Publisert 28. mai 2024 kl. 13:34
En skikkelig skandale rammet i fjor britenes historiske storstue, British Museum. Rundt 2000 kulturskatter som kan dateres mellom 1400 år før vår tidsregning og til 1800-tallet, ble etterforsket av politiet som enten savnet, stjålet eller ødelagt. En ansatt fikk sparken og direktøren trakk seg fra stillingen.
Hvor god kontroll har norske museer på samlingene sine? Forskerforum har forhørt seg med noen av de største museene på Kulturdepartementets budsjett. Som eneste museum disker Nasjonalmuseet opp med en liste. Et tegn på «gode rutiner», ifølge direktør for samlingsforvaltning, Rolf Yngve Uggen. Til sammen 75 gjenstander eller verk er savnet fra museets samlinger – alt fra skulpturer, grafikk og tegninger til lommeur, sigarettskrin og saltkar.
– Gjenstandene representerer 90 år med museumshistorie, erklærer Uggen, som her refererer til når den første posten på listen ble oppført.
Han omtaler listen med savnede objekter som et «lite postkort» fra en tid med andre rutiner.
– Det er eksempler fra en tid hvor rutinene var annerledes, men likevel sett på som adekvate med tanke på sikkerhet og historikk. Og så er det noen gjenstander som ikke har en like detaljert protokoll som i dag. Det gjør det vanskelig å ha en fullstendig oversikt over hvor de befinner seg til enhver tid, sier Uggen.
Blant de 75 gjenstandene er kun to stjålet. Da en brevvekt-skulptur ble stjålet fra en installasjon i 2010, tilbød kunstneren seg å lage en erstatning. En grei løsning, ifølge Uggen. En lue produsert til åpningen av Steen & Strøm i 1797 har status som «angivelig stjålet mens drakten var utlånt til Bymuseet (ukjent når)».
– Vi prøver så godt vi kan å finne ut hva som er den siste kjente plasseringen til verket. Så kan det hende at ansvarshavende har sluttet i stillingen, eller at stillingen ikke ble erstattet, sier Uggen og påpeker at dette er kunst i offentlige rom.
– Alle ting som henger i offentligheten, medfører en risiko, men det er også noe av det vakre med politikken – rausheten vi viser ved å stille ut ting i det offentlige rom uten å sperre det inne eller begrense det.
Tre tegninger utlånt til statsministerboligen i 1936 har også kommet på avveie. Status: «antagelig tapt», «ant. under krigen 1940-45». Tegningene ble ikke funnet under en befaring i 2019.
– Hvorfor tok det 70 år før dere oppdaget det?
– Det kan hende at det tok en god stund før man visste at tegningene hadde vært der. Det var jo en verdenskrig innimellom der – mye kan ha skjedd. Gjenstandene var på langtidsdeponi uten utløpsdato, så de ble ikke fulgt opp, sier Uggen, som i sitatsjekken sier han har funnet ut at de har kjent til at tegningene har vært borte i lang tid, men at de gjennomførte befaringen i 2019 for å stadfeste det.
Andre ting, som en tegning av en «sittende hund» og en «gudstjeneste i norsk stavkirke» av Adolph Tidemand, regner museet som feilplassert. 19 arkitekturtegninger av arkitektekteparet Wenche og Jens Andreas Selmer har de heller ikke helt oversikt over. Museet spekulerer i om tegningene ble registrert som kunstverk, men at de i stedet ble plassert som arkivmateriale i det tidligere Arkitekturmuseets bibliotek.
– Så det å konkludere med at alle verk på listen er borte, er litt overilt, sier Uggen.
Tiden for håndtrykksavtaler er forbi, og med tiden har katalogisering som fag blitt profesjonalisert, forteller Uggen. I dag registreres verker med en rekke historisk data, for eksempel opphav, om de har vært konservert eller bør konserveres, om de kan lånes ut, eller om det er behov for ny ramme. Under flyttingen av Nasjonalmuseet for noen år siden fikk de en gyllen anledning til en revisjon av samlingen og til å skaffe seg et nytt samlingsdatabaseprogram.
– Vi jobber under evighetens lys, og det å kunne ha historisk dokumentasjon på alt sammen, også med tanke på fremtiden, er veldig viktig.
– Men 75 objekter – er det mye?
– Hvis du tenker på at vi har over 400 000 gjenstander i samlingen, og at dette representerer 90 års museumshistorie fra fem institusjoner, vil jeg nesten påstå at det er lite. Jeg skulle jo ønske meg at det var null. Men det er mennesker involvert, og så er det også et ønske om å åpne kunsten for befolkningen. Det vil alltid være en risiko forbundet med det, sier Uggen.
Forskerforum lar en ekspert bedømme Nasjonalmuseets excel-ark med de 75 savnede objektene:
– Jeg synes listen er oppløftende – for å si det litt brutalt. Det er på sin plass med en sånn gjennomgang når man hører om skandalen ved British Museum, sier Morten Zondag, kunsthistoriker og tidligere ansatt ved blant annet Munchmuseet og Blomqvist Kunsthandel.
Han tror museet har ekstra god oversikt på grunn av flyttingen.
