Av Guro Elisabeth Lind, leder i Forskerforbundet.
Publisert 23. januar 2020 kl. 14:19
«Forskerforbundet har etter mitt syn en viktig oppgave i å heve blikket og tenke gjennom samfunnskonsekvensene av dagens rekrutteringspolitikk til norske forskerstillinger», skrev James Godbolt, førsteamanuensis ved USN, i Forskerforum nr. 10/19. Bakgrunnen for Godbolts innlegg var en reportasje i Forskerforum nr. 9/19 om utenlandske forskere, som «utfordrer norsk arbeidskultur» ved å dominere publiseringstoppen i norsk forskning.
Jeg svarer gjerne på Godbolts utfordring.
For det første: Det er ikke slik at de forskerne som publiserer mest, nødvendigvis er de beste.
Edvard Moser er bare en av mange som har ment at dagens publiseringskrav bidrar til dårlig forskning, fordi systemet tvinger fram publisering av forskningsartikler med middels eller lav kvalitet. Det var heller aldri meningen, som Forskerforum tidligere har skrevet om, at tellekantene skulle brukes på individnivå. Praktiseringen av dagens publiseringskrav er en systemfeil som ikke virker til beste for norsk forskning. Og slike «topplister» for publisering er et symptom på denne systemfeilen. Rekruttering skal ikke styres av publisering alene.
Forskerens samfunnsoppdrag er mye bredere enn dette. Forskerforbundet arbeider for at vitenskapelig ansatte har tid til både forskning, formidling og god oppfølging av studentene. Alle disse oppgavene er like viktige.
Godbolt vil slå et slag for «middelmådighet» i forskningen. Det er sikkert en spissformulering, men for ordens skyld: Jeg liker ikke denne merkelappen. Det Godbolt beskriver er solid, godt forskerarbeid.
For det andre: Norsk forskning blir ikke bedre av at forskerne presses til å jobbe stadig lengre arbeidsuker.
Også forskere har rett til fritid, familieliv og tid til å engasjere seg i samfunnet. Kvaliteten på forskernes arbeid måles heller ikke etter antall timer på kontoret. Hvis målet er å rekruttere de beste hodene til norsk forskning, bør forskningsinstitusjonene ta mer – ikke mindre – hensyn til forskertalenter i etableringsfasen. Hvis ikke søker de seg bare til andre og mer attraktive jobber.
En undersøkelse gjort av Akademiet for yngre forskere, viste at bare halvparten av dagens unge forskere ville anbefale andre unge en forskerkarriere. Situasjonen er alvorlig. Blant annet derfor har vi foreslått at regjeringen legger fram en egen Forskermelding, som kan se på forskerrollen i en ny og utfordrende tid, og komme med forslag til tiltak som bedrer rekrutteringen. Målet må være at også flere norske studenter ser en forskerkarriere som attraktiv.
For det tredje: Det er ingen grunn til å gjøre dette til en debatt om norske vs. utenlandske forskere.
Utenlandske forskere gjør en utrolig viktig jobb for norsk forskning. Det er bra for Norge at vi er attraktive for utenlandske forskertalenter, og det er like selvfølgelig at utenlandske forskere kan arbeide her, som at norske forskere kan arbeide ved forskningsinstitusjoner i utlandet. Selv om også jeg er kritisk til hvordan dagens mobilitetskrav er utformet, er det bra for forskningen at forskere fra ulike land arbeider sammen på tvers av landegrensene.
Det avgjørende er at også utenlandske forskere tas med i det norske forskerfellesskapet
Jeg er heller ikke med på, som enkelte av og til har antydet, at norske forhold bør forskes på av norske forskere. Selvsagt kan utlendinger forske på Stortinget, Ibsen eller lemen.
Det avgjørende er at også utenlandske forskere tas med i det norske forskerfellesskapet, og kan bidra på like fot. I undervisning, i formidling og i det organiserte arbeidslivet. Det innebærer for mange også å lære seg norsk språk. Også vi i Forskerforbundet har en jobb å gjøre for å nå utenlandske forskere, og trekke dem med i vårt arbeid.
