veterinærforskning. Avfall er blant indikatorene, og BI skriver om tiltak for å redusere engangsplast i kantinene, mens NMBU skriver at 230 tonn heste- og kumøkk utgjør nesten en tredel av deres samlede avfallsbudsjett. For indikatoren vannforbruk er BI opptatt av sparedusjer i treningsrom, mens NMBU skriver om hva de har gjort for å ruste opp vanningsanlegg og vannrør på egen tomt.
Flere universiteter og høyskoler påpeker at indikatorene ikke er de samme som i etablerte miljøindikatorer som allerede er i bruk, for eksempel Miljøfyrtårn, og at det dermed vil føre til ekstraarbeid å rapportere på ulike mål på de samme temaene. Politihøgskolen foreslår å heller utfordre de som står bak Miljøfyrtårn-sertifiseringen til å utvikle egne indikatorer for høyere utdanning.
NMBU annerkjenner at reiser står for store utslipp for universiteter og høyskoler, men mener at det vil være mer hensiktsmessig om for eksempel Transportøkonomisk institutt får i oppdrag å lage en felles reisevaneundersøkelse.
«Som grønn indikator foreslås det følgende spørsmål på sykling: Hvor mange sykkelparkeringsplasser er det på campus/campusene? Hvor mange sykkelparkeringsplasser per heltidsekvivalent er det på campus/campusene? 1333 og 0,19 er svaret på spørsmålene for NMBU. Vi er allikevel usikker på hva tallet kan brukes til», svarer NMBU.
Flere påpeker at det er metodiske svakheter ved indikatorene. NMBU går i detalj og viser fram indikatorer de mener er lite treffende. For eksempel skriver NMBU i sitt høringssvar «Antall meter til tilgjengelig kollektivtilbud er allikevel ikke en indikator på om kollektivtilbudet oppleves som godt» og «Antall kvadratmeter garderobe sier lite om dette tilbudet ligger i nærheten av der de ansatte eller studenter jobber og om standarden på de er god og at de dermed blir brukt»
NMBU skriver at i stedet for å innføre flere målinger og konkurranse, burde Kunnskapsdepartementet lære av likestillingsarbeidet som høyskoler og universiteter har drevet med lenge.
«I likestillingsarbeidet er det lagt mer vekt på samarbeid og læring enn intern konkurranse», skriver NMBU.
Komite for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen) har kommet med anbefalinger og vært i dialog med institusjonene, mens Balanseprogrammet i Forskningsrådet har støttet konkrete tiltak for å bedre kjønnsbalansen i norsk forskning.
Les også:
