Av Julia Loge
Publisert 10. oktober 2022 kl. 09:47
– Jeg skulle ønske at NTNU eller fakultetet hadde en ordning der de kunne hjelpe forskere som er lovende og som ønsker å satse innen akademia, over vanskelige perioder inntil de klarer å skaffe egen finansiering.
Som senterleder har Terje Espevik hatt litt penger i bakhånd til å sikre sine midlertidig ansatte mot oppsigelser. Men fra 2021 innførte regjeringen et krav om at universitetene ikke skal ha for mye penger på bok.
– At vi ikke får lov til å lage en plan for å beholde forskere med ekstern finansiering og sette av penger til det, samtidig som inntekter fra prosjekter går ned, det er en dårlig kombinasjon, sier Magnus Steigedal, som leder instituttet der Espeviks senter ligger.
Det er ti år siden Espevik åpnet dørene til Senter for molekylær inflammasjonsforskning (Cemir) ved NTNU. Med seg hadde han finansiering for ti år og et rådgivende styre med de fremste i sitt fagfelt.
– På det aller første møtet fikk jeg en veldig sterk anbefaling om å ha forskere knyttet til senteret på lengre kontrakter, sier han.
Espevik mener senteret har vært svært vellykket fordi han fulgte rådet fra den tidligere senterlederen. Senterfinansieringen ga Espevik mulighet til å tenke langsiktig. Hvis prosjektene løp ut før nye penger kom inn, hadde han litt penger i skuffen til å hjelpe de beste forskerne over kneiken. Espevik forteller at i denne perioden fikk forskerne jobbe med å samle nye data, slik at søknadene kunne lykkes bedre ved neste korsvei.
– Etter hvert lykkes noen av dem, det har jeg sett opp gjennom årene.
Anne Marie Rokstad fikk slik mellomfinansiering da hun sto på bar bakke etter postdoktor-perioden.
– Det hjalp meg til å lykkes med å få forskningsstipend, og da Cemir ble opprettet, ble jeg tilknyttet som forsker med egne midler.
På ti år som forsker har lønnen hennes kommet fra hennes egne eller andres prosjekter i ni år, men til sammen ett år har hun fått lønn enten fra instituttet eller Cemir, som også har bidratt med driftsmidler. Hun omtaler denne bruken av bufferkonto som skuffmidler, penger som man har i bakhånd og kan ta fram når det kniper.
Tidligere har institutter med mye eksternfinansiering ofte hatt høyere avsetninger. Nå forteller Rokstad at penger stort sett skal brukes opp innen utgangen av året. Avsetningstaket betyr at universitetene kan ha maks fem prosent av bevilgningen fra Kunnskapsdepartementet på bok, og da må også instituttene stramme inn.
– Det gjør noe med evnen vår til å tenke langsiktig. Midlertidiges situasjon blir ikke noe bedre av at det er mindre fleksibilitet.
Hun mener fleksibiliteten også trengs for å oppnå det man ønsker med forskningen.
– Det ligger i forskingens natur: Veien er usikker, utfallet er usikkert. Ting tar ofte lenger tid, går ikke etter planen eller tar en annen retning. Hvis man visste utfallet når man begynte, så hadde man ikke trengt å gjøre det, sier Rokstad.
Innsparinger i Forskningsrådet, kombinert med endringer i andre kilder til helseforskning, gjør at Rokstad mener det har blitt enda vanskeligere nå.
– Folk som har lykkes før, får ikke midler lenger, sier hun.
Instituttleder Magnus Steigedal forteller at instituttet fortsatt har mulighet til å gi brofinansiering, men i mindre grad enn før. I mange år har nemlig alle pilene pekt oppover, og med stadig økende budsjetter har det vært mulig å finne midler.
– Nå som økonomien ikke går oppover lenger, må vi sette av midler til å hjelpe forskere, men når det ikke er ønskelig, så får vi et problem, sier Steigedal.
Han forteller at de fortsatt kan hjelpe enkeltforskere hvis det er et prosjekt som går ut i oktober, og et nytt er planlagt for januar, men at det er vanskeligere å gi langsiktig støtte mens forskerne søker nytt.
– Regelverk, økonomi, kultur og tradisjon stopper det, sier han.
Det er også vanskelig å bruke av driftsbudsjettene, for da må forskerne gjøre driftsoppgaver, og ifølge Steigedal skal forskerne ideelt sett ikke undervise så mye, og langsiktige oppdrag skal lyses ut.
Han mener også at avsetningstaket setter unødvendige begrensninger.
– Vi får bygge opp avsetninger til å investere i en maskin om ti år. Men vi har ikke lov til å sette av penger til vår viktigste infrastruktur, som er folk. Det går det an å være uenig i, men det er bestemt, sier Steigedal.
Espeviks senter skal avslutte før neste sommer. Det siste året har mange av forskerne sluttet, og andre håper at det løser seg, helst før oppsigelsen kommer. Espevik skulle ønske de beste kunne få en slags innstegsstilling, slik at de som mangler undervisningskompetanse, kan kvalifisere seg videre til faste stillinger som krever både forskning og undervisning.
En annen løsning kunne være å gi oppsagte forskerne et pedagogisk kvalifiseringsstipend i to til tre år, slik at de får fortrinn til et bredere utvalg stillinger, foreslår prodekan Torstein Baade Rø.
– Jeg synes det kunne vært en god og rimelig ordning. Da får du et mer reelt fortrinn.
Forslaget til Rø innebærer likevel ikke at alle får fast stilling, fordi det forutsetter at det er en ledig stilling i riktig fagkrets.
Anne Mari Rokstad er urolig for sine midlertidig ansatte kollegaer og for at helheten som trengs, kan gå i stykker hvis mange må slutte. Hun har også hatt fem ulike kontrakter med NTNU og vært gjennom én oppsigelsesprosess fordi finansieringen gikk ut. Men det løste seg: I februar fikk hun tilbud om fast stilling som førsteamanuensis, og i mars begynte hun med undervisningen.
– Det var en stor lettelse. Jeg vil feire nå i høst, for jeg har ikke hatt tid ennå. Jeg måtte sette meg ned og lage forelesninger, så gikk det slag i slag.
