Av Julia Loge
Publisert 30. november 2020 kl. 07:46
– Jeg kan nok ta igjen to måneder, hvis jeg bruker to timer ekstra hver dag, sier Lisa Tietze.
I mars stengte alle universitetene, deriblant NTNU og Tietze ble sendt hjem fra laboratoriet der hun jobbet med doktorgraden sin i bioteknologi, til en pinnestol på soverommet.
To måneder senere fikk hun komme tilbake, men da hadde hun mistet 40 verdifulle arbeidsdager.
Universitetene i det såkalte BOTT-samarbeidet; Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og UiT – Norges arktiske universitet har i samarbeid utarbeidet en policy for håndtering av mulige forlengelser for stipendiater.
Da NTNU presenterte kriteriene for å gi stipendiater forlengelse, var hun sikker på at hun kom til å få en forlengelse, om ikke alle de 40 dagene hun søkte om. Men Tietze fikk avslag.
– Å ikke få noe, det kom som en stor overraskelse for meg, sier hun til Forskerforum.
Hovedfunnet er at det er dårlig samsvar mellom hvor mye stipendiatene er forsinket på grunn av koronatiltak og hvor mye de kan få forlenget kontrakten.
84 prosent svarte at korona har gjort dem forsinket i arbeidet, og 78 prosent mener at de trenger en forlengelse for å ta igjen det tapte.
Forskerforum har fått tilsendt deler av avslaget. Der står det også at «komiteen finner det vanskelig å tro at det ikke var mulig for deg og veilederen din å finne noen relevante oppgaver i denne perioden».
Tietze var ikke kommet så langt i lab-arbeidet at hun kunne begynne å skrive ut funnene sine, i stedet jobbet hun med en litteraturgjennomgang.
– Men det er ikke på samme nivå som eksperimentelt arbeid, og kan heller ikke alltid bli godkjent som del av avhandlingen, forklarer hun.
I avslaget står det også at «Komiteen finner det overraskende at du ikke finner litteraturgjennomgangen relevant for din phd, og anbefaler at du gjør nødvendige endringer slik at dette blir en del av planen. Å skrive litteraturgjennomganger har vært et godt alternativ for flere phd-kandidater i denne perioden».
Tietze har ikke klaget på avgjørelsen, det føler hun rett og slett at hun ikke har tid til.
NTNU anslo opprinnelig at de kunne komme til å måtte bruke 60 millioner kroner bare i år på forlengelser, men har siden justert ned anslaget til mellom 8 og 10 millioner kroner, viser tall fra Universitetsavisa. De har fått færre søknader enn ventet. Tietze opplever at NTNU har bedt fakultetene om å håndtere stipendiatene, som har gitt ansvaret til instituttene, som har sendt det vildere til veilederne.
– Heldigvis har jeg et veldig godt forhold til begge veilederne mine. Men hva med de som ikke har det? Som kanskje må endre prosjekter uten så god hjelp? Det er så mye som avhenger av veilederen nå med korona.
Tietze forteller om en kronglete prosess, der et søknadsskjema ble lagt ut, men med det hun opplevde som ufullstendig informasjon. Så forsvant søknadsskjemaet, og da Tietze tok kontakt for å etterlyse skjemaet, fikk hun vite at fristen var gått ut. Ifølge Tietze hadde veilederne fått informasjon om frister og prosess, men Tietzes veileder var i permisjon da eposten kom.
– Jeg spurte alle jeg møtte «Visste du om denne eposten, visste du om denne fristen?». Ingen visste om dette.
I undersøkelsen fra stipendiatorganisasjonene er dette en viktig faktor. En firedel visste ikke om muligheten til forlengelse, og nesten halvparten syntes kriteriene var uklare eller fikk mangelfull informasjon. Tilsammen mente over halvparten av stipendiatene som trenger en forlengelse, at de ikke ville få det eller ville få for kort tid.
Tietze og medstudentene klaget, og instituttet beklaget og åpnet fristen for nye søknader. Nå håper hun at NTNU kan gjøre det samme.
Manglende tilgang til laboratoriet er ikke det eneste som påvirker arbeidet. For selv om Tietze ikke fikk jobbet med avhandlingen, manglet det ikke andre oppgaver. Som mange andre som jobber med undervisning, har det krevd en ekstrainnsats dette året. Hun underviser i et lab-kurs, og måtte nå legge om planene. Blant annet har hun laget videoer der hun selv utfører eksperimentene, i tilfelle studentene ikke fikk anledning til å gjøre det selv.
