Av Sigurd Allern, professor emeritus i journalistikk ved Universitetet i Oslo
Publisert 16. mai 2019 kl. 14:15
Denne kronikken ble først publisert i Uniforum.
Strukturreformen i universitets- og høgskolesektoren ble fra regjeringens side markedsført som «Konsentrasjon for kvalitet» (Meld. St. 18, 2014-2015). Formålet var å samle ressursene på færre, men sterkere institusjoner. Svaret på skeptiske spørsmål om ikke dette ville føre til nedlegginger og mer sentralisering, var et kontant nei: «Om ikke lenge, vi tenker et par års tid, vil vi se et landskap med adskillig færre universitet og høgskoler. Men det vil ikke bli færre studiesteder» , sa statssekretær Bjørn Haugstad (H) til Klassekampen (23. januar 2015).
Han snakket mot bedre vitende. Nord universitet, med hovedsete i Bodø og campuser og studiesteder fra Vesterålen i nord til Stjørdal i sør, har allerede demonstrert at strukturreformen i stedet har blitt er en brekkstang for nedlegginger og regional sentralisering.
Signalene kom tidlig. Umiddelbart etter at Nord universitet var etablert 1. januar 2016, bestemte Nord universitet at sykepleierutdanningen i Sandnessjøen (der et av fylkets største lokalsykehus ligger) ikke fikk ta opp nye studenter i 2016. Dette til tross for at studiestedet hadde mange søkere og var spesielt innrettet på deltidsstudenter fra Helgelandskysten, og til tross for mangelen på sykepleiere i fylket.
Våren 2019 kom den logiske konklusjonen: studiestedet skal formelt nedlegges, det har jo – takket være universitetsledelsen – ikke lenger nye studenter! Samme skjebne varsler fungerende Nord-rektor Hanne Solheim Hansen for sykepleierutdanningen i Namsos og Stokmarknes. Hvis innstillingen hun har lagt fram følges, vil de tre lokale sykehusenes muligheter for å rekruttere sykepleiere automatisk bli svekket. I Sandnessjøen betraktes dette med rette som et håndslag til planene om å nedlegge det lokale sykehuset til fordel for en sykehusutbygging i Mo i Rana.
I tillegg foreslår Solheim Hansen at Campus Nesna, sentret for en av Nord-Norges eldste institusjoner for lærerutdanning, skal utraderes. Løftene om at dette ikke skulle skje da Høgskolen i Nesna ble en del av Nord universitet, var som skrift i sand. Forslaget fremmes dessuten til tross for at Campus Nesna har høyere søkertall i 2019 enn lærerutdanningen i Bodø, og til tross for den betydningen det har hatt og har at de som utdannes til lærere og barnehagelærere på Helgeland, i stor grad også fortsetter å bo og jobbe der. « Nord universitet kan kun ta ansvar for det vi har ansvar for » , skriver hun i et innlegg i Helgelands Blad (3. mai). Underforstått: negative konsekvenser av regional studiesentralisering hører ikke inn under dette ansvaret.
Bakgrunnen for denne demonstrative politiske arrogansen er ikke Nord universitets styrke, men dets åpenbare svakheter. Allerede da Høgskolen i Bodø ble omdannet til Universitetet i Nordland i 2011, hadde institusjonen med nød og neppe klart å skrape sammen ressurser og mannskap for å tilfredsstille det særnorske, politiske kravet om at universitetsstatus forutsetter fire fungerende doktorgradsprogrammer. Knuten ble midlertidig løst gjennom kapitaltilførsler fra grunnutdanningene. Vedtaket om å fusjonere Universitetet i Nordland med to typiske profesjonshøgskoler (Nesna og Nord-Trøndelag) skjerpet imidlertid på ny motsetningen mellom ressurser til PhD-programmer og andre utdanningsbehov. Allerede før fusjonen var formelt gjennomført, truet dessuten Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) med at Nord universitet risikerte å miste sin universitetsstatus på grunn av for begrenset «vitenskapelig produksjon» .
I Bodø oppfattes en slik trussel som en skjebne verre enn døden. Status teller, her som ellers. Det er dessuten all grunn til å tro at både styrets flertall, professorer som ønsker mer penger til egen forskning og PhD-programmer – samt den lokale eliten som syns det er gjevt å bo i en universitetsby – sympatiserer med den valgte medisinen: ved å legge ned mindre studiesteder og sentralisere ressurser blir de største miljøene ved Nord universitet «mer robuste» . Jeg tror de lurer både seg sjøl og oss andre. Resultatet blir en kortsiktig økonomisk gevinst, men samtidig undergraves tilliten til universitetet i brede, lokale befolkningsgrupper.
Det grunnleggende problemet med hele strukturreformen er at den, når det gjelder rammebetingelser og ressurser, var forhastet og underfinansiert. Helt ulike typer samfunnsoppdrag skal nå løses av en og samme institusjon, men under en universitetsparaply. Taperen i denne konflikten er de høgskolene som primært var etablert for å sikre at det i ulike distrikter i vårt langstrakte land ble utdannet godt kvalifiserte folk både til offentlig sektor og næringslivet. Akkurat nå er Nord universitet i sentrum for debatten, men mange andre vil følge.
Allerede i fjor høst varslet rektor Petter Aasen ved Universitetet i Sørøst-Norge at « Styret må vurdere om opprettholdelse av 8 campuser er faglig og økonomisk bærekraftig » (Khrono, 22.11.2018). Forslag om nedleggingen av mindre studiesteder er en prosess som så vidt har begynt.
Marit Arnstad har i et innlegg i Universitetsavisa (15.1.2019) pekt på at regjeringen nå toer sine hender og i praksis har «outsourcet» denne prosessen til institusjonene selv. Den politiske ansvarsfraskrivelsen er total. Oppnevnte universitetsstyrer gjør aldri opprør, de utfører oppdrag. De tilpasser seg, og tyr de til slaktekniven for å amputere bort et høgskolebein eller to, skjer det for å vise økonomisk ansvarlighet.
Prosessene i utdanningssektoren begynner å minne om det samme som vi har sett i helsevesenet etter innføringen av foretaksmodellen: Helseforetaket skal, som i det private næringslivet, strebe etter lønnsomhetskriterier og styre pasientprioriteringen bort fra politisk styring og helsefaglige vurderinger.
I de fleste tilfeller fører en slik «avpolitisering» av avgjørelser med store samfunnsmessige og politiske konsekvenser til frustrasjon, avmakt og mistillit. Det oppmuntrende, ikke minst slik vi i vår har sett det på Helgeland, i Nord-Trøndelag og på Nordmøre, er at nedleggingstrusler i stedet har utløst et kraftig, folkelig engasjement og ført til protester som går på kryss og tvers av det politiske landskapet. Folk – både med og uten bunad – brenner for «sine» sykehus, fødetilbud og lokale utdanningsinstitusjoner.
Lokale opprør slås ofte lett ned, men i et kommune- og fylkestingsvalgår er brede folkelige protester heldigvis vanskeligere å neglisjere. Regjeringens sammensetning vil dette valget ikke kunne endre, men også i lokalvalg er mulighetene for massive tap av stemmer, posisjoner og makt et av de få argumentene som kan flytte fjell.
