Av John Peter Collett, professor emeritus i historie, Universitetet i Oslo
Publisert 21. mars 2022 kl. 21:56
«Juridisk kandidat med sykkel søker ansettelse», skal det ha stått i en avisannonse i mellomkrigstiden da det var trangt om jobbene for universitetsutdannede i Norge. Jeg kom til å tenke på det da jeg leste utlysningsteksten for tre stillinger i historie som nå er ledige ved Universitetet i Oslo. Sykkel er riktignok ikke formulert som noe krav i utlysningene, men de som måtte bli ansatt, vil fort oppdage at det er underforstått.
De kravene som er angitt, er ikke små. For å komme i betraktning som «Associate professor» ved the University of Oslo må man blant annet kunne vise til: PhD or equivalent academic qualifications. Academic production (originality and innovative thinking will be weighted more heavily than quantity). International peer-reviewed publications. Experience with research projects. Potential to contribute to the long-term development of the academic and research environment at the Department. Pedagogical qualifications, documented results from teaching and supervision, and disposition to inspire students. Interest and ability in leadership and administration. Ability to create and contribute to a positive environment for collaboration. Experience with and ability to build international networks. Skills within popular dissemination, public outreach and innovation.
Og – som om ikke dette var nok – «Documented potential for project acquisition»!
Men så er det da heller ikke hvilken som helst institusjon man vil få æren av å bli knyttet til: «The University of Oslo is Norway’s oldest and highest ranked educational and research institution.»
At man da ikke ser noen nødvendighet i å meddele seg til potensielle søkere på norsk, er selvsagt forståelig. Vi søker etter kvalifiserte forskere verden over. Kun de beste er gode nok.
Det tar tid å bli god. For å skaffe seg de kvalifikasjonene Universitetet i Oslo ser etter, trengs det i hvert fall 20 år på studielån og mager stipendiatlønn. Og hva er så gasjen som tilbys våre særdeles velkvalifiserte 40-åringer? Jo, den er fra 604 000 til 704 000, «depending on qualifications». I Norge, hvor medianlønnen i 2021 for alle lønnsmottagere, uansett alder, bosted og kvalifikasjonskrav, var 552 000 kroner.
50 000–58 000 kroner brutto i måneden høres kanskje ikke verst for dem som ikke kjenner levekostnadene i Oslo. Men når 28 prosent skatt trekkes fra, blir det ikke mye å flotte seg for i en by hvor leien for en toromsleilighet ligger på 15 000 kroner. Egen bolig vil være out of the question i mange år. Når banken krever oppspart 15 prosent egenkapital for å få lån til å kjøpe hus, er det godt at vår nyansatte førsteamanuensis aldri har hatt tid til å spise annet enn på universitetskantiner gjennom de årene han eller hun har samlet seg de kvalifikasjonene som har innbragt stilling i Oslo. De mange utesteder som den norske hovedstaden er blitt berømt for, vil være utenfor rekkevidde. Følger ektefelle og barn med, er det en forutsetning at ektefellen finner egnet – og minst like godt betalt – jobb i byen. Selv da kan det bli trangt, med barnehagebetaling, familiebil og alt som følger med.
Selvsagt går det an å greie seg med lite. Hvorfor skal en universitetslærer tjene mer enn en skolelærer? Hvorfor skal ikke universitetslæreren kunne nøye seg med halvparten av hva en ansatt i finansverdenen er betalt? Eller brøkdelen av en advokats inntekter?
Det er markedet som bestemmer, til syvende og sist. Man får det man er villig til å betale for. Universitetet i Oslo mener at dette er betaling som sikrer oss de store talentene. De originale og innovative tenkerne. De som har vist seg i stand til å skaffe store penger til prosjekter og internasjonale nettverk.
Og som vil være fornøyde med å ta sykkel til jobben.
Les også:
