Av Oddveig Storstad, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
Publisert 6. desember 2019 kl. 12:58
Norsk Studentorganisasjon var en sterk pådriver for blind klagesensur som ble innført fra og med høstsemesteret 2014. En nylig publisert studie fra NTNU-professor Vidar Gynnild (Uniped 4-2019) viser imidlertid at studentene taper karaktermessig på ordningen. Gynnild har analysert data fra Universitetet i Oslo (UiO) før og etter innføringen. Med blind klagesensur fikk ikke sensor lenger tilgang til hverken opprinnelig karakter eller begrunnelse, slik man tidligere hadde.
Vidar Gynnilds studie viser kort fortalt at mens 70 prosent av karakterene forble uendret i perioden med åpen klagesensur, var tilsvarende andel i perioden etter knappe 50 prosent. Problemet – sett fra et studentperspektiv – er at av de som fikk endret karakter fikk andelsmessig flere en dårligere karakter enn de opprinnelig hadde. Forskjellen er på ca 15 prosentpoeng. Gynnilds studie viser også at på fag hvor skjønn er et viktigere element i sensureringen er forskjellen større etter innføring av blind klagesensur.
Sensorveiledninger er selvsagt til hjelp, men sensorveiledninger er av ulik kvalitet og ofte er det ikke mye å støtte seg på. Det er vanskelig å sette eksakte mål på hva som er en A, B eller C i fag hvor det ikke er faktakunnskap som måles. Sensurering er ingen eksakt vitenskap – like lite som det å vurdere artikler eller forskningssøknader er det. Her kan også sprikene mellom refereene være store. Rommet for skjønn er altså stort – og studien viser også at man etter innføringen av blind klagesensur oftere opplever store karaktersprik.
Antall klager har de siste årene økt. Ved UiO fra 3 til 6 prosent. Dette medfører en ikke ubetydelig merkostnad og merarbeid for norske universitet. I tillegg kommer antallet som ber om begrunnelse. Ut fra egen erfaring er økningen her større.
Det har riktignok ikke skjedd ofte, men det har skjedd at jeg har blitt bedt om å gi en begrunnelse for karakteren A. Da kommer irritasjonen krypende. Hvorfor i all verden føler man behov for å få en begrunnelse på karakteren A? Hvorfor skal systemet og jeg bruke tid på det? Jeg tar det for gitt at kandidaten ikke skal bruke begrunnelsen til å vurdere om det skal leveres en klage på karakteren. I disse tilfellene skriver jeg ingen lang begrunnelse, men nøyer meg med en setning, eller i høyden to.
Det har riktignok ikke skjedd ofte, men det har skjedd at jeg har blitt bedt om å gi en begrunnelse for karakteren A. Da kommer irritasjonen krypende.
Det er rimelig å tenke seg at Norsk Studentorganisasjon fryktet at sensorer ved åpen klagesensur gir samme karakter som opprinnelig kommisjon, ut fra en misforstått kollegial lojalitet. Men det er imidlertid ingen logisk grunn til å anta at klagekommisjonen er bedre egnet til å sette en «riktig» karakter enn opprinnelig kommisjonen. Snarere tvert imot. Klagekommisjonen mangler, i motsetning til den opprinnelige kommisjonen, tilgang til de andre besvarelsene i eksamensbunken. Nå skal man riktignok ikke sette en relativ karakter, men likevel er det slik at det er uunngåelig å se besvarelser opp mot hverandre: Når jeg vurderte besvarelse X til D, er denne jeg nå sitter med og som jeg er i tvil om er en svak C eller en sterk D, en C eller en D sammenlignet med bevarelse X?
Å etterstrebe et så godt og rettferdig vurderingssystem som mulig er alle tjent med, men jeg har ofte tenkt at studentene heller burde ha ført en kamp for gjeninnføring av kravet om to sensorer som ble fjernet med kvalitetsreformen i 2003, enn å arbeide for blind klagesensur. Som fersk sensor var det nyttig å gå i skole hos erfarne sensorer. Jeg fikk kalibrert mine vurderinger. Gynnilds studie fra UiO kan være et godt grunnlag for om ikke annet å ta den debatten.
