Av Bår Stenvik Foto: Marie von Krogh
Publisert 29. juni 2023 kl. 13:08
– Jeg jobbet ett år som ufaglært pleiemedhjelper etter gymnaset, og da tenkte jeg mye på hva forskjellen egentlig var på det jeg gjorde, og det sykepleierne gjorde. Da jeg begynte i sykepleierutdanningen på Diakonhjemmet, var jeg egentlig fortsatt i tvil om det var det jeg ville.
– Hva fikk deg til å fortsette?
– At jeg fikk svar. I form av tenkning om hvordan vi kan forstå sykepleie. Jeg studerte sykepleieteoretikere som stilte de samme spørsmålene på 1950-tallet. Som Virginia Henderson – hun fokuserte på at sykepleie er å hjelpe den syke med å gjenvinne sin uavhengighet – når mennesker ikke lenger har krefter, kunnskap eller vilje til å ivareta uavhengigheten selv.
– Var utdanningen ved Diakonhjemmet annerledes enn den var andre steder?
– Andre utdanningssteder på den tiden var sterkere inspirert av naturvitenskapelig tenkning. På Diakonhjemmet hadde også de samfunnsvitenskapelige perspektivene trengt inn. Det tror jeg var helt avgjørende for at jeg fortsatte, for de samfunnsvitenskapelige perspektivene lå mye nærmere mitt hjerte.
– Hvordan fortonte det seg i praksis?
– Vi dro ut i lokalsamfunnet og gjorde prosjektarbeid, for eksempel dro hele klassen opp til Brumunddal, der vi snakket med ansatte i kommuneadministrasjonen og helsetjenesten for å kartlegge og få en oversikt over helsetjenesten og helsearbeidet i kommunen. Denne undervisningsbolken bidro til at vi som var studenter, nok aldri fikk et rent individualistisk eller relasjonelt perspektiv på sykepleie og sykepleierfunksjonen. Det ble heller aldri et rent naturvitenskapelig perspektiv, der man har fokus på diagnose.
– Hvordan påvirket det læringen?
– Sykepleiefagets selvforståelse er forankret i et humanistisk perspektiv og et omsorgsperspektiv. Når du legger til et samfunnsperspektiv, handler det også om de livsbetingelsene i samfunnet som kan medvirke til at sykdom utvikler seg. Vi snakket ikke bare om sykdom, men også om nød og lidelse. Om å forstå pasienten og det som er pasientens utfordringer, i et stort perspektiv.
– Har du et eksempel på hvordan det artet seg?
– Ved Diakonhjemmet lærte vi at sykepleien skulle organiseres gjennom primærkontakter, at samme sykepleier har hovedansvaret for å følge opp en pasient fra innleggelse til utskrivelse, og et ansvar for å planlegge og gjennomføre sykepleie for den pasienten. Kontinuitet i pleien av syke var helt vesentlig.
Etter utdanningen jobbet Kristoffersen som sykepleier i tre år og opplevde betydningen av å jobbe ikke bare med primærsykepleie, men også med tverrfaglighet.
– I min avdeling jobbet vi med rehabilitering av hjerneslag og behandling av revmatiske lidelser. Der var det ansatt ergoterapeuter og fysioterapeuter, og vi jobbet med psykiater, logoped, ernæringsfysiolog og sosionom. Utskriving til hjemmet ble nøye planlagt, for eksempel ved at leiligheter ble lagt til rette for rullestolbruk, dørterskler og tepper fjernet og nødvendige hjelpemidler montert.
– Hva var sykepleierens rolle – å være en slags brobygger mellom spesialistene?
– Ja, det følte jeg meg nok som. Vi møttes til jevnlige tverrfaglige møter alle sammen, og pasienten var ofte med på møtene. Innimellom følte jeg meg som en koordinator i det tverrfaglige samarbeidet.
Etter noen år i praksis gikk Kristoffersen videre til det andre hun hadde lovet ikke å gjøre: Hun tok lærerutdanning.
– Da jeg jobbet som sykepleier, syntes jeg det var mer interessant å jobbe med studentene enn med pasientene – å se at de blomstret, at de lærte seg sykepleie og lærte å tenke sykepleie. Så jeg jobbet en veldig kort stund som lærer, før jeg gikk videre og ble en av de første som tok embetseksamen i sykepleie ved Universitetet i Oslo. Jeg skulle ikke bli lærer og heller ikke sykepleier, men så syntetiserte jeg det og ble sykepleielærer. Og det valget har jeg aldri tvilt på. Du kan si at jeg valgte studenten framfor pasienten.
– Men den tvilen du faktisk kjente på underveis, har du forfulgt som studieobjekt senere?
– Ja, doktorgradsarbeidet mitt handler om sykepleiernes egne tanker om hva som er av betydning for at de fortsetter med å utøve sykepleie.
– Hva er det som setter viljen på prøve – bemanningsproblemer og slikt?
– Helt klart – kontekstuelle rammebetingelser og andre problemer som forhindrer dem i å jobbe på en god måte. I tillegg kan sykepleiere få veldig mange sterke inntrykk i møte med pasienter.
– Som hva?
– Alt det sykdom kan gjøre med en kropp. I tillegg kan sykepleiere bli truet, de kan få kastet ting etter seg, de kan bli slått, stoler går veggimellom, og interiør ødelegges. Pasientene kan ha levd lenge med tøff sykdom, og da er ikke folk nødvendigvis snille lenger, for lidelse får ofte fram mindre gode sider i oss. Og det er det samme med sykepleierne: Når de blir veldig slitne, kan de komme til et punkt der de blir det det som sykepleieteoretikeren Joyce Travelbee omtaler som «hardkokte». Man tar ikke flere stimuli. Man mister kanskje forståelsen for pasientens situasjon.
Det gode og det onde står ikke hver for seg, men griper inn i og avløser hverandre.
– Hvilke tanker fant du som gjorde det lettere for dem å takle alt det vonde?
– En sykepleier fortalte meg om en situasjon der en ung mor døde under fødsel. Det var kjempesterkt, likevel følte hun at det var fantastisk etterpå – at familien til og med hadde latt henne få ta del i barnedåpen. «Er jeg ikke heldig?» sa hun. Det gode og det onde står ikke hver for seg, men griper inn i og avløser hverandre. Disse tankene gjør det mulig å møte livet slik det er.
– Så du har ønsket å gi et vitenskapelig språk til disse mer eksistensielle utfordringene ved sykepleierrollen, utover det håndverksmessige som å mestre rutiner og prosedyrer?
– Mange av dem som starter i en sykepleierutdanning, er opptatt av å lære å utføre sine konkrete gjøremål, og det er jo helt nødvendig hvis man skal gjøre en god jobb. Det nytter ikke hvis man kan mye om omsorg, men ikke kan måle blodtrykket. Men i tillegg trenger vi refleksjoner rundt, noe som utdanningen må sette i gang. Det er en nødvendig forutsetning for at man skal kunne snakke om at sykepleieryrket er noe mer enn et håndverksyrke.
– Mer enn for eksempel snekkeryrket?
– Ja – men du må ikke forstå meg dit hen at håndverkere ikke teoretiserer rundt faget sitt. De bygger på kunnskaper hentet fra fagområder som fysikk, matematikk og mekanikk for å utføre sitt fag.
– Men forholder ikke sykepleiere seg til medisinstudier på samme vis som snekkere til ingeniør- og materialteknikkstudier?
– Langt på vei er det slik. Naturvitenskapelige emner har høy status i bachelorutdanningen i sykepleie og også blant studenter. Kunnskap i disse emnene er nødvendig for å utøve håndverket og for å kunne begrunne sykepleien som utøves overfor pasienten.
– Så hva er det som går ut over det håndverksmessige?
– Sykepleiere arbeider med mennesker, og da er det avgjørende at vår kompetanse også bygger på humanistiske fag. For kvaliteten på yrkesutøvelsen avhenger også av kvaliteten på tankene våre.
– Hvordan da?
– For å fortsette i yrket trenger sykepleiere å ha betraktninger om livet som kan bidra til å skape mening i deres hverdagslige erfaringer. En av sykepleierne jeg intervjuet, sa til meg: «Når jeg går inn til en døende pasient, går jeg alltid inn som om det skal være siste gang. Det er ikke sikkert vi får flere sjanser.» Hun sa: «Hvis ting i avdelingen gjør at det er kaos i hodet mitt, stopper jeg utenfor døren og trekker pusten, og så spør jeg: Er jeg klar til å gå inn?»
– Hva tenker du det betyr for utdanningen?
– Bachelorutdanningen må legge til rette for at studenter kan tilegne seg dybdekunnskaper, ikke bare breddekunnskap. Slik får de det vi kan kalle kommentatorkompetanse: en kompetanse som har å gjøre med å kunne artikulere faget, argumentere for funksjonen sykepleiere ivaretar i helsetjenesten, og begrunne sine faglige vurderinger og uttalelser.
Kristoffersen har også vært opptatt av en annen del av sykepleieridentiteten: ideen om sykepleieren som selvoppofrende.
– Jeg er kritisk til disiplineringen sykepleien gjør i retning av det uselviske. At man strekker seg og strekker seg og strekker seg. Vi må snakke om at det kan være grenser for omsorg.
Florence Nightingale er et glitrende eksempel på en som realiserte seg selv.
– Det har aldri vært slik at sykepleiere bare har vært selvoppofrende: For å kunne være det har hun også trengt selvomsorg. Florence Nightingale er et glitrende eksempel på en som realiserte seg selv. Hun ble en foregangskvinne for andre kvinner og bidro til at de kunne skaffe seg en legitim jobb utenfor hjemmet. Hennes syn på helse var: «Health is not only to be well, but to be able to use well every power we have to use.» Dette med «power we have to use» er sentrale elementer i selvrealisering.
– Selvrealisering?
– Ja. Jeg skal nå undervise bachelorstudenter, og da vil jeg ta opp ideen om selvrealisering og hva som ligger i det – at det ikke bare er en rent egoistisk og relativistisk forestilling, i alle fall ikke i sykepleie, der vi uansett har så sterke forestillinger med oss om å hjelpe. Å hjelpe andre handler også om å sørge for noe godt for seg selv. For i kjærligheten ligger også egenkjærligheten, den er en forutsetning for å kunne vise andre kjærlighet.
– Det får meg til å tenke på den kjente Black Panther-aktivisten Angela Davis, som snakket om «radical self-care»: Når du kjemper for borgerrettigheter og rettferdighet, kan du ikke bare kjempe. Du må også drive med selvomsorg, yoga og avslapping, for å kunne fortsette kampen.
– Ja, eller veldig konkret: Ved hver flyavgang blir du fortalt at du skal ta på deg oksygenmasken selv først. Sykepleierne jeg intervjuet, innså det også: «Hvis jeg ikke hadde fått noe igjen for det for egen del, så hadde jeg jo ikke vært her.» Men det egenorienterte har i sykepleien som vitenskap i altfor i liten grad vært artikulert. Når sykepleierne snakket til meg om hva de får igjen for sin egen del, kunne de legge til: «Men dette kan jeg jo egentlig ikke si, jeg er jo sykepleier.»