– Jeg tror at alle vi som underviser har trådt til og brukt de ekstra timene for å legge helt om. Men for oss midlertidige, så spiser det av tidsbusjettet som vi har til egen forskning, og det er irriterende.
I tillegg skulle Tietze reist til Storbritannia og gjort en del av prosjektet sitt der. Det er utsatt på grunn av smittesituasjonen i Storbritannia og norske reiserestriksjoner, og nå blir det avlyst.
– Selv om situasjonen i Trondheim er bedre, så er samarbeidspartnere våre hardere rammet.
Derfor må hun legge om planene. I vår var Tietze i slutten av tredjeåret på doktorgraden. Nå er hun i sitt fjerde og avsluttende år.
– Å begynne et nytt prosjekt i det siste året, er skikkelig stressende. Lab-arbeid tar tid, for siden vi er i forsknings- og innovasjonsfronten, må vi håndtere at mange ting som ikke går som planlagt og finne nye løsninger. Men nå føler jeg at jeg ikke har en feilmargin, alt må fungere, og jeg blir skikkelig stresset når ting ikke fungerer.
– Det er veldig trist at hun ikke fikk den forlengelsen, sier Tietzes veileder, førsteamanuensis Rahmi Lale ved Institutt for bioteknologi og matvitenskap.
Han er likevel ikke i tvil om at Tietze greier å levere til den opprinnelige fristen, selv kvaliteten blir påvirket av at hun ikke får reist til England, hvor de har fasiliteter som ikke finnes i Norge.
Selv om Tietze ble hardere rammet enn de som var i en mer teoretisk fase av arbeidet, mener Lale at NTNU kunne spart seg de administrative kostnadene ved at stipendiater og veiledere må søke om forlengelse og komiteer til å vurdere søknadene, og bare gitt alle en lik utsettelse.
– Det burde ikke være opp til enkelte å søke. De kunne hatt en ordning der alle fikk automatisk. Jeg er i ikke i tvil om at ingen er upåvirket av stengingen, sier Lale.
– Jeg ble bekymret da smittetallene gikk opp. Kommer det en ny lockdown, tror jeg at jeg begynner å gråte. Jeg håper at det ikke skjer, og ikke bare for mitt eget arbeid.
Tietze har samboer og får dekket mye av det sosiale behovet, men hun er bekymret for dem som bor alene og som kanskje har svakere sosiale nettverk i Norge.
– Mange som bor alene har det virkelig tøft.
Mange har familie i utlandet og i land der smittesituasjonen er langt mer alvorlig enn i Norge. Selv har hun bekymret seg mye for en bestefar med nedsatt immunforsvar, og noen søvnløse netter har også påvirket progresjonen.
– Jeg er fra Tyskland, og der går det dårligere, så jeg har virkelig vært redd for at han skulle dø, sier Tietze, som mener det er viktig å ha med seg at stipendiater og andre utenlandske ansatte kan ha ekstra bekymringer utenfor jobben også.
– NTNU har ikke tatt godt nok vare på de mentale helseeffektene av det folk må håndtere under korona, sier hun.
Tietze er styremedlem i Dion, NTNUs interesseorganisasjon for stipendiater og postdoktorer. De har fremmet klagene fra Tietze og de mange andre studentene i hennes posisjon. Torsdag 26. november møtte de prorektor for forskning, Bjarne Foss for å diskutere hvordan informasjonen kunne ha nådd bedre ut til stipendiatene. Nå vil Foss vil ta dette videre til dekanene på NTNU, skriver han til Forskerforum.
NTNU har ingen samlet oversikt over hvor mange som har søkt om forlengelse og hvor stor andel som fikk avslag. Men det vil komme nye muligheter til å søke om forlengelse.
– NTNU ønsker at kandidatene skal kunne sende inn søknad når de ser konsekvensen av pandemien, enten når pandemien er over eller mot slutten av ph.d.-løpet. Vi antar derfor at vi vil se søknader om forlengelser et par år frem i tid, skriver Foss.
Han skriver også at tapt forskningstid kan bety mer enn bare den tiden man har mistet da laboratorier var stengte, for eksempel ekstraarbeid med undervisning. «Endringer grunnet internasjonalt samarbeid kan inngå, avhengig av hvilke konsekvenser det har gitt for forskningsprosjektet. Intern omdisponering til for eksempel undervisningsoppgaver som ikke dekkes av pliktarbeidsdelen, kan også være en inngripende hindring for at kandidaten. Det er derfor rimelig at dette også hensyntas.»
