Av Aasne Jordheim
Publisert 18. februar 2025 kl. 14:24
Tittelen er tung og lite innbydende, problematikken er skikkelig heavy, og likevel og overraskende nok er det mye i denne ferske antologien som oppleves friskt og nærmest oppløftende. Den er et eksempel på såkalte minnestudier, her beretninger om annen verdenskrig, der oppmerksomheten har beveget seg bort fra de kjempende heltene, til ofrene, men kanskje særlig til gjerningsmennene, idet man i dag søker å forstå dem bedre. Det vil si, ikke gjerningsmennene som person først og fremst, men hvordan de endte opp i denne posisjonen, eller enda mer innviklet, de ringvirkningene som alle ugjerningene satte i gang og som har vist seg å forplante seg i generasjoner. Går det an å snakke om at skyld og traumer arves, spørres det blant annet om.
Unni Langås og Henrik Torjusen (red.)
Krigsforbrytere i dagens estetiske minnekultur
Cappelen Damm Forskning, 2025
312 sider
Veil. pris: kr 399 / digital åpen tilgang
Boka er resultat av at forskningsprosjekt ved Universitetet i Agder. Det skrives om romaner, film, teater, en TV-serie, utstillinger, og overalt her er grunnfortellingen om krigen utfordret, ved å være nyansert og kompleks. Forfatterne møter hvert verk med et sett av begreper, som først introduseres for så å bli anvendt i analysen. Det er tradisjonell artikkelskriving. Begrepene brukes som en lyskaster, og siden flere av begrepene går igjen, blir det for så vidt gjentakelser, men mest blir det klargjørende. Vi får etter hvert en fyldigere forståelse; de forskjellige artiklene utfyller hverandre.
Overraskende nok er det mye i denne ferske antologien som oppleves friskt og nærmest oppløftende.
Begrepene er få, men enkle, og viser seg å være effektive. Her er de viktigste: palimpsest, implisert subjekt, etterminne. Alle sammen markerer en overgang fra å forstå krigsforbryteren, som ofte er blitt tenkt som et monster, til å forholde seg til det flettverket av aktører og dragkamper og ulike fortellinger som skaper forbrytelsene og en gjerningsmann. Oppmerksomheten ligger på det prosessuelle. Ting blir til. Flere her henviser til Primo Levis begrep om gråsone, at det er systemet som skaper skyld. Eller en følelse av skyld, som for eksempel hos et barnebarn.
De beste artiklene i boka gjør noe mer enn bare å dokumentere funn, idet de klarer å gjøre dramaet de viser til, til noe allment. «Mennesket er i sin eksistens involvert i andres liv», slås det fast, og vi er jo alle etterkommere som bærer med oss skygger og spøkelser og dermed er underkastet noe vi i utgangspunktet ikke har oversikt over. Vi er alle også impliserte subjekt, som vil si indirekte involvert i andres skjebner, kanskje gjennom traumatiske minner som ikke er våre egne (etterminner) og gjennom en usynlig undertekst til egne fortellinger (palimpsest). Gjennom disse begrepene forsøker forfatterne å rydde opp i det overveldende ved krigens ugjerninger og ikke minst alt det vonde som ugjerningene har vært med på å skape. Her ligger det noe oppløftende. Noe som kan ha vært en uklar grøt, som for eksempel en diffus skyld eller skam, trer frem tydeligere. Oppmerksomheten omkring det prosessuelle byr på håp.
Denne flettverkstilnærmingen åpner opp for å se andre(s) perspektiver – og kan sikkert overføres til flere grupper og fag. Hva med å se på for eksempel ungdomskriminalitet ut fra en tanke om flettverk? Eller rusmisbruk og rasisme? Uansett er det en tilnærming som gjør at vi alle kan komme nærmere hverandre. Vi inngår i det samme overordnede, men ut fra forskjellige perspektiv.
