Av Marianne Hem Eriksen, førsteamanuensis i arkeologi ved Universitetet i Oslo
Publisert 18. mai 2018 kl. 08:27
Å sette i gang med en doktorgradsavhandling er noe av det mest krevende og ukjente man kan begi seg ut på i livet. Det er neppe uten grunn at det hyppig sammenlignes med å føde barn. Uten å ha personlig erfaring med den spesifikke eksersisen, er det noe med umuligheten i selve tanken, rent basalt: Et menneske – presset ut av min kropp …?! En avhandling – presset ut av mine tanker og mine fingre …?!
Her følger en oppskrift for det siste.
Mange tenker på skriving som et resultat av guddommelig inspirasjon, et øyeblikk der alle dataene kommer sammen, et øyeblikk av ‘Eureka!’ der ny kunnskap åpenbarer seg, for så å sømløst overføres til papiret. «Når bare inspirasjonen kommer, skal jeg skrive den artikkelen.» «Når jeg bare får tid, tar det meg bare et par dager å hamre ut det kapitlet.»
Kamler og Thomson (2014:2) tar et oppgjør med den engelske uttrykket ‘writing up’. Writing up brukes ofte om den siste fasen i et avhandlingsprosjekt hvor analysene er gjort, resultatene foreligger og man simpelthen skal rapportere hva man fant, og skrive ut det hele. Høres enkelt ut? Utopisk, innvender Kamler og Thomson. Det å skrive er en fundamental del av forskningsprosessen. Selv om man ikke produserer hele utkast, vil omtrent alle ta notater, skrive felt- eller labrapporter, få ned ideer på papiret og skrive stikkord fra litteraturen man leser, gjennom hele prosjektet. Dette er ikke mekanisk skriving, men strategier for å bearbeide tanker og ideer, få grep om materialet og egne analyser. Å redusere den komplekse skrivningen som finner sted gjennom hele prosjektets gang, til å bare ‘skrive prosjektet ut’ er å stikke under en stol det enorme arbeidet og den store utviklingen som foregår fra dag én i et forskningsprosjekt. Det skjuler også det faktum at å skrive er å tenke.
En doktorgrad lar seg simpelthen ikke gjennomføre som skippertak. Og du vil ha mange, mange dager der du ikke er inspirert. Hvis du vil mislykkes, se på Netflix.
Eller: Synd for deg at du ikke er inspirert i dag. Skriv uansett. Skriv stikkord, skriv bakgrunnskapittel, skriv metodenotater. Lag disposisjoner for underkapitler. Du må utarbeide råtekst som du senere kan bearbeide til ferdig tekst. Det finnes litteratur som viser at daglig skriving ned til en halvtime om dagen gjør underverker for produktiviteten (Boice 1995).
Hvordan spise en elefant? Én bit av gangen.
Hvis du valgte alternativet Netflix over, er du allerede godt i gang. For å mislykkes enda grundigere med avhandlingsarbeidet kan du gå videre med å ignorere ditt eget fagfelt.
Det vil si: La være å gjøre deg kjent med de store spørsmålene, temaene og metodene i ditt felt nå. Les utelukkende litteratur som er eldre enn ti år gammel. Selv om det via Google Scholar Alerts, tidsskriftvarsler og lignende er utrolig enkelt å følge med på hva som publiseres for tiden, kan du bare la være å få e-post fra de største tidsskriftene på ditt felt hver gang en ny utgave kommer ut.
Du kan også overse at avhandlingsarbeid er et håndverk. Ikke sett deg inn i de lokale kravene og normene for avhandlinger på din institusjon. Ikke forsøk å få tak i de beste, nylige avhandlingene for å se hvordan de virkelig gode gjør det. La være å tenke på hvorfor din problemstilling og dine forskningsspørsmål er viktige. La den fremtidige leseren sitte igjen og tenke: «Hva så?» Eventuelt, for en annen vri: Skriv i første kapittel at din avhandling faktisk kommer til å revolusjonere hele feltet. Du skal faktisk analysere 100 000 000 000 000 tekster/prøver/gjenstander/intervjuer på en måte ingen andre har tenkt på, noen gang.
For å virkelig komme i kontakt med de ubehagelige, plagsomme følelsene av utilstrekkelighet og mislykkethet anbefales det å isolere seg. Unngå å snakke med andre — for eksempel veileder, medstipendiater, venner utenfor akademia — om prosessen eller at du har det tøft. Begynn heller å skule til andre. «Hvordan får hun der det til egentlig? Hun må ha noen fordeler som jeg ikke kjenner til. Kanskje hun ligger med veilederen sin?»
Bruk mer tid på å sammenligne deg med andre enn å hente inspirasjon fra dem. Ikke spør folk om råd. Ikke be den nyansatte postdoktoren, som fullførte på normert tid og publiserer jevnt og trutt, ut på kaffe og spør hvordan han fikk det til.
Ha høye skuldre rundt veilederen din. Vent til utkastene er skinnende blankpolerte før du viser dem frem, for så å gjøre innarbeidelsen av kommentarene enda vanskeligere. Vis ingen tegn til svakhet — det er jo ikke som om vedkommendes jobb er å vise deg veien fremover.
Ikke minst: Glem at du har et liv utenom akademia. Glem interessene dine, vennene dine, alt ved din identitet som ikke henger sammen med doktorgraden.
Lukk kontordøren og stirr på den blanke skjermen.
Referanser
Boice, R. (1995) Developing writing, then teaching, amongst new faculty. Research in Higher Education 36 (4):415–456
Kamler, B. and P. Thomson (2014) Helping doctoral students write : pedagogies for supervision. 2nd ed. ed. Routledge, London.
