Av Forskerforum
Publisert 15. oktober 2019 kl. 09:48
Vi lever i tid der det knapt synes å være grenser for troen på alt det gode som kan komme ut av å slå sammen institusjoner til større enheter. For universitets- og høyskolesektorens del var listen over forventede gevinster lang da «strukturreformen» ble vedtatt og gjennomført: Utdanning og forskning av høy kvalitet. «Robuste» fagmiljøer. God tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet. Regional utvikling. Verdensledende fagmiljøer. Effektiv ressursbruk.
Tiden er kommet for å sette honnørordene om i praksis, og virkeligheten innhenter oss. Nord universitet viser veien ved å legge ned flere lokale studiesteder, blant dem den tradisjonsrike høyskolen i Nesna.
Jeg vet ikke nok om saken til å ha noen begrunnet mening om dette er nødvendige og uunngåelige avgjørelser, sett fra universitetsstyrets side. Men de viser i hvert fall at sammenslåingen til større enheter ikke er en garanti mot nedleggelse av små studiesteder og sentralisering til større enheter i byene.
Er dette en utvikling vi ønsker? Er det en utvikling som skaper bedre vilkår for våre primæroppgaver utdannelse, forskning og formidling? Sentralisering av forskning til større – og presumptivt mer «robuste» – miljøer kan være nødvendig innenfor disipliner som er avhengige av tungt og kostbart teknisk utstyr. For andre fagområder kan det være mer diskutabelt. Det kan selvsagt være en utfordring å sørge for at et lite fagmiljø fungerer dynamisk og kreativt når de samme folkene samles i lunsjen dag ut og dag inn i 20 år. Men skulle ikke sammenslåingen til større enheter nettopp være et godt utgangspunkt for å unngå akkurat denne situasjonen?
Fagmiljøene ved universitetene har ofte et overskudd av yngre forskere. Vår kanskje mest dyrebare ressurs av nylig avsluttede ph.d.er og postdoktorer er har vi vanskelig for å ta vare på. Hvorfor tilbyr vi ikke unge lovende talenter et opphold som lærere ved et mindre studiested? Der kunne de være en tilførsel av en energi og nytt faglig innhold. Det ville gi anledning til å opprette nye studietilbud rettet inn mot lokale behov eller – til og med – spesialiteter som ingen andre tilbyr og som kunne trekke til seg studenter fra hele landet, ja, faktisk fra hele verden. Kommer man først fra Kina, er det ikke stort verre å ta seg til Nesna enn til Bodø eller Cambridge. Med Skype og tiltagende motstand mot flyreiser vil fagkompetanse fra andre land være like lett tilgjengelig i Sandnessjøen som på Blindern. Mulighetene vil faktisk være tall-løse. Her er det bare fantasien og fagkompetansen som vil sette grenser.
Regjeringsplattformen fra Granavolden inneholder et løfte om å «legge til rette for mer innovasjon og entreprenørskap innenfor høyere utdanning». Det som skjer når vi legger ned mindre studiesteder, vil fort bli det motsatte. Gjennom snart 50 år har jeg fulgt på nært hold vilkårene for å drive «innovasjon og entreprenørskap» ved ett av landets største universiteter. Erfaringene så langt tyder ikke på at stordrift garanterer fornyelse. Her skiller akademia seg lite ut fra andre samfunnsområder. Det er ofte i liten skala at nye ting kan få gode levekår og vokse til noe stort. Ikke alt vil lykkes. Kanskje ikke mer enn en liten del. Men våger man seg ikke på det nye, er man garantert at det ikke vokser opp noe.
Strukturreformen burde gi muligheter for eksperimentering og faglig innovasjon. Men det fordrer faglig lederskap fra toppen som ser verdien av fornyelse og forstår å støtte den.
