Av Bår Stenvik Foto: Geir Mogen
Publisert 6. september 2024
Kristiina Visakorpi vokste opp i en forstad utenfor en middels stor by i Finland, der faren jobbet som lege og moren som prosjektkoordinator i kommunen. Hun hadde mye skog rundt seg og lærte tidlig å sette pris på naturen. Det ledet til biologistudier og en ph.d. i Oxford. Hun hadde også en forestilling om at hun kunne gjøre arbeid som var nyttig for miljøsaken, men bare gjennom å forske og skaffe kunnskap til veie. Å forandre samfunnet så hun ikke som sin oppgave. Inntil for noen få år siden.
– Jeg var i Sveits og studerte effekten av varmere temperaturer på vegetasjonen i Alpene. Vi tok en del av enga og flyttet den til lavere områder der det var varmere. I tilfellet der vi simulerte mest oppvarming, sto det bare igjen tørr, død vegetasjon med noen planter her og der. Jeg visste allerede intellektuelt hva som ville skje, men å se det med egne øyne – det var da det begynte å synke inn: Hva betyr de faktisk, alle disse faktaene jeg har lært?
Postdoktor i biologi ved NTNU i Trondheim, der hun studerer hvordan planter interagerer med omgivelsene. Hun studerte først ved Helsinki-universitetet i Finland, og tok sin ph.d. ved University of Oxford.
Hun har også gjort seg bemerket som aktivist i Scientist Rebellion og aksjonen Stopp oljeletinga. For sistnevnte gjennomførte hun en aksjon rettet mot Skrik på Munchmuseet, som fikk mye medieoppmerksomhet.
– Det var som et gløtt inn i framtida?
– Vi kan ikke ekstrapolere fra denne lille biten med vegetasjon at akkurat dette vil skje. Men ja, emosjonelt føltes det som å se inn i framtida. Det neste prosjektet i Sveits handlet om å måle den øvre tålegrensen for ulike arter. Den samme sommeren var det en ekstrem hetebølge i Europa, og bare et par timer unna meg i Italia ble det målt en ny varmerekord – jeg tror det var 47 grader eller noe sånt. Like varmt som det jeg utsatte disse plantene for i laboratoriet.
– Det handlet ikke lenger om et blikk inn i framtida, men et blikk ut av vinduet?
– Ja, og det var ikke noen ny kunnskap, jeg kunne alt dette intellektuelt, men å se tallene på dataskjermen, og så på termometeret utenfor – det var øyeblikket faktaene og følelsene klikket sammen og jeg måtte ta stilling til min egen rolle i dette. Lenge trodde jeg at noen andre ville finne en løsning, men den har ikke dukket opp. Så jeg kunne ikke lenger fortsette som før.
Ikke lenge etter at Visakorpi ankom Norge og begynte som postdoktor ved NTNU, gjorde hun seg bemerket som aktivist. Som del av gruppen Scientist Rebellion har hun vært med på aksjoner som å blokkere trafikken på Elgeseter bru ved å marsjere med bannere av typen «Lytt til forskningen» og «The Science is Clear».
– Får du noen kritikk i forskermiljøet av aktivismen din?
– Jeg får stort sett de samme motargumentene som ellers – at om vi slutter å utvinne olje, går Norge «tilbake til middelalderen». Eller at vi «kan ikke stoppe akkurat nå». Eller at «vi må samarbeide med fossilindustrien».
– Tror du det har sammenheng med NTNUs historiske rolle som teknologiutvikler for oljesektoren?
– Jeg tror det har mer å gjøre med all den økonomiske støtten NTNU får fra Equinor og resten av fossilindustrien. Mange forskere, også innen biologi, får penger fra oljeindustrien. Så da er det naturlig å være defensiv.
– En del av de biologene som jobber med industrien, gjør det vel også nettopp for å begrense skader?
– Ja, og jeg ser argumentene for å jobbe med dem. Personlig tror jeg imidlertid at det er mer sannsynlig at du ender med å være med på å grønnvaske dem. Og så er det et spørsmål om akademisk frihet – når pengene de bidrar med, er med på å bestemme hvilken retning forskningen går i.
«Grønnvasking» betegner strategier der en bedrift eller institusjon gjør en mindre innsats for å skaffe seg et miljøvennlig ry, mens den miljøskadelige kjerneaktiviteten i realiteten fortsetter som før.
Som eksempel nevner Visakorpi 5-årsavatalen om forskningsmidler mellom Equinor og flere norske universiteter, deriblant NTNU, der det defineres tema som «karbonfangst og -lagring (CCS), neste generasjon operasjoner, havvind og olje- og gassrelatert forskning», men også emner som fusjonsenergi, robotteknologi og robotorganisasjoner, materialteknologi, klimarisiko og energisystemer.
– Får du også positive kommentarer?
– Ja, det er minst like mange støttende stemmer. Mange av kollegaene mine som ikke selv aksjonerer, er veldig positive til aktivismen.
Den mest oppsiktsvekkende aksjonen Visakorpi har deltatt i, var i regi av organisasjonen «Stopp oljeletinga». En dag i november 2022 forsøkte hun og medaktivist Lena Mair å lime seg fast til pleksiglasset foran maleriet Skrik på Munchmuseet. Mens vaktene holdt dem tilbake, ropte de slagord som «Jeg skriker når folk dør», «Jeg skriker når vi ser at olje ødelegger alt vi elsker, og at naturen dør foran øynene våre» og «Jeg skriker når politikerne ignorerer vitenskap».
I mars 2023 ble de to dømt for ha «utøvd skadeverk». Siden Visakorpi klarte å plassere hånden sin med superlim på beskyttelsesglasset, måtte pleksiglasset renses for limrester. Retten la også vekt på at hendelsen medførte et «stort ubehag for de ansatte ved museet».
– Var du bekymret for at en sånn aksjon kunne få følger for ditt akademiske virke, for eksempel ved innreise til USA?
– Jeg tror ikke jeg har gjort noe så ulovlig at det går inn i et internasjonalt system. Juridisk sett var det ikke så mye vi egentlig gjorde galt, selv om det fikk mye oppmerksomhet.
– Var det en bevisst kalkulering – å gjøre noe som var sjokkerende nok, men ikke egentlig særlig farlig?
– Ja, vi så at tidligere kunst-aksjoner hadde fått mye medieoppmerksomhet. Og så gjorde vi undersøkelser på forhånd for å være sikre på at vi ikke skulle ødelegge noe.
– Kunsthistoriker Margrethe C. Stang fra NTNU innvendte at det ville gi «mer mening å aksjonere mot noe som kan knyttes til klimasaken». Hvorfor angrep dere et gammelt kunstverk, og ikke Equinors hovedkvarter?
– Det skal ikke være logisk. Poenget med slike aksjoner er at de virker på følelsene og setter i gang en samtale. Bare et halvår tidligere hadde vi store aksjoner mot oljetrafikken fra havna i Oslo. Vi stoppet lastebilene ved å lenke og lime oss til dem, og det var mer enn 100 arrestasjoner. Men det fikk lite medieoppmerksomhet, fordi vi gjorde akkurat det som miljødemonstranter er forventet å gjøre. Det er ikke interessant, og da starter ingen en samtale om det i kaffepausen på jobben.
– Samtidig slo det meg at dere ropte slagord som kunne oppfattes som en måte å gjøre Skrik relevant for vår tid på?
– Det primære målet med aksjonen vår handlet ikke om kunst – likevel skulle jeg jo ønske at kunstmiljøet ville se kunsten i aksjonen. Jeg leste litt om maleren og maleriet, og Munch har selv sagt at han var inspirert av følelsen av «naturens uendelige skrik».
– På tross av foranstaltningene deres kritiserte kulturminister Trettebergstuen dere etter aksjonen offentlig for å «angripe uvurderlige kunstverk». Risikerer dere med slike aksjoner å skape fiender blant kunstelskere og andre som ellers ville vært positive til miljøsaken?