– Jeg trodde det skulle være verre med tanke på hvor mange gjenstander de har, sier Zondag, som vurderer de fleste verkene på listen som av mindre verdi.
Kunsthistorikeren antar at det er museene som har holdt til på samme sted i årevis, som kan ha mistet oversikten. Vi sjekker med Folkemuseet i Oslo, som opplyser at det kun er én verdifull ting som har forsvunnet de siste 20 årene: et skrin i Chrystiegården, et herskapshus fra 1700-tallet. Ellers forsvinner det små ting i ny og ne i utendørsarealene, som dørhåndtak fra historiske bygg eller små bokser i 70-tallsleiligheten i OBOS-gården. «Vi vurderer noe av dette som suvenirtyveri, da det er lite økonomisk gevinst i disse type tyveriene», skriver en kommunikasjonsrådgiver i en e-post.
Litt smånasking har nok forekommet, innrømmer også Helge Sognli, avdelingsleder for samlingsforvaltning ved Lillehammer museum, som blant annet huser friluftsmuseet Maihaugen. På begynnelsen av 1990-tallet forsvant det noen originale reklameskilt av emalje. Skiltene – ofte sett på som verdifulle samleobjekter – var montert i bymiljøet og ble revet av veggen til tross for at de var sikret med spesialskruer. I tillegg har et par luer forsvunnet, blant annet en fra Norges Olympiske Museum. Det var imidlertid ikke en lue fra OL i 1994 som fristet tyvene, men en lue fra Ungdoms-OL i 2016.
– Vi er ikke voldsomt plaget av det, men innimellom skjer det at noe forsvinner. Det har sammenheng med at vi har et stort friluftsmuseum med mange bygg, åpne for publikum. Husene er innredet med masse små ting, sier Sognli.
For tilgjengelighet og sikkerhet er en hårfin balanse når man drifter et friluftsmuseum. Maihaugen kan skilte med hjem fra hvert tiår på 1900-tallet, inkludert et moderne boligfelt, og det skal fremstå som ekte hjem, med møbler og autentisk interiør.
– Han som grunnla Maihaugen i sin tid, Anders Sandvig, ønsket at det skulle virke som familiene som bodde der, bare var ute en tur, sier Sognli.
At noen besøkende tar med seg «suvenirer», er ikke noe nytt fenomen. Det beviser et brev postlagt i Tyskland i 2006. Innhold: en beltespenne av metall, dekorert med border og blomster. «Bitte vergeben Sie uns», avslutter de angrende tyskerne brevet med.
– Da var det en tysk turist som avla Maihaugen en visitt i 1969, som tydeligvis hadde slitt med dårlig samvittighet siden den gangen, humrer Sognli, forundret over de mange årene med gnagende samvittighet.
Om det ikke er vanlig med slike historier, så er de ikke enestående. En annen gang dukket det opp en forsendelse fra Sørlandet.
– En mor hadde ryddet på rommet til sønnen sin som hadde flyttet ut, og kom over et pipehode med vår museumssignatur – SS for De Sandvigske Samlinger – og beklaget på sønnens vegne, sier Sognli, som håper at alle som kommer over eldre gjenstander markert med SS, tar kontakt.
Karianne Schmidt Vindenes, avdelingsdirektør for arkiv og forvaltning ved Vestfoldmuseene, kan avsløre at det har vært noe trøbbel med utlån oppigjennom, men at det ellers ikke er «manko på gjenstander».
– Det vi har oppdaget, er at registreringer av og til har vært mangelfulle, sier hun og viser til at museet de siste årene har jobbet med å få oversikt over tidligere utlån.
Et eksempel er en befaring på en lokal ungdomsskole som hadde lånt et par malerier med motiv fra Vestfold. Litt i forbifarten får de vite at skolen har flere malerier liggende. Plutselig dukket det opp ytterligere fire malerier.
– Vi visste ikke at maleriene var på skolen, det var ikke registrert godt nok. Det viser at det er viktig med gode avtaler, og at det er viktig å følge opp, slik at lånet ikke går ut av tiden, sier Vindenes.
Fortsatt savner museet to malerier som følge av en gammel utlånsavtale.
– Vi har en dialog med dem som har lånt maleriene, og håper de vil dukke opp, sier Vindenes, som ikke vil avsløre låntakernes identitet, fordi det er en sak mellom «oss og dem».
Hun antar at låntakerne på et tidspunkt har flyttet eller tatt ned bildene og ikke tenkt på det som lån.
– Det kan sikkert kommunene relatere seg til, sier hun, og viser til alle de kommunale byggene med verk fra kommunenes kunstsamlinger.
I løpet av sin tid i museumsbransjen har Vindenes merket en økt profesjonalisering, noe hun tror henger sammen med at mange tidligere frittstående museer har slått seg sammen til større enheter. Selv har Vestfoldmuseene sett seg nødt til å stramme inn utlånsrutinene, spesielt overfor private og offentlige virksomheter. De inngår fortsatt avtaler om lån til andre museer.
– Tidligere var det mer personlige avtaler. Nå er vi ganske nøye med registreringen, at all informasjon er tilgjengelig, og passer på at det ikke er personavhengig, sier Vindenes.
Les også:
