Av Aksel Kjær Vidnes
Publisert 10. mai 2019 kl. 08:48
Heidi Holmen og Guro Busterud i Akademiet for yngre forskere har begge kommet inn i akademia fra en arbeiderklassebakgrunn. De bekymrer seg for skjevrekrutteringen.
– Det må jo innebære at akademia går glipp av mye talent, sier Busterud.
Busterud vokste opp på Hamar med foreldre som ikke hadde høyere utdanning. Selv er hun blitt førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun opplever ikke at hennes inntreden i akademia er på tross av bakgrunnen hun har.
– Hvis det er på tross av noe, er det kanskje først og fremst statistikken, men det oppleves ikke som at jeg har brutt med noe. Foreldrene mine har vært viktige støttespillere og en god heiagjeng i utdannings- og karrierevalgene mine.
Likevel ser hun en forskjell på seg selv og venner fra mer akademiske hjem. Der de kunne finne på å si «jeg burde ta en ph.d.», var det aldri i hennes tanker da hun startet på universitetet.
– Når man kommer fra den bakgrunnen jeg har, er det ikke sånn at foreldrene mine har sett karakterene mine og sagt at «ja, du bør ta en ph.d .», som man kan se for seg at foreldre med akademisk bakgrunn kunne ha gjort. Å ta en ph.d. oppstod som et ønske fordi jeg ble mer og mer oppslukt av språkforskning. Altså en faglig motivasjon. Jeg har jo bare gjort det jeg har likt og syntes har vært spennende.
Denne artikkelen er en del av denne reportasjen: Arbeiderklassegutten Terje Lohndal ble Norges yngste professor. Lite lå til rette for det da han gikk avgårde til første skoledag.
For Heidi Holmen var veien til doktorgrad vel så tilfeldig.
– Det eneste det var en forventning om hjemme, var at vi skulle gjøre noe etter ungdomsskolen, forteller Holmen.
I dag er hun førsteamanuensis ved Oslomet, der hun blant annet forsker på bruk av mobilapper i egenbehandling av diabetes 2.
Hjemme i Lier i Buskerud vokste hun opp med en far som var elektriker og en mor som jobbet i butikk og på lager. Hun opplevde aldri noe press hjemmefra om at hun eller søsteren skulle bli noe spesielt.
– Men de har vært veldig positive og støttende hele veien, uten at det har vært noe press på at jeg skulle ha sånne og sånne karakterer fordi jeg skulle gå på den eller den skolen.
For henne ble sykepleierutdanningen veien inn i akademia. Derfra gikk hun videre til en mastergrad, og så ble det ledig en stipendiatstilling som hun fikk.
Holmen og Busterud ønsker begge at akademia blir flinkere til å rekruttere fra bredere lag av befolkningen enn i dag.
– Jeg vet om flere talentfulle medelever fra Hamar som ikke har tatt høyere utdanning. Jeg tror deres historie kunne vært annerledes om foreldrene hadde fremsnakket og oppmuntret til høyere utdanning. Mangel på det er kanskje vanligere i arbeiderklassefamilier, sier Busterud.
– Jeg tror det er fordeler ved å rekruttere fra flere samfunnslag enn bare de øverste, for du får et annet mangfold inn diskusjonene og i fagene. Men samtidig må vi være åpne for at det er litt tilfeldig for flere av oss, sier Holmen.
De får støtte av Nina Sandberg, stortingspolitiker for Arbeiderpartiet, som selv har forskerbakgrunn.
– Den viktigste grunnen til at sosialt skjev rekruttering til forskning er et problem, er også den mest åpenbare: Forskningen går glipp av mange talenter ved at utdanningssystemet og andre mekanismer fortsatt bidrar til systematisk skjev rekruttering. Det er ikke slik at de mest intelligente eller de aller dyktigste utelukkende fødes i ett sosial sjikt, så dette er svak utnyttelse av ressursene i befolkningen, sier Sandberg, som sitter i Utdannings- og forskningskomiteen.
– Vi må bare erkjenne at Norge i dag ikke lykkes godt nok med dette. Derfor er vår politikk helhetlig og kontinuerlig innrettet på å utjevne forskjeller. En sterk offentlig fellesskole skal sikre at alle får et godt grunnlag for videre utdanning og arbeid. Tilsvarende har vi politikk for bredere og dermed mer representativ rekruttering til høyere utdanning, mer læringsutbytte, bedre tilpasning til arbeidslivet, og økt gjennomføring, sier Sandberg.
Holmen tror også det krever en innsats fra universitetene.
– Jeg tror mye ligger i formidling av vanlig forskning. Jeg tror særlig fagene som ikke er så praktisk rettet, har en vei å gå. Det kan være så abstrakt hva de inneholder. Hvor ofte møter du en sosiolog, med mindre du er innenfor akademia selv, spør hun.