– Målet med slike svært synlige og konfronterende aksjoner er delvis å polarisere publikum. En ulempe er at du får noen folk til å virkelig mislike deg. Men du håper også at noen som er passivt enige med deg, vil si: «Jeg er ikke enig med den metoden, men jeg er enig i at vi burde stoppe oljeletinga.» Ofte vil folk si: «Du burde ikke gjøre sånn, du burde gjøre denne andre tingen i stedet.» Og da kan jo vi si: «Hei, ville du være interessert i å gjøre den andre tingen?»
En stund etter Munch-aksjonen fulgte en ny runde med kontrovers, da Visakorpi i januar tok imot en NTNU-pris som «Årets vitenskapsformidler» på vegne av Scientist Rebellion Norway. Det ble slått stort opp i både akademiske tidsskrifter og nasjonale medier at NTNU med dette syntes å støtte samme person som hadde aksjonert mot en nasjonalskatt. Hun gjennomførte Munch-aksjonen som representant for «Stopp oljeletinga», men forskjellen mellom de to organisasjonene gikk nok mange hus forbi.
– Jeg er enig i at det var litt forvirrende. Men jeg visste ikke på forhånd at vi skulle få noen pris. Den ble utdelt på en åpen «Strategidag», og jeg var egentlig der for å stille spørsmål. Mens jeg var der, kontaktet arrangørene meg og spurte om jeg var det eneste Scientist Rebellion-medlemmet der, og om jeg kunne komme opp og ta imot prisen senere på dagen. Siden jeg var den eneste til stede, sa jeg ja. Senere møtte jeg på Anne Bruls, og ba henne om å bli med meg opp, siden prisen gikk til gruppen og ikke til et individ. Jeg trodde ikke det ville være kontroversielt at jeg var med opp på scenen, men det tok jeg opplagt feil i.
– Hva tenker du selv om betydningen av prisen?
– Prisen var for forskningsformidling, som Scientist Rebellion driver med mye av tida. Men de driver også med ikke-voldelige aksjoner på samme vis som Stopp oljeletinga, for eksempel ved å blokkere veier og bli arrestert. Så jeg synes like fullt det var viktig at prisen ble gitt til en organisasjon som driver med ulovlige aksjoner.
– Men er det ikke dypest sett udemokratisk å påvirke gjennom ulovlige aksjoner?
– Ikke-voldelig sivil motstand er en viktig del av demokratiet. Det er bare udemokratiske, totalitære land som bruker harde straffer for å knuse protester og sivil ulydighet. Vi er inspirert av bevegelsene som har brukt lignende metoder tidligere. Det mest berømte eksempelet er kanskje suffragettene i England, som brukte sivil ulydighet for å skaffe kvinner stemmerett. Borgerrettsbevegelsen i USA sørget for rettigheter for svarte amerikanere. Så har du uavhengighetsbevegelsen i India, og mer samtidige bevegelser som Den arabiske våren.
– I alle disse eksemplene er opprørerne de samme som dem som lider. Deres aksjoner er annerledes siden dere gjør opprør på vegne av andre – enten framtidige generasjoner eller folk i mer klimautsatte land. Gir det et problem med legitimitet, og gjør det dere sårbare for anklager om å tilhøre en elite med vikarierende agenda – som å opprettholde sine egne arbeidsplasser?
– Generelt vil jeg si at sårbarheten for slike narrativ viser behovet for mer mangfold i disse bevegelsene, med folk fra ulike bakgrunner i samfunnet. Scientist Rebellion er spesifikt for forskere, men det er viktig å få fram at vi ikke skal fortelle andre folk hva de skal gjøre. Det handler mer om at vi føler ansvaret for å handle, i og med at vi har tilgang til kunnskapen. Og noe av elitismekritikken mot universitetene er gyldig. Kunnskapen vi produserer, er offentlig finansiert, men ikke tilgjengelig for de fleste. Ikke bare på grunn av betalingsmurer, men også fordi den er skrevet på en måte som er vanskelig å forstå – det gjelder også IPCC-sammendragene for politikere.
FNs «Intergovernmental Panel on Climate Change» sammenstiller jevnlig verdens kunnskap om klimaendringer, og i tillegg til den vitenskapelige rapporten utformes hver gang en enklere og mer kortfattet tekst til bruk for politikere og beslutningstakere.
– Hva kan gjøres med det?
– Vi kan skrive vitenskapen på bannere og ta dem med ut i gatene. Da viser vi samtidig med handling at vi mener at dette er alvorlig.
– Hva mer?
– Vel, siden dette intervjuet står i et fagforeningsblad for forskere, vil jeg framheve at fagforeningene og mange av rettighetene i arbeidslivet eksisterer i dag på grunn av tidligere sivil ulydighet. Og at fagforeningene, også Forskerforbundet, kan være med på å kreve en omstillingsplan for samfunnet og å få de arbeidstakerne som er knyttet til oljeutvinningen, over i andre sektorer. Jeg og mine likesinnede vil stoppe oljeutvinninga, men det er like viktig for oss at det blir gjort på en rettferdig måte.
– De tidligere bevegelsene du nevner, har også til felles at de hadde en tydelig konkret motstander i en undertrykkende stat. Tror du det er vanskeligere å få sympati for aksjonisme mot global oppvarming, som virker mer abstrakt og upersonlig for de fleste?
– For mange er det nok et «problem» at oppvarmingen går for sakte til at det føles konkret. Når den begynner å gå så fort at vi virkelig skjønner det, vil det være for sent til å gjøre noe med det. Men jeg tror at når «motstanderen» ikke er synlig, er det fordi den er veldig god til å skjule seg. Dette er også et problem med måten vi snakker om klimaet på, som om kloden bare «oppvarmes» på passivt vis. Vi burde kanskje heller si at «problemet er at vi putter karbondioksid i atmosfæren», for å vise at dette er en aktiv prosess. Og at de kreftene vi står imot, som oljeindustrien, i høyeste grad er veldig konkrete.
– Om det er greit for miljøaktivister med radikale markeringer som Skrik-aksjonen, er det for eksempel også greit at høyreradikale aktivister brenner Koranen?
– Redskapene må være tilgjengelige for alle, sånn er demokratiet. Det som teller, er hvorvidt saken får folkelig støtte på bakgrunn av aksjonene. Men jeg mener også at ikke-vold er mer enn bare å ikke skade andre. Det handler om å fremme ikke-voldelig kultur og atferd. Og det tror jeg vil skille klimabevegelsen fra ekstreme grupper som dyrker mer voldelige talemåter og atferd. Jeg mener at å brenne Koranen – å ødelegge en hellig bok som betyr mye for andre mennesker – er en ganske voldelig handling mot en kultur.
– Kan ikke det samme bli sagt om en aggressiv aksjon mot Munchs Skrik – en nasjonal kunstskatt?
– Potensielt ja, om noen var aggressive eller prøvde å skade maleriet, men det var ikke det vi gjorde. Som sagt forsikret vi oss om at vi ikke ville gjøre noen skade. Den virkelig aggressive aktøren her er fossilindustrien, som ødelegger muligheten for en levelig framtid.
– Jeg leste akkurat en bok som het Not the End of the World av statistikeren Hanna Ritchie. Hun kritiserer den delen av miljøbevegelsen som driver med skremsler og kriseretorikk, fordi hun mener at det fungerer bedre med mer inkluderende og håpefulle budskap a la «det går rette veien» og «dette klarer vi».
– Jeg synes argumentasjonen hennes er litt merkelig. Vi trenger håp, men ikke håp som en passiv følelse. Om du ser på psykologien bak hva som faktisk får folk til å handle, kan det være et aktivt håp, men da gjerne sammen med frykt, engstelse og sinne.
