Av Julia Loge
Publisert 7. januar 2020 kl. 13:15
– Podkast er lett tilgjengelig for flere enn dem som setter seg ned og leser et vitenskapelig tidsskrift. Jeg synes det er viktig at fersk forskning kommer ut til folk, og podkast er veldig egnet: Det er enkelt å lage og enkelt å forbruke, sier Marte Spangen.
Hvor mange som hører på podkast, er nesten doblet på bare to år, og tall fra høsten 2019 viser at i Norge lytter 40 prosent jevnlig på podkaster. En podkast kan være en gjennomprodusert dokumentar, men mange er mer eller mindre uredigerte opptak av samtaler, som man lytter til med en smarttelefon.
Forskerforum har snakket med tre forskere som har grepet tak i endringen og lager podkaster. Spennet er stort mellom disse tre podkastene, i fagområde, målgruppe, omfang og tekniske krav, men alle tre har valgt samtalen som form. Vi har spurt dem om deres arbeidsmåter for å finne ut hva som skal til for å lage en forskerpodkast.
Marte Spangen hadde tenkt på å lage podkast i flere år, og satte i gang da hun kom inn i redaksjonen for Primitive Tider.
– Det formidles ekstremt mye arkeologi, det er et tilgjengelig fag. Podkast er et tilskudd til familien som kan brukes på en annen måte, noe å ha på øret på vei til jobben.
– Podkast behøver ikke være verken teknisk vanskelig eller tidkrevende.
· førsteamanuensis i middelalderarkeologi ved UiT – Norges arktiske universitet
· lager Arkeologi på rappen der hun samtaler med artikkelforfatterne i arkeologitidsskriftet Primitive Tider
Jan Ivar Røssberg og kollegaene Unn Kristin Haukvik og Erlend Strand Gardsjord startet podkasten Psykopoden for å gi studentene et grunnlag før de kommer til forelesning, slik at de slipper å bruke forelesninger på å avlære studentene vanlige misforståelser om psykisk helse.
– Alle studentene hadde hørt gjennom den første podkasten på forhånd, så da kunne jeg bygge videre på den i undervisningen. Jeg kan forvente at studentene kan begrepene og snakke om hvordan de kan anvende kunnskapen. Det var en morsom start – vi hører på studentene, vet du, sier Røssberg.
– Kast deg ut i det – det er gøy og lærerikt!
· overlege i psykiatri ved Oslo Universitetssykehus og undervisningsansvarlig for legestudenters psykiatriopplæring
· lager Psykopoden for å gi studentene en innføring i psykiatri, sammen med to kollegaer fra OUS/UiO
Gaute Einevoll ved NMBU hadde flere episoder av «Vett og vitenskap» liggende klare da podkasten ble lansert med panelsamtale i starten av november.
– Det er litt tilfeldig at jeg begynte med podkast. Konen min hadde hjernerystelse og kunne ikke se på ting, så da måtte hun høre på noe, og så ble jeg interessert i å høre selv.
De fleste episodene så langt har vært intervjuer med forskere som har skrevet en populærvitenskapelig bok, for eksempel Bragepris-vinneren Anja Røyne.
– Lag en podkast som du har lyst til å høre på selv.
· professor i fysikk ved Norge miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
· lager Vett og vitenskap for å drive folkeopplysning om vitenskap
Marte Spangen tar opp direkte med Iphonen sin og bruker Skype dersom den hun intervjuer, ikke er i Tromsø. Telefonlyden kan skurre litt, men Spangen legger vekt på at podkasting skal være en overkommelig oppgave.
– Det blir ikke profesjonell lydkvalitet, men det blir godt nok. Det behøver ikke være vanskelig, sier hun.
Psykopoden blir til på kontoret til Røssberg i Oslo. De bruker en felles mikrofon og gratisprogrammet Audacity til å følge med på at lyden tar opp noenlunde likt fra alle. For å få til likt lydnivå må Gardsjord, med sin mørke stemme, sitte lenger unna mikrofonen enn Røssberg og Haukvik, som har lysere stemmer.
Psykopoden får litt romklang, og det merkes på lydkvaliteten at Einevoll har et mer avansert og kostbart utstyr.
– Konen min sa at det er veldig viktig at lyden er god – så jeg bestemte meg for at lyden skal være ok.
De fleste episodene er tatt opp i lydstudio på NMBU, men Einevoll har også kjøpt inn profesjonelle mikrofoner med stativ og en opptaker.
– Jeg er ikke profesjonell selv, men det er ganske proft utstyr, og med det kan jeg gjøre opptak selv når jeg er ute på reise.
Både Spangen, Einevoll og Røssberg får noe teknisk hjelp fra andre. Mens Einevoll får redigeringshjelp fra kommunikasjonsavdelingen på NMBU, har Spangen og Røssberg hentet inn venner og familie.
Spangen forteller at en bekjent som jobber med lokalradio, legger til kjenningsmelodien og kan hjelpe med lyden hvis det er veldig dårlig kvalitet på opptaket.
For gruppen i Psykopoden har mannen til Haukvik hjulpet med jingle og enkle lydjusteringer. Nå som Psykopoden har vist seg å nå langt bredere enn bare studentene, men også allmennpraktiserende leger, leger i spesialisering, legestudenter i utlandet og til og med noen lærere, får de tilgang til et studio og teknisk hjelp fra UiO.
– Episodene våre skal ikke være mer enn pluss-minus 20 minutter, så kan man høre en episode på vei til Gaustad. Da må vi også være konkrete og ha lite mellomsnakk, sier Røssberg.
Forskerforum rekker akkurat å høre én episode på veien fra Oslo sentrum til Rikshospitalet og UiOs medisinske fakultet. Spangens episoder er også 20 til 30 minutter lange.
Der radioprogrammer skal passe inn i en sendeflate, er det ingen grenser for hvor lang en podkast kan være. Einevoll utnytter dette, og episoden der Anja Røyne er gjest, varer i 101 minutter.
– Podkastene mine er ganske lange, det er fordi det er så lang tid det tar. Noen sier de er litt lange, men man trenger ikke høre på alt på en gang!
– Jeg bruker tre‒fire timer på å lage en episode, så legger jeg ut like mange episoder som det er artikler i Primitive Tider. Med seks‒sju artikler årlig blir det 20‒25 timer i året, forteller Spangen ved UiT.
Hun bruker en halvtime til en time på å lage en kjøreplan, som hun sender til intervjuobjektet. Intervjuet tar fra tre kvarter til en time, og så bruker hun en times etterarbeid på å skrive introtekst, legge til bilde og legge ut på nettet.
Røssberg og kollegaene i Oslo bruker under en halvtime til forarbeid for en episode av Psykopoden. De lager en liten disposisjon samtidig som de gjør lydprøver, så bruker de 20 minutter på opptak.
– I 95 prosent av tilfellene tar vi en tagning og er fornøyd med den, så i løpet av halvannen time er vi ferdige med en episode, sier Røssberg.
Einevoll ved NMBU får hjelp til å sette opp avtaler og gjøre etterarbeidet, men bruker likevel en halv dag på en episode. Han snakker litt med gjesten før de går i studio, og så gjør de opptaket.
– Jeg forsker og underviser, men jeg merker at dette går på en annen mental kvote. For å forske må jeg konsentrere veldig, det greier jeg ikke tolv timer om dagen. Men om kvelden når jeg har ledig tid, så kan jeg jo lese disse populærvitenskapelige bøkene og sette opp noen punkter til samtale, sier han.
Spangen anbefaler å legge ut podkasten i Soundcloud, for den distribuerer selv videre til de forskjellige appene folk bruker for å høre på podkast, som iTunes og Spotify.
– Da er man ikke like avhengig av å ha en nettside allerede med et publikum. Vi har ikke markedsført dette på noen som helst måte ut over Facebook-siden til Primitive Tider, sier hun.
Gruppen bak Psykopoden bruker ulike kanaler. De legger ut episodene på UiOs nettsider, i studentens læringsressurser, og kommunikasjonsavdelingen hjelper med å spre på andre plattformer. I tillegg legger de den ut på Facebook og Twitter.
Podkast har noen begrensninger sammenlignet med skriftlige medier. Uten lenker og fotnoter er det vanskeligere å gi referanser. Lytteren kan heller ikke enkelt gå tilbake, og dermed blir det vanskeligere å få med seg tall og vanskelige ord enn når man leser. Dette kan hindre at lytteren får med seg det som kommer etterpå. Marte Spangen har et bevisst forhold til dette. Hun kan avbryte for å be den hun snakker med, om å forklare et faguttrykk eller beskrive gjenstander tydelig. Hun har også blogget før, men mener podkasten har mange fordeler.
– Bloggen treffer et smalere publikum, man må sette seg ned med en skjerm og finne bloggen og bruke tid på å sitte og lese. De innleggene man poster på en blogg, har ikke så lang levetid, men en podkast har vist seg å ha lang holdbarhet, i hvert fall når innholdet er mer varig kunnskapsproduksjon, sier hun.
