Av Åse Wetås, direktør i Språkrådet
Publisert 2. mars 2022 kl. 09:51
Språkrådet svarte forrige uke på Gunnar Sivertsens påstand i Forskerforum om at publiseringsindikatoren er «den samme indikatoren som Språkrådet måler norsk språk med». I vårt svar understreket vi at Språkrådet over tid har observert og undersøkt språkvalg i universitets- og høgskolesektoren med utgangspunkt i en rekke ulike kilder og datasett. Språkrådet henter informasjon der vi har muligheten, men dataene er svært fragmenterte. Her har sektoren en jobb å gjøre med å kartlegge egne språkvalg i både forskning, undervisning og formidling. Diku (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) gjorde i 2021 en svært nyttig sammenstilling og analyse av UH-institusjonenes oppfølging av egne språkstrategier og sektoransvaret for norsk språkpolitikk. Vi håper denne gjennomgangen bidrar til at sektoren nå styrker systematikken sin i arbeidet på feltet.
Selv om vårt hovedsynspunkt er at statistikk og data som gjelder språkbruk og språkvalg i universitets- og høgskolesektoren er svært hullete, ville det være påfallende om Språkrådets fireårige kunnskapsoppsummering Språkstatus ikke refererte de kildene som gjennom perioden har tilført små og større biter av informasjon om utviklingen av språkbruken i akademia. Derfor har vi selvsagt også referanser til publiseringsindikatoren i dette statusdokumentet.
Sivertsen skriver i sitt tilsvar om indikatoren at den er satt opp slik at norsk «innenfor 80 prosent av publikasjonene ble […] likestilt med engelsk». Det er vanskelig å se hvordan dette annet enn i teorien har bidratt til å fremme norskspråklig publisering. I 2021 aksepterte bare fem av de til sammen 2121 nivå 2-godkjente tidsskriftene (en andel på 2 promille) bidrag på skandinaviske språk. Ni av ti vitenskapelige artikler ved norske utdanningsinstitusjoner publiseres i dag på engelsk. Det er grunn til å spørre om det ikke må helt andre virkemidler til for at institusjonene skal kunne løse det språkpolitiske oppdraget sitt. Poenget må uansett være at akademia selv må ta ansvaret for å etablere gode og stabile systemer for å vedlikeholde og utvikle norsk fagspråk, slik loven pålegger dem.
Språkrådet ser at det er mange årsaker til at engelsk språk får en stadig større plass i akademia. Det er likevel vanskelig å komme utenom det faktumet at publiseringsindikatoren har bidratt til å snevre inn tallet på attraktive publiseringskanaler. Strømlinjeformingen av publiseringskanaler har ført med seg at mange norsk- og skandinaviskspråklige publikasjoner har tapt terreng de to siste tiårene. Sivertsens påstand om at «publiseringsindikatoren bidrar til at [publisering] skjer på norsk når det er relevant» må måles opp mot hvilke skandinaviskspråklige kanaler som er tilgjengelige innenfor tellekantsystemet. For publisering på nivå 2 er svaret enkelt: Så godt som ingen.
Les tidligere saker og innlegg:
